foto: elisabet sausjord
onsdag 31. oktober 2007
Tirsdag 30. oktober
Ka man ska fortelle? Idag va vi på besøk hos ho Manel. Ho e forlova me en amerikansk palestiner. Eller, forlova og forlova. Dem e gift, på papiret, men har ikke hadd bryllup. Bryllupet ska vær først om et halvt år. Og det virke som det e ganske vanlig å gjør det sånn her. Nu når dem e gift kan feks han se ho utn hijab, og dem kan vær aleina ilag. Men dem ska ha bryllup før dem fløtte ilag.
Ellers e æ ganske trøtt og slitn for tida. Det blir tidlig mørkt, sola går ned klokka fem, og sjøl om æ nu sover om natta (nåkka æ ikke har gjort skikkelig sidn før ramadan) e æ stuptrøtt klokka ti. Det tar vel på å være her nede, bare.
Ellers e æ ganske trøtt og slitn for tida. Det blir tidlig mørkt, sola går ned klokka fem, og sjøl om æ nu sover om natta (nåkka æ ikke har gjort skikkelig sidn før ramadan) e æ stuptrøtt klokka ti. Det tar vel på å være her nede, bare.
tysdag 30. oktober 2007
Mandag 29. oktober
Vekkerklokka ringte som vanlig halv åtte. Nærmere åtte klarte æ og slæpe mæ opp og kom mæ i dusjn. Heldigvis va det varmtvann. Kvart over åtte vækte æ ho Jorunn (vi har arabisktime halv ni). Akkurat når vi sto og pussa tennerne ringte vekkerklokka hennes. Æ gjor det igjen. Glemte å stille klokka. Æ gjør det hvært jævla år. Vel, vel, vi fikk oss en lang frokost ihvertfall.
Etter lunsj idag va vi på kaffebesøk hos ”han lille me øyet” (vi huske aldri ka han hete). Han jobbe på Abu Jihad og fortalte om at han hadde vært i Beirut på fredagen og besøkt et senter for ”handiclaps”. Kona va óg der (selvfølgelig) og pusha røyk og kaffe og søte kjeks. Og ho tok ikke et nei for et nei, så vi satt der og røyka ultralights og spiste kjeks me jordbærfyll, helt til kaffen va drokke opp, da kunne vi gå.
Etter lunsj idag va vi på kaffebesøk hos ”han lille me øyet” (vi huske aldri ka han hete). Han jobbe på Abu Jihad og fortalte om at han hadde vært i Beirut på fredagen og besøkt et senter for ”handiclaps”. Kona va óg der (selvfølgelig) og pusha røyk og kaffe og søte kjeks. Og ho tok ikke et nei for et nei, så vi satt der og røyka ultralights og spiste kjeks me jordbærfyll, helt til kaffen va drokke opp, da kunne vi gå.
Sondag 28. oktober
Da va Beirut-ferien vårres over for den her gangen, og vi vendte nesa hjemover mot Rashedieh. Vi gleda oss til å komme hjem og slappe av. Når vi kommer inn i gata vårres e det full fest to hus nedfor oss, og stua e fyllt opp av tedrikkanes slektinga. Det va bryllup, igjen. Tremenningen til ho Amira gifta sæ, og halve slekta satt i stua hjemme hos oss. Heldigvis va det over ganske tidlig, sånn i ti-tia, kanskje, for æ va dautrøtt og ville bare sove
Lordag 27 oktober
Vi starte dagen me egg og bacon og trippe rundt i Beirut i bare skuldra og me lårkorte kjola. Vi treff ho Eli og han Shazad på et kjøpesenter i Ashrafie. Der e det, som så mange andre plassa, bevæpna vakter som vil se oppi veska di før du går inn. Dem har vært i Gemayzeh, den kristne bydeln, og sir det e omtrent folketomt. Folk sitt hjemme og vente på at det ska skje ett eller anna. Seinere treff vi én fra den norske ambassadn som sir det vi får høre igjen og igjen, Rashedeieh e mye tryggere en Beirut.
Tidligere på dagen va vi på et kjøpesenter i Verdun, der han Dagfinn bor. Vi va på en klesbutikk, Zara, og fikk de overklassn shoppe klær. Det va ikke så sinnsykt dyrt. Æ kjøpte mæ en kjole til 350 krona. Men de daman her. Herregud. Ho som sto foran mæ i køa hadde ihvertfall 30 plagg ho sku betale, og ho som sto bak mæ hadde minst like mange. På kjøpesentret i Ashrafie sprang det asiatiske damer rundt i nannyuniform og me barnevogner. På gata ser man de samme daman gå tur me tekopphundan til arbeidsgiveran sine. For en by, for et land.
På keldn traff vi ho Ingvild og ho Miriam. Dem hadde vært på dagstur i Damaskus i Syria. På tilbakeveien hadde dem en druser (en slags muslim, som shia- og sunnimusliman mene at ikke e muslima). Han hadde en del problema på den syriske grensa, som bare va ond vilje fra grensepolitiet si sie. Det va en libaneser i biln som sku forklare dem ka som va på gang. – If you are muslim, you are treated one way, if you are christian, you are treated another way. If you are druze, you are treated the third way.
Tidligere på dagen va vi på et kjøpesenter i Verdun, der han Dagfinn bor. Vi va på en klesbutikk, Zara, og fikk de overklassn shoppe klær. Det va ikke så sinnsykt dyrt. Æ kjøpte mæ en kjole til 350 krona. Men de daman her. Herregud. Ho som sto foran mæ i køa hadde ihvertfall 30 plagg ho sku betale, og ho som sto bak mæ hadde minst like mange. På kjøpesentret i Ashrafie sprang det asiatiske damer rundt i nannyuniform og me barnevogner. På gata ser man de samme daman gå tur me tekopphundan til arbeidsgiveran sine. For en by, for et land.
På keldn traff vi ho Ingvild og ho Miriam. Dem hadde vært på dagstur i Damaskus i Syria. På tilbakeveien hadde dem en druser (en slags muslim, som shia- og sunnimusliman mene at ikke e muslima). Han hadde en del problema på den syriske grensa, som bare va ond vilje fra grensepolitiet si sie. Det va en libaneser i biln som sku forklare dem ka som va på gang. – If you are muslim, you are treated one way, if you are christian, you are treated another way. If you are druze, you are treated the third way.
Fredag 26. oktober
Idag fór vi til Bursj el-Barasjne, en flyktningeleir i utkantn av Beirut, lammi ho Elisabet. Det va så sykt. Den e så trang. Gatan e små ganga som snor sæ mellom husan. Sollyset når ikke ned til bakken, og plutselig står du inne i stua hos nån for du ser ikke kor gata slutte og kor husan bjynne. Det e mye rare opplegg på elektrisitetn i Rashedieh, med ledninger på kryss og tvers og i klasa, men Bursj el-Barasjne e tusn gang verre. Der går også ledningan og vannrøran ilag, bare for å gjør det farligst mulig.
Først va vi på besøk hos ei venninne av ho Elisabet. Ho kunne fortelle at Fatah el-Islam hadde vært i Bursj, men hadde blidd kasta ut av PLO. Ho venninna mente at Bursj e den neste leirn til å bli utsletta (etter Nahr el-Bahred). Nummer tre e Ein el-Helwe. Rashedieh kommer et stykke ned på lista.
Vi spiste lunsj hos en anna familie. Dem holdt på å pusse opp, så vi satt nu der i malingslukta. Æ blei så dårlig at æ næstn ikke klarte å ete, selfølgelig til stor skuffelse for vertskapet. Før vi fór hjem fikk vi oss en guida tur rundt om i leirn. Vi gikk litt rundt om kring. Rundt hjørna, opp trapper og ned trapper. Han som viste oss rundt har bodd hele livet sitt i Bursj, men fortalte at han hadde gådd sæ vill samme dag. Det e virkelig en labyrint.
Før vi fór derfra kom det en mann i rullestol me amputerte bein for å hilse på ho Elisabet. – I’m sorry you have to see me like this, sir han. Ho Elisabet fortell etterpå om beleiringa av Bursj under leirkrigan på åttitallet. Det kom ingenting ut og ingenting inn. Så hadde det gådd et rykte om at FN sku komme inn me mat, og han her mann hadde stilt sæ i kø. Men istednfor mat kommer det ei bombe, og han får kappa beinan rett av, mens flere titalls andre dør.
Etter en hard dag i Bursj spiste vi middag me ho Eli og mann hennes, Shazad. Ho har ikke gjort anna enn å prate om han, så vi va gla for endelig å få satt et ansikt på den her figurn. Seinere på kvledn treff vi arabisklærern til ho Eli, Salah. Han bjynn å fortell historier om demonstrasjona mot den amerikanske ambassadn og den libanesiske hærn der fok har blidd skutt og han har hadd me sæ Molotovcoctail i ryggsekken. – Blir du ikke redd? spør æ. –Ts, svare han, mens han skyv leppan litt fram og løfte haka opp (den arabiske måtn å si ”nei” på). Så fortell han om første gang han skøyt me sånn skulderkanon (da va han 14) og første gang han blei skutt etter, men ikke troffe (da va han 4). Og så flire han på sluttn av hver historie. Og det e så typisk. Når ho Soha fortell om at ho som niåring va vitne til at en mann blir henretta me si ega datter i arman, så flire ho. Når ho Nina fortell om da dem bomba bakeriet her i leirn ifjor sommer, så flire ho. Når ho Sahar fortell om da ho va i Beirut under krigen ifjor og sprang fra hus til hus for ho visste ikke kor ho sku gjør av sæ når bomban hagla på alle kanta, så flire ho. Men det e kanskje ikke anna å gjør
Først va vi på besøk hos ei venninne av ho Elisabet. Ho kunne fortelle at Fatah el-Islam hadde vært i Bursj, men hadde blidd kasta ut av PLO. Ho venninna mente at Bursj e den neste leirn til å bli utsletta (etter Nahr el-Bahred). Nummer tre e Ein el-Helwe. Rashedieh kommer et stykke ned på lista.
Vi spiste lunsj hos en anna familie. Dem holdt på å pusse opp, så vi satt nu der i malingslukta. Æ blei så dårlig at æ næstn ikke klarte å ete, selfølgelig til stor skuffelse for vertskapet. Før vi fór hjem fikk vi oss en guida tur rundt om i leirn. Vi gikk litt rundt om kring. Rundt hjørna, opp trapper og ned trapper. Han som viste oss rundt har bodd hele livet sitt i Bursj, men fortalte at han hadde gådd sæ vill samme dag. Det e virkelig en labyrint.
Før vi fór derfra kom det en mann i rullestol me amputerte bein for å hilse på ho Elisabet. – I’m sorry you have to see me like this, sir han. Ho Elisabet fortell etterpå om beleiringa av Bursj under leirkrigan på åttitallet. Det kom ingenting ut og ingenting inn. Så hadde det gådd et rykte om at FN sku komme inn me mat, og han her mann hadde stilt sæ i kø. Men istednfor mat kommer det ei bombe, og han får kappa beinan rett av, mens flere titalls andre dør.
Etter en hard dag i Bursj spiste vi middag me ho Eli og mann hennes, Shazad. Ho har ikke gjort anna enn å prate om han, så vi va gla for endelig å få satt et ansikt på den her figurn. Seinere på kvledn treff vi arabisklærern til ho Eli, Salah. Han bjynn å fortell historier om demonstrasjona mot den amerikanske ambassadn og den libanesiske hærn der fok har blidd skutt og han har hadd me sæ Molotovcoctail i ryggsekken. – Blir du ikke redd? spør æ. –Ts, svare han, mens han skyv leppan litt fram og løfte haka opp (den arabiske måtn å si ”nei” på). Så fortell han om første gang han skøyt me sånn skulderkanon (da va han 14) og første gang han blei skutt etter, men ikke troffe (da va han 4). Og så flire han på sluttn av hver historie. Og det e så typisk. Når ho Soha fortell om at ho som niåring va vitne til at en mann blir henretta me si ega datter i arman, så flire ho. Når ho Nina fortell om da dem bomba bakeriet her i leirn ifjor sommer, så flire ho. Når ho Sahar fortell om da ho va i Beirut under krigen ifjor og sprang fra hus til hus for ho visste ikke kor ho sku gjør av sæ når bomban hagla på alle kanta, så flire ho. Men det e kanskje ikke anna å gjør
Torsdag 25. oktober
Idag gikk alt så fint. Starta me arabiskundervisning, bare æ og ho Soha, for ho Jorunn va på utflukt me Abu Jihad. Så hadde æ engelskundervisning me de ansatte på Abu Jihad. Idag va det bare én som ikke va blind i timen (utnom mæ), men det gikk så greit. Så va det engelsk på biblioteket me den ene eleven min, og vi kosa oss med Den lille havfrue. Han Dagfinn va kommet til leirn, så vi hadde lunsj me han hos ho Amira. Vi fikk sitte på me han til Beirut, og sjøl om han også kjøre i 140 på motorveien, så tar han ikke like mange forbikjøringer me trailera midt imot.
Dagfinn sitt liv i Beirut e ganske annerledes enn vårres liv i Rashedieh, og ganske annerledes enn et normalt liv i Norge. Når vi kom til Beirut sku han først innom renseriet der han får vaska og strøke skjortan sine, så va vi innom skreddern der han hadde fådd sydd sæ en galabie (en mannekjortel, ser litt ut som ei lang pysjamasskjorte, kanskje). Vi kom opp til leiligheta hannes som ligg i ei blokk me egen portvakt. Vi satt der ute på varandan når han Dagfinn sir at han skal gå og barbere sæ. Ja, ja, det måtte han nu bare gjøre. Så forsvinn han, ikke inn på badet, men ut av leiligheta, for han sku selvfølgelig til barberern på hjørnet.
Dagfinn sitt liv i Beirut e ganske annerledes enn vårres liv i Rashedieh, og ganske annerledes enn et normalt liv i Norge. Når vi kom til Beirut sku han først innom renseriet der han får vaska og strøke skjortan sine, så va vi innom skreddern der han hadde fådd sydd sæ en galabie (en mannekjortel, ser litt ut som ei lang pysjamasskjorte, kanskje). Vi kom opp til leiligheta hannes som ligg i ei blokk me egen portvakt. Vi satt der ute på varandan når han Dagfinn sir at han skal gå og barbere sæ. Ja, ja, det måtte han nu bare gjøre. Så forsvinn han, ikke inn på badet, men ut av leiligheta, for han sku selvfølgelig til barberern på hjørnet.
Onsdag 24. oktober
Oj, oj, oj, æ e slitn. Natt til idag sov æ tre tima. Siste gang æ så på klokka va den halv fire, og så va det opp kvart på sju. Ho Elisabet, PalKom sin koordinator e her (det har æ kanskje allerede sagt), og æ og ho Jorunn va invitert lammi ho på en kvinnekonferanse en eller anna plass mellom Saida og Beirut. Vi fikk nu sitte på me nån andre fra leirn som sku dit. Vi va nu der, da, nån tima, men æ trur æ ska fortell om alt det her en anna gang for æ e så trøtt.
Før konferansn bjynte sto vi uttafor og røyka me ei dame fra Ein el-Helwe, en anna flyktningleir. Vi snakka nu på engelsk, men etter å ha sagt to ord på arabisk sa ho: - Åja, dåkker har lært arabisk i Palestina! Så så lett e det å høre forskjelln på palestinsk og libanesisk arabisk. Vi sto altså utafor der og røyka, men det va ikke nå askebeger, så ho dama tok fram en serviett som vi brukte til å kakke aska og stumpe sneipen i. Veldig upalestinsk vil æ si, for ellers så kaste dem nu søppel og sneipa overalt.
Når vi kom inn og konferansn sku starte va det ei dame som ga beskjed om at det ikke va lov å røyke inne (sjøl om det va askebeger der). Også veldig upalestinsk, for her røyke vi over alt. Konferansn starta og de siste gjestan ankom. Blant dem va den palestinske ambassadørn i Libanon og ledern for PLO i Libanon. Det første dem gjor va å tenne sæ hvær sin røyk.
Det va to damer fra Arbeiderpartiet i Norge me på den her konferansn, så vi hadde simultantolk. Altså en radio på øret og ei dame som satt inni et glassbur og fniste og prøvde å snakke engelsk. Vel, vi blei der ikke så lenge. Etter velkomsthilsnan (som tok bortimot to tima) va det frokost, og etter frokostn stakk vi. Vi fór til Saida og satt på kafé der og drakk kaffe, æ og ho Jorunn og ho Elisabet. Det e utrulig fint i gamlebyen i Saida.
Etter Saida sku vi hjem og tok en buss fra busstasjon. Etter å ha kjørt ei stund la æ merke til at sjåførn kjørte veldig sakte i forhold til de fleste bussjåføra her som kjøre som om dem e lei av livet. Og vi kjørte bare saktere og saktere. Tilslutt sto vi helt i ro. Vi blei nu lempa over i en anna buss, me en sjåfør som hadde det jævli travelt. Så vi fikk vårres dose den her gangen óg.
Før konferansn bjynte sto vi uttafor og røyka me ei dame fra Ein el-Helwe, en anna flyktningleir. Vi snakka nu på engelsk, men etter å ha sagt to ord på arabisk sa ho: - Åja, dåkker har lært arabisk i Palestina! Så så lett e det å høre forskjelln på palestinsk og libanesisk arabisk. Vi sto altså utafor der og røyka, men det va ikke nå askebeger, så ho dama tok fram en serviett som vi brukte til å kakke aska og stumpe sneipen i. Veldig upalestinsk vil æ si, for ellers så kaste dem nu søppel og sneipa overalt.
Når vi kom inn og konferansn sku starte va det ei dame som ga beskjed om at det ikke va lov å røyke inne (sjøl om det va askebeger der). Også veldig upalestinsk, for her røyke vi over alt. Konferansn starta og de siste gjestan ankom. Blant dem va den palestinske ambassadørn i Libanon og ledern for PLO i Libanon. Det første dem gjor va å tenne sæ hvær sin røyk.
Det va to damer fra Arbeiderpartiet i Norge me på den her konferansn, så vi hadde simultantolk. Altså en radio på øret og ei dame som satt inni et glassbur og fniste og prøvde å snakke engelsk. Vel, vi blei der ikke så lenge. Etter velkomsthilsnan (som tok bortimot to tima) va det frokost, og etter frokostn stakk vi. Vi fór til Saida og satt på kafé der og drakk kaffe, æ og ho Jorunn og ho Elisabet. Det e utrulig fint i gamlebyen i Saida.
Etter Saida sku vi hjem og tok en buss fra busstasjon. Etter å ha kjørt ei stund la æ merke til at sjåførn kjørte veldig sakte i forhold til de fleste bussjåføra her som kjøre som om dem e lei av livet. Og vi kjørte bare saktere og saktere. Tilslutt sto vi helt i ro. Vi blei nu lempa over i en anna buss, me en sjåfør som hadde det jævli travelt. Så vi fikk vårres dose den her gangen óg.
Tirsdag 23. oktober
Flere fortellinger
Da vi besøkte familien til ho Soha i Al-Bass va også brorn hennes der. Han e lam i halve kroppen. Han blei skutt i hodet første året han gikk på universitetet.
Da ho Soha va 8-9 år va det leirkrig i Libanon. Amal, et shiamuslimsk libanesisk parti, angreip flere av flyktningeleiran, blant anna Al-Bass. Ho Soha ato i døråpninga hjemme og så en palestinsk mann som va tatt til fange av Amal. Han og dattra og mora. Mora ba og ba om at dem måtte slippe han fri, ikke drepe han. Tilslutt ba dem han om å holde dattra si. Så skaut dem han midt i panna. Dattra og mora slapp fri. Kula som gikk gjennom hodet hannes står fortsatt i veggen der han blei skutt.
Vi abonnere på nyhetsmeldinger fra LibanCall. Her om dagen fikk vi ei melding om at den libanesiske hærn hadde stoppa et angrep mot UNIFIL. Det her skjedde andre dagen av Eid. Det va blidd plassert ei bombe i midtn av ei rundkjøring i Al-Bass. Bomba gikk av en eller anna grunn ikke av, og da en av dem som hadde vært med på det her kom for å sjekke ka som hadde skjedd blei han tadd. Det va ikke akkurat som om den libanesiske hærn hadde stoppa nån ting som helst.
Idag gikk vi tur på stranda, æ og ho Jorunn og ho Ingvild. Det va godt å komme ned til sjøen, for det har vært forferdelig varmt idag. På stranda va det nå joggera, nån badera og nån fiskera. Og en enarma rytter på en svart hest som galopperte fram og tilbake, fram og tilbake.
Da vi besøkte familien til ho Soha i Al-Bass va også brorn hennes der. Han e lam i halve kroppen. Han blei skutt i hodet første året han gikk på universitetet.
Da ho Soha va 8-9 år va det leirkrig i Libanon. Amal, et shiamuslimsk libanesisk parti, angreip flere av flyktningeleiran, blant anna Al-Bass. Ho Soha ato i døråpninga hjemme og så en palestinsk mann som va tatt til fange av Amal. Han og dattra og mora. Mora ba og ba om at dem måtte slippe han fri, ikke drepe han. Tilslutt ba dem han om å holde dattra si. Så skaut dem han midt i panna. Dattra og mora slapp fri. Kula som gikk gjennom hodet hannes står fortsatt i veggen der han blei skutt.
Vi abonnere på nyhetsmeldinger fra LibanCall. Her om dagen fikk vi ei melding om at den libanesiske hærn hadde stoppa et angrep mot UNIFIL. Det her skjedde andre dagen av Eid. Det va blidd plassert ei bombe i midtn av ei rundkjøring i Al-Bass. Bomba gikk av en eller anna grunn ikke av, og da en av dem som hadde vært med på det her kom for å sjekke ka som hadde skjedd blei han tadd. Det va ikke akkurat som om den libanesiske hærn hadde stoppa nån ting som helst.
Idag gikk vi tur på stranda, æ og ho Jorunn og ho Ingvild. Det va godt å komme ned til sjøen, for det har vært forferdelig varmt idag. På stranda va det nå joggera, nån badera og nån fiskera. Og en enarma rytter på en svart hest som galopperte fram og tilbake, fram og tilbake.
Mandag 22. oktober
Da va ho Elisabet kommet. Ho e utvekslingskoordinator i PalKom i Norge. Idag har vi sotte litt lammi ho oppå taket og snakka endel om ka som e bra og ka som ikke e så bra, ka som fungere, ka man kan gjøre nå me og ka man bare må la være.
Ellers har vi fått en litn hetebølge. Etter flere uker me deilig temperatur e det blidd varmt igjen. Kveldan e kjølig, men dagan har vært skikkelig varm i det siste. Det e igjen ei utfordring å få i sæ nok vann, og man blir bra slapp i varmen. Men det hompe nu og går. Æ hadde engelskundervisning på Abu Jihad i formiddag. Det e jo litt spesielt å undervise til folk som e blind. I klassn idag va det to som så og fire som va blind. I tillegg til en gutt som æ ikke skjønte helt ka gjor der, men han sa nu ingenting, så kanskje han va stum.
Ellers har vi fått en litn hetebølge. Etter flere uker me deilig temperatur e det blidd varmt igjen. Kveldan e kjølig, men dagan har vært skikkelig varm i det siste. Det e igjen ei utfordring å få i sæ nok vann, og man blir bra slapp i varmen. Men det hompe nu og går. Æ hadde engelskundervisning på Abu Jihad i formiddag. Det e jo litt spesielt å undervise til folk som e blind. I klassn idag va det to som så og fire som va blind. I tillegg til en gutt som æ ikke skjønte helt ka gjor der, men han sa nu ingenting, så kanskje han va stum.
Sondag 21. oktober
Av og til skjer det ubehagelige ting her nede:
Eksplosjon på kjøkkenet
Igår når æ og ho Jorunn satt og spiste frokost på stua dreiv ho Amira og vasa innpå kjøkkenet. Plutselig hørte vi et høyt smell og singling i glass. Det va definitivt ikke fyrverkeri, men ikke et skudd heller. Det virka mer som nån hadde kasta en pittepitte litn handgranat inn vinduet. ”It’s ok. It’s ok”, høre vi fra kjøkkenet. Og det viste sæ at det bare va lightern som hadde eksplodert. Den hadde logge oppå gasskomfyrn og kommet for nært den ene plata. Men fan man blir skvettn av å bo her nede. Etter å ha vendt sæ til alt fyrverkeriet (og lydbomban, gud vet ka som e poenget me dem) blir alt anna veldig skremmanes.
Amni og checkpoint
Igår va vi i City Park me ho Soha og han Hussein og ongan. Der inne va det nestn ikke nå folk, men det va tre politifolk i skuddsikre væsta (og våpen, selvfølgelig, men det har dem bestandig) som henta ut en fyr med en bag. Æ fikk nu egentli ikke det her helt me mæ, æ bare så nå politifolk me skuddsikre væsta, men det va nu det æ blei fortalt etterpå.
Etter å ha vært i CityPark fór vi på besøk til foreldran til ho Saha i Al-Bas flyktningeleir. Og det lille vi så av Al-Bas va ganske annerledes enn Rashedieh. Asfalterte gater, reint og pent. Strømnettet så likedan ut, da; et virvar av ledninger og svære klasa ved hver stolpe.
Etter Al-Bas va vi inne i Sour og spiste falafel, og så bar det hjemover. I checkpointn blei vi stoppa igjen. Han Hussein blei bedd om å kjøre ut til sida, nåkka som betyr at det e et analfabet på vakt som treng ekstra lang tid på å registrere oss. Ho Amni, som e fem år, dreiv og tulla me han ene soldatn. Akkurat ka ho sa skjønte æ ikke, men det virka som ho dreiv og fornærma han på den måtn femåringa gjør det. Plutselig tar han tak i geværet han har henganes på magen og løfte det ti centimeter, som om han ska sikte på ho (og alle oss andre som sitt i baksetet). Fan, æ skvatt. Jævla idiot av en menig soldat! Greit at dem e analfabeta, men e dem i hærn må dem for helvete lære korsn dem ska behandle et våpen. Man tullesikte ikke på sivile! Og ihvertfall ikke på sivile som tilhøre ”fienden”. Etter vi hadde sloppe forbi fikk ho Amni hundkjeft av foreldran, så ho hold vel kjeft neste gang dem passere checkpointn.
Eksplosjon på kjøkkenet
Igår når æ og ho Jorunn satt og spiste frokost på stua dreiv ho Amira og vasa innpå kjøkkenet. Plutselig hørte vi et høyt smell og singling i glass. Det va definitivt ikke fyrverkeri, men ikke et skudd heller. Det virka mer som nån hadde kasta en pittepitte litn handgranat inn vinduet. ”It’s ok. It’s ok”, høre vi fra kjøkkenet. Og det viste sæ at det bare va lightern som hadde eksplodert. Den hadde logge oppå gasskomfyrn og kommet for nært den ene plata. Men fan man blir skvettn av å bo her nede. Etter å ha vendt sæ til alt fyrverkeriet (og lydbomban, gud vet ka som e poenget me dem) blir alt anna veldig skremmanes.
Amni og checkpoint
Igår va vi i City Park me ho Soha og han Hussein og ongan. Der inne va det nestn ikke nå folk, men det va tre politifolk i skuddsikre væsta (og våpen, selvfølgelig, men det har dem bestandig) som henta ut en fyr med en bag. Æ fikk nu egentli ikke det her helt me mæ, æ bare så nå politifolk me skuddsikre væsta, men det va nu det æ blei fortalt etterpå.
Etter å ha vært i CityPark fór vi på besøk til foreldran til ho Saha i Al-Bas flyktningeleir. Og det lille vi så av Al-Bas va ganske annerledes enn Rashedieh. Asfalterte gater, reint og pent. Strømnettet så likedan ut, da; et virvar av ledninger og svære klasa ved hver stolpe.
Etter Al-Bas va vi inne i Sour og spiste falafel, og så bar det hjemover. I checkpointn blei vi stoppa igjen. Han Hussein blei bedd om å kjøre ut til sida, nåkka som betyr at det e et analfabet på vakt som treng ekstra lang tid på å registrere oss. Ho Amni, som e fem år, dreiv og tulla me han ene soldatn. Akkurat ka ho sa skjønte æ ikke, men det virka som ho dreiv og fornærma han på den måtn femåringa gjør det. Plutselig tar han tak i geværet han har henganes på magen og løfte det ti centimeter, som om han ska sikte på ho (og alle oss andre som sitt i baksetet). Fan, æ skvatt. Jævla idiot av en menig soldat! Greit at dem e analfabeta, men e dem i hærn må dem for helvete lære korsn dem ska behandle et våpen. Man tullesikte ikke på sivile! Og ihvertfall ikke på sivile som tilhøre ”fienden”. Etter vi hadde sloppe forbi fikk ho Amni hundkjeft av foreldran, så ho hold vel kjeft neste gang dem passere checkpointn.
19 oktober
Hilsen fra taket:
Jorunn: Gratulere me dagen til mammaen min . I dag har ae aa ho kajsa vaert ktir shatrin, vi har vaska huset, aa gjort yoga.
Omar: Hah! Da var jeg tilbake fra Norge igjen, skikkelig deilig å komme seg bort fra kulde og regn...og tilbake til vannpipe og usterile ”sterile” handsker. I morgen er det møte med Hisham og dra til Tyr med Mohammed og Khalid
Ingvild: Kifik? Mneeha? Sitt på taket å kosa vårs svært Vi har tatt en pause fra bråket i gata vår, og e på overnattingsbesøk hos jentn. Og du Birgit, mora tel ho Miriam, du treng ikje å ring han Odd fleire ganga, æ tar vare på ho altså!!! Hehe
Miriam: Så fikk jeg den store ære å være gjesteskriver til slutt. Livet i Rashedieh nærmer seg snart slutten for oss, men vi har det bra her, om man kan si det sånn om livet i en flykningeleir. I kveld er det norsk aften hos Amira og vi koser oss på taket i t-skjorte og hører på sirissene denne oktober kveld. Hilse til alle kjente
Jorunn: Gratulere me dagen til mammaen min . I dag har ae aa ho kajsa vaert ktir shatrin, vi har vaska huset, aa gjort yoga.
Omar: Hah! Da var jeg tilbake fra Norge igjen, skikkelig deilig å komme seg bort fra kulde og regn...og tilbake til vannpipe og usterile ”sterile” handsker. I morgen er det møte med Hisham og dra til Tyr med Mohammed og Khalid
Ingvild: Kifik? Mneeha? Sitt på taket å kosa vårs svært Vi har tatt en pause fra bråket i gata vår, og e på overnattingsbesøk hos jentn. Og du Birgit, mora tel ho Miriam, du treng ikje å ring han Odd fleire ganga, æ tar vare på ho altså!!! Hehe
Miriam: Så fikk jeg den store ære å være gjesteskriver til slutt. Livet i Rashedieh nærmer seg snart slutten for oss, men vi har det bra her, om man kan si det sånn om livet i en flykningeleir. I kveld er det norsk aften hos Amira og vi koser oss på taket i t-skjorte og hører på sirissene denne oktober kveld. Hilse til alle kjente
fredag 19. oktober 2007
Torsdag 18. oktober
Idag skulle æ egentlig ha mer engelskundervisning på Abu Jihad, men dem ville visst ikke ha time idag. Ja, ja. Æ satt mæ på biblioteket og gjor lekser istednfor. Abu Jihad og biblioteket ligg vegg i vegg, så æ føle ikke æ tape så mye på en avlyst time, men æ blir nu litt sur uansett. Vi får se om det her e nåkka som blir å gjenta sæ særlig ofte, eller om detr va et engangstilfelle. Æ har mer trua på det første, egentlig. Æ kan godt vænne mæ til det, men kvalitetn på undervisninga kommer nok til å gå ned en smule. Onkeln til han Marwan som vi snakka me igår, han som bor i Danmark, sa at det va en ting han satt veldig stor pris på i den danske kulturn; respekt for andre folk si tid. Men folk e nu forskjellig, og det e nok enklere form æ å forandre mæ sjøl ennå få fem andre til å bli sånn som æ vil ha dem.
Etter formiddagsmatn va vi på Al-Quds og sku ha sjonglering. Ho dama, Darin, som e en slags koordinator for det her prosjektet e det ingen som har sedd sidn Eid starta. Ho tar ikke telefon heller. Han Marwan mene ho kanskje har slutta sidn ho ikke har fådd lønn på over et år. Vi fikk ei ny dame å snakke me, Sumar, som sku hjelpe oss å få satt igang sjongleringskurset igjen. Vi hadde et lite møte ute på plassn der vi satt og drakk te. Det sto kanskje 15 onga rundt oss og bare glodde. Ja, ja, man bjynn å bli vant. Dem forsvant en etter en. Det skjedde jo ikke så mye. Vi drikk nu te på omtrent samme måte som folk her nede gjør (bare at vi drikk utn sukker). Til slutt sto det fire jenter igjen. Ho ene gikk bort til ho Sumar og sa: - Nu e vi bare fire jenter igjen, og det e akkurat fire sukkerbita til overs, kan’ke vi få dem? Så fikk dem hver sin sukkerbit, da, og så gikk dem. Og vi som trudde det va oss dem va intressert i, så va det bare sukkerbitan...
Etter formiddagsmatn va vi på Al-Quds og sku ha sjonglering. Ho dama, Darin, som e en slags koordinator for det her prosjektet e det ingen som har sedd sidn Eid starta. Ho tar ikke telefon heller. Han Marwan mene ho kanskje har slutta sidn ho ikke har fådd lønn på over et år. Vi fikk ei ny dame å snakke me, Sumar, som sku hjelpe oss å få satt igang sjongleringskurset igjen. Vi hadde et lite møte ute på plassn der vi satt og drakk te. Det sto kanskje 15 onga rundt oss og bare glodde. Ja, ja, man bjynn å bli vant. Dem forsvant en etter en. Det skjedde jo ikke så mye. Vi drikk nu te på omtrent samme måte som folk her nede gjør (bare at vi drikk utn sukker). Til slutt sto det fire jenter igjen. Ho ene gikk bort til ho Sumar og sa: - Nu e vi bare fire jenter igjen, og det e akkurat fire sukkerbita til overs, kan’ke vi få dem? Så fikk dem hver sin sukkerbit, da, og så gikk dem. Og vi som trudde det va oss dem va intressert i, så va det bare sukkerbitan...
torsdag 18. oktober 2007
Katt 1
Mye lauskatter her i Rashedieh. Dem kommer gjerne inn i husan, men spring fort ut igjen saa snart dem ser folk.
Onsdag 17. oktober
Første dag me engelskundervisning på Abu Jihad. Tre eleva. Inne på et kontor. Ingen pulta, ingen tavle. Vi brukte timen til ”conversation”. Det gikk nu på et vis.
Vi gikk en tur på stranda etter formiddagsmaten. Det va nydelig. Overskya og litt vind. Det va lite folk. For kaldt til å bade, men nån bada likavæl. Nån fiska. Dem sett garn her fra sånne bilringa, og da bade man jo på en måte. Det va veldig rart å se leirn utenifra. Når vi kommer me bil ser man ikke leirn før man e inne i den, for mellom leirn og veien e det bananplantasja. Og virkelig, utanifra så ser det ut som en slum. Husan e liksom bare kasta sammen. Skeiv og rar. Uferdig. Blikktak. Blikkvegga. Så ligg det kvit røyk over hele leirn fra generatoran. Idag velta det også svart røyk utover fra det ene hjørnet av leirn. Det så ut som det va en generator som brant, men det står ingen generator der. Seinere fikk vi høre at det va plastdepotet som hadde bjynt å brenne. Det e en fyr som kjøpe opp plast her, nestn som en skraphandler, og så selg han det vidre en eller anna plass.
På kvelden va vi på argilibesøk hos han Marwan, ledern for Al-Quds. Onkeln hannes va også der. Han bor i Danmark, emigrerte dit for over 20 år sidn. Veldig hyggelig mann. Vi snakka lenge om palestineran sin sitvasjon her i Libanon. Og i Danmark. Det at dem leve under et apartheid her i Libanon. Ingen, ingen rettigheta. Æ har sagt det før, men det e på mange måta vanskelig å fatte, sjøl for mæ som e her nede og faktisk ser det. Ingen stemmerett. Ikke bevegelsesfrihet. Ingen krav på nån som helst slags støtte til utdanning, helse, ingenting. For å komme inn i det området i Libanon som ligg nærmest Palestina, Sør-Libanon, må palestinera søke egen tillatelse. Dem kan ikke bo kor dem vil. Dem ”tilhøre” den leirn dem e fødd i. Dem har vært her i flere generasjona, men ingen har permanent oppholdstillatelse. Dem har ikke statsborgerskap nån plass. Ikke i Palestina, ikke i det som idag e Israel, ikke i Libanon. 400 000 menneska på vent. Å ikke idag, ikke imårra og ikke dagen etter det heller, men kanskje, kanskje én dag, kanskje. Kanskje om en generasjon eller to eller tre. Kanskje da, kanskje.
Vi gikk en tur på stranda etter formiddagsmaten. Det va nydelig. Overskya og litt vind. Det va lite folk. For kaldt til å bade, men nån bada likavæl. Nån fiska. Dem sett garn her fra sånne bilringa, og da bade man jo på en måte. Det va veldig rart å se leirn utenifra. Når vi kommer me bil ser man ikke leirn før man e inne i den, for mellom leirn og veien e det bananplantasja. Og virkelig, utanifra så ser det ut som en slum. Husan e liksom bare kasta sammen. Skeiv og rar. Uferdig. Blikktak. Blikkvegga. Så ligg det kvit røyk over hele leirn fra generatoran. Idag velta det også svart røyk utover fra det ene hjørnet av leirn. Det så ut som det va en generator som brant, men det står ingen generator der. Seinere fikk vi høre at det va plastdepotet som hadde bjynt å brenne. Det e en fyr som kjøpe opp plast her, nestn som en skraphandler, og så selg han det vidre en eller anna plass.
På kvelden va vi på argilibesøk hos han Marwan, ledern for Al-Quds. Onkeln hannes va også der. Han bor i Danmark, emigrerte dit for over 20 år sidn. Veldig hyggelig mann. Vi snakka lenge om palestineran sin sitvasjon her i Libanon. Og i Danmark. Det at dem leve under et apartheid her i Libanon. Ingen, ingen rettigheta. Æ har sagt det før, men det e på mange måta vanskelig å fatte, sjøl for mæ som e her nede og faktisk ser det. Ingen stemmerett. Ikke bevegelsesfrihet. Ingen krav på nån som helst slags støtte til utdanning, helse, ingenting. For å komme inn i det området i Libanon som ligg nærmest Palestina, Sør-Libanon, må palestinera søke egen tillatelse. Dem kan ikke bo kor dem vil. Dem ”tilhøre” den leirn dem e fødd i. Dem har vært her i flere generasjona, men ingen har permanent oppholdstillatelse. Dem har ikke statsborgerskap nån plass. Ikke i Palestina, ikke i det som idag e Israel, ikke i Libanon. 400 000 menneska på vent. Å ikke idag, ikke imårra og ikke dagen etter det heller, men kanskje, kanskje én dag, kanskje. Kanskje om en generasjon eller to eller tre. Kanskje da, kanskje.
Konfekt
Det ser mye bedre ut enn det smake. Eller kanskje smake det akkurat som det ser ut. Pastellfarga. Soett, og ikke naa saerlig mer enn det.
Tirsdag 16. oktober
Kort nyhetsoppdatering: Vi abonnere på en nyhetstjeneste på mobiln som kalle sæ LibanCall. Dem send meldinger av og til. Feks om dollar/euro-kursn, olje- og gullprisa, eller korsn MP’s (Member of Parliament) som skal ha, har eller ikke hadde likavel møte med hverandre. Av og til får vi litt mer intressange nyheta. Sånn som idag: ”Armed men throw grenades into inside a school in Tripoli city northern Lebanon.” Tripoli e den byen som ligg nærmest Nahr el-Bared, der Fatah al-Islam hadde krig (se ordbok til høyre). Det kan se ut som det e bråk i området igjen.
Ellers har de palestinske flyktningan så smått bjynt å vende tilbake til Nahr el-Bared. På fredag blei dem møtt av flere hundre libanesera som hadde sperra av veien med brennanes bildekk og som kasta stein. Dem demonstrerte mot de her palestinske flyktningan som dem mene har skylda for krigen i Nahr el-Bared, og da også at 168 libanesiske soldata blei drept. Palestineran måtte bare snu, men kom sæ inn i leirn litt seinere.
Ellers. Det e 13.500 UNIFIL-soldata i Sør-Libanon. Akkurat ka dem gjør her e litt vanskelig å fa tak på. Dem overvåke den libanesisk-israelske grensa, men ellers. Det kryr av dem i Sour, og dem e visst veldig bra for lokaløkonomien.
Ellers har de palestinske flyktningan så smått bjynt å vende tilbake til Nahr el-Bared. På fredag blei dem møtt av flere hundre libanesera som hadde sperra av veien med brennanes bildekk og som kasta stein. Dem demonstrerte mot de her palestinske flyktningan som dem mene har skylda for krigen i Nahr el-Bared, og da også at 168 libanesiske soldata blei drept. Palestineran måtte bare snu, men kom sæ inn i leirn litt seinere.
Ellers. Det e 13.500 UNIFIL-soldata i Sør-Libanon. Akkurat ka dem gjør her e litt vanskelig å fa tak på. Dem overvåke den libanesisk-israelske grensa, men ellers. Det kryr av dem i Sour, og dem e visst veldig bra for lokaløkonomien.
onsdag 17. oktober 2007
Tirsdag 16. oktober
Kort nyhetsoppdatering: Vi abonnere på en nyhetstjeneste på mobiln som kalle sæ LibanCall. Dem send meldinger av og til. Feks om dollar/euro-kursn, olje- og gullprisa, eller korsn MP’s (Member of Parliament) som skal ha, har eller ikke hadde likavel møte med hverandre. Av og til får vi litt mer intressange nyheta. Sånn som idag: ”Armed men throw grenades into inside a school in Tripoli city northern Lebanon.” Tripoli e den byen som ligg nærmest Nahr el-Bared, der Fatah al-Islam hadde krig (se ordbok til høyre). Det kan se ut som det e bråk i området igjen.
Ellers har de palestinske flyktningan så smått bjynt å vende tilbake til Nahr el-Bared. På fredag blei dem møtt av flere hundre libanesera som hadde sperra av veien med brennanes bildekk og som kasta stein. Dem demonstrerte mot de her palestinske flyktningan som dem mene har skylda for krigen i Nahr el-Bared, og da også at 168 libanesiske soldata blei drept. Palestineran måtte bare snu, men kom sæ inn i leirn litt seinere.
Ellers. Det e 13.500 UNIFIL-soldata i Sør-Libanon. Akkurat ka dem gjør her e litt vanskelig å fa tak på. Dem overvåke den libanesisk-israelske grensa, men ellers. Det kryr av dem i Sour, og dem e visst veldig bra for lokaløkonomien.
Ellers har de palestinske flyktningan så smått bjynt å vende tilbake til Nahr el-Bared. På fredag blei dem møtt av flere hundre libanesera som hadde sperra av veien med brennanes bildekk og som kasta stein. Dem demonstrerte mot de her palestinske flyktningan som dem mene har skylda for krigen i Nahr el-Bared, og da også at 168 libanesiske soldata blei drept. Palestineran måtte bare snu, men kom sæ inn i leirn litt seinere.
Ellers. Det e 13.500 UNIFIL-soldata i Sør-Libanon. Akkurat ka dem gjør her e litt vanskelig å fa tak på. Dem overvåke den libanesisk-israelske grensa, men ellers. Det kryr av dem i Sour, og dem e visst veldig bra for lokaløkonomien.
måndag 15. oktober 2007
Mandag 15. oktober
Vi satt oppa taket i dag mårres. På nabotaket dokke naboguttn opp. Han ska koble sæ på strømnettet. Han har ei ledning som han har festa ytterst på en lang pinne, og han prøv å dytte den her ledninga bort til stolpen med de andre ledningan. Æ vet ikke korsn det gikk, for vi fór før han va ferdig.
Vi fór inn til Sour etterpå. Det ekstra checkpointet som va der igår sto ubemanna idag. I Sour kjøpte vi plastduk til ho Amira, for den forrige forsvant da ho tørka den. Vi kjøpte yoga-matter til oss sjøl. Eller ikke internasjonalt godkjente yogamatter, men sånn anti-skli som man kan ha under golvmattan. Vi ska teste dem litt seinere idag. Æ har bjynt å strikke også. Et skjerf. Æ syns det går ganske bra.
Trafikken her e, som før nevnt, litt anna enn i Norge. Dem har en greie med å kjøre i motsatt kjørefelt hvis veien e brei nok (eller hvis det e lang kø). Så hvis det e plass til to-tre bila hver vei (som det e et støkke på veien mot Sour) kan man godt legge sæ helt til venstre i veien. For det e ingen bila som ska motsatt vei som bruke den fila uansett. Akkurat ka som e poenget me det e æ litt usikker på, men det har sikkert sine fordela. Veldig mange bila har en babysko henganes entn bak eller foran på biln. Det ser hlet groteskt ut, nestn som et trofé, som et elghode i stua. Men det har ingenting me kor mange onga man har kjørt på å gjøre. Det betyr lykke. Og gud vet at det treng de fleste som våge sæ ut på veien.
Vi fór inn til Sour etterpå. Det ekstra checkpointet som va der igår sto ubemanna idag. I Sour kjøpte vi plastduk til ho Amira, for den forrige forsvant da ho tørka den. Vi kjøpte yoga-matter til oss sjøl. Eller ikke internasjonalt godkjente yogamatter, men sånn anti-skli som man kan ha under golvmattan. Vi ska teste dem litt seinere idag. Æ har bjynt å strikke også. Et skjerf. Æ syns det går ganske bra.
Trafikken her e, som før nevnt, litt anna enn i Norge. Dem har en greie med å kjøre i motsatt kjørefelt hvis veien e brei nok (eller hvis det e lang kø). Så hvis det e plass til to-tre bila hver vei (som det e et støkke på veien mot Sour) kan man godt legge sæ helt til venstre i veien. For det e ingen bila som ska motsatt vei som bruke den fila uansett. Akkurat ka som e poenget me det e æ litt usikker på, men det har sikkert sine fordela. Veldig mange bila har en babysko henganes entn bak eller foran på biln. Det ser hlet groteskt ut, nestn som et trofé, som et elghode i stua. Men det har ingenting me kor mange onga man har kjørt på å gjøre. Det betyr lykke. Og gud vet at det treng de fleste som våge sæ ut på veien.
Turisme
Søndag 14. oktober
Idag fór vi til Saida og va turista. Først va vi ute på et fort fra 1600-tallet. Det va fint. Så va vi på såpemuseum. Det va spesielt. Det e Audi-familien her i Libanon (æ vet ikke kem dæm e), som har lagd museum i førsteetasjn på en gammel såpefabrikk. Sjøl bor dem i restn av bygget. Egentlig e det Tripoli som e mest berømt for såpeproduksjon i Libanon, men det har altså vært en såpefabrikk i Saida også. Såpan på bildan dåkker ser e henta fra Tripoli.
Etter museumsbesøket gikk vi en tur i gamlebyen. Det e skikkelig merkelig. Hele gamlebyen e som en slags borg, eller et eller anna. Mange av gatan e overbygd, så det føles som å være inne. Siden det fortsatt e Eid drein ongan og skjøyt me luftgevær me plastkuler der inne. Vi blei ikke troffe.
Når vi sku hjem stilte vi oss i veikantn ve hovedveien og venta på en buss. Alle bussan vi så bare suste forbi og hadde ikke tenkt å stoppe. Tilslutt stoppa det en taxi som kjørte oss gratis til busstasjon. På vei tilbake til Rashedieh va det trafikkork. Bussjåførn fant ut at han sku ta en omvei rundt trafikkorka. Så da kjørte vi ut på en slags traktorvei ve en bananplantasje. Det va så støvat at vi måtte lukke alle vinduan. Billettørn fortsatte å røyke. Så stoppa vi. Nu va det en flokk me saua som gjor at vi ikke kom vidre. Dem hadde heldigvis me sæ en gjeter, så stoppen blei ikke så lang. Vi kom oss tilbake til hovedveien tilslutt, men om vi sparte nå tid tvile æ egentlig på.
Vi hoppa av i Al-Bass og fant en servis som sku ta oss me inn til Rashedieh. Mer trafikkork. Nu va årsaken et ekstra libanesisk checkpoint. Ka dem e redd for ane æ ikke. Når vi kom til checkpointet ved inngangen til leirn va det fram me passan igjen for å bli registrert. Vi kjenne igjen de soldatan som står der, og æ regne me at dem kjenne igjen oss, for det e ikke så helvetes mange utlendinga i Rashedieh. Akkurat nu e det kanskje bare oss to. Men hver gang må dem se passan og passérseddeln (en post-it-lapp me et nummer på). Idag va det litt vanskelig igjen, for han som sku registrere oss skjønte ikke at vi har samme nummer, og da blei han veldig forvirra. Han så fra det ene passet til det andre og visste ikke helt korsn han sku løse det at det va to navn og bare ett nummer. Så sporte han oss. Vi sa at, ja, vi har samme passérnummer, og da va det greit. Sjåførn vårres mente at ”military libaneese are bad people”. Æ trur heller problemet e at dem e litt dum.
Idag fór vi til Saida og va turista. Først va vi ute på et fort fra 1600-tallet. Det va fint. Så va vi på såpemuseum. Det va spesielt. Det e Audi-familien her i Libanon (æ vet ikke kem dæm e), som har lagd museum i førsteetasjn på en gammel såpefabrikk. Sjøl bor dem i restn av bygget. Egentlig e det Tripoli som e mest berømt for såpeproduksjon i Libanon, men det har altså vært en såpefabrikk i Saida også. Såpan på bildan dåkker ser e henta fra Tripoli.
Etter museumsbesøket gikk vi en tur i gamlebyen. Det e skikkelig merkelig. Hele gamlebyen e som en slags borg, eller et eller anna. Mange av gatan e overbygd, så det føles som å være inne. Siden det fortsatt e Eid drein ongan og skjøyt me luftgevær me plastkuler der inne. Vi blei ikke troffe.
Når vi sku hjem stilte vi oss i veikantn ve hovedveien og venta på en buss. Alle bussan vi så bare suste forbi og hadde ikke tenkt å stoppe. Tilslutt stoppa det en taxi som kjørte oss gratis til busstasjon. På vei tilbake til Rashedieh va det trafikkork. Bussjåførn fant ut at han sku ta en omvei rundt trafikkorka. Så da kjørte vi ut på en slags traktorvei ve en bananplantasje. Det va så støvat at vi måtte lukke alle vinduan. Billettørn fortsatte å røyke. Så stoppa vi. Nu va det en flokk me saua som gjor at vi ikke kom vidre. Dem hadde heldigvis me sæ en gjeter, så stoppen blei ikke så lang. Vi kom oss tilbake til hovedveien tilslutt, men om vi sparte nå tid tvile æ egentlig på.
Vi hoppa av i Al-Bass og fant en servis som sku ta oss me inn til Rashedieh. Mer trafikkork. Nu va årsaken et ekstra libanesisk checkpoint. Ka dem e redd for ane æ ikke. Når vi kom til checkpointet ved inngangen til leirn va det fram me passan igjen for å bli registrert. Vi kjenne igjen de soldatan som står der, og æ regne me at dem kjenne igjen oss, for det e ikke så helvetes mange utlendinga i Rashedieh. Akkurat nu e det kanskje bare oss to. Men hver gang må dem se passan og passérseddeln (en post-it-lapp me et nummer på). Idag va det litt vanskelig igjen, for han som sku registrere oss skjønte ikke at vi har samme nummer, og da blei han veldig forvirra. Han så fra det ene passet til det andre og visste ikke helt korsn han sku løse det at det va to navn og bare ett nummer. Så sporte han oss. Vi sa at, ja, vi har samme passérnummer, og da va det greit. Sjåførn vårres mente at ”military libaneese are bad people”. Æ trur heller problemet e at dem e litt dum.
Lordag 13. oktober
Æ fant hisballa-lighter på markedet i Sour idag. Æ e kjæmpefornøyd. Lightera her i Libanon kommer ofte me ei lita lommelykt. Det e fordi strømmen går hele tida. De har spesielle lighteran kommer me et bilde på lykta, sånn at Nasrallah, ledern for Hisballa kommer, feks på veggen, når man lyse (se bilde).
laurdag 13. oktober 2007
Begravelse
Soestra til ei dame vi kjenne her i Rashedieh doede kveldn foer Eid. Naar et menneske i leirn doer ropes det opp fra moskeen ganske med en gang. Da rope dem navne paa den som e doe, og kor i Palestina dem kommer fra (sjoel om de fleste her alsri har vaert i Palestina). Idag va vi og besoekte ho dama. Alle mennan satt ute foran huset, alle daman satt inne i stua. Vi kom inn, kondolerte, og saa sitt man der ei stund. Vi fikk kaffe og dadla. Det blei ikke snakka saa mye, men folk kom og gikk. Og etter aa ha sotte der litt gikk vi ogsaa.
Ellers har ae bjynt saa smaatt me yogaen min. AE for inn til Sour for aa kjoepe mae ei matta, men sidn det e Eid e det mye som e stengt, og ae fant ikke naa aapen mattebutikk. Men ae og ho Jorunn har vaert paa kafe og royka argili, og det e vi veldig fornoyd med.
Ellers har ae bjynt saa smaatt me yogaen min. AE for inn til Sour for aa kjoepe mae ei matta, men sidn det e Eid e det mye som e stengt, og ae fant ikke naa aapen mattebutikk. Men ae og ho Jorunn har vaert paa kafe og royka argili, og det e vi veldig fornoyd med.
fredag 12. oktober 2007
Endelig Eid!
Fredag 12. oktober
Da va det Eid! Vi sto opp klokka halv fem for å gå på kirkegårdn (altså gravlund). Ved inngangen va det en del soldata me maskingevær og karamella. Inne på kirkegårdn va det masse folk. Greia e at alle går for å be for sine nærmeste avdøde. Man sitt litt ved grava og så har man me sæ godter og så kommer onga og sir nå sånt som ”Gud velsigne!” og så får dem godter. Alle gravan va pynta me palmeblar og nån me blomster. Det blei brent røkelse fra et par plassa. Det va én stor grav bevokta av to soldata me maskingevær og karamella. Det så nestn ut som Yasser Arafat va gravlagt der, for det va masse bilda av han. Men det va nok en adskillig lenger nede i PLO-systemet. I tillegg va alle uidentifiserte fra krigen i Rashedieh på 80-tallet gravlagt der.
Etter kirkegårn fór vi hjemog la oss igjen. Æ sov helt til tolv. Klokka ett va det frokost. Grilla kjøtt, løk og tomata. Alt me yogert og brød. Veldig, veldig godt, men veldig tungt for magen. Klokka to fór vi hjem, egentlig sku vi spise formiddagsmat, men heldigvis slapp vi det.
Alle ongan får lommepæng og leka til Eid. Den mest vanlige leken e lekegevær. Det mest populære lekegevære e et slags luftgevær me små plastkuler. Det e ikke så ondt som å bli skutt på av et vanlig luftgevær, men man kjenne det godt. Så spring dem rundt i gatan, da, og leke krig. Ifjor va det en onge som blei blind etter å ha fådd ei plastkule i øyet. Alle voksne e enig i at det e farlig og burde vært forbudt, men ongan demmes har det likevel. Litt som TV i Norge: Alle foreldra sir dem syns det e nå drit, men norske onga ser bare mer og mer på TV.
Nu har vi vært på besøk litt rundtomkring. Det e det man gjør på Eid. Får servert kaffe og godter. Eller nøtter. Dem spis også små gule bønner som snacks. Kald med sitron og salt. Og store, brune bønner. Kokt og varm med sitron og salt.
Nu sitt vi på taket og slappe av. Man blir ganske slitn av Eid.
Da va det Eid! Vi sto opp klokka halv fem for å gå på kirkegårdn (altså gravlund). Ved inngangen va det en del soldata me maskingevær og karamella. Inne på kirkegårdn va det masse folk. Greia e at alle går for å be for sine nærmeste avdøde. Man sitt litt ved grava og så har man me sæ godter og så kommer onga og sir nå sånt som ”Gud velsigne!” og så får dem godter. Alle gravan va pynta me palmeblar og nån me blomster. Det blei brent røkelse fra et par plassa. Det va én stor grav bevokta av to soldata me maskingevær og karamella. Det så nestn ut som Yasser Arafat va gravlagt der, for det va masse bilda av han. Men det va nok en adskillig lenger nede i PLO-systemet. I tillegg va alle uidentifiserte fra krigen i Rashedieh på 80-tallet gravlagt der.
Etter kirkegårn fór vi hjemog la oss igjen. Æ sov helt til tolv. Klokka ett va det frokost. Grilla kjøtt, løk og tomata. Alt me yogert og brød. Veldig, veldig godt, men veldig tungt for magen. Klokka to fór vi hjem, egentlig sku vi spise formiddagsmat, men heldigvis slapp vi det.
Alle ongan får lommepæng og leka til Eid. Den mest vanlige leken e lekegevær. Det mest populære lekegevære e et slags luftgevær me små plastkuler. Det e ikke så ondt som å bli skutt på av et vanlig luftgevær, men man kjenne det godt. Så spring dem rundt i gatan, da, og leke krig. Ifjor va det en onge som blei blind etter å ha fådd ei plastkule i øyet. Alle voksne e enig i at det e farlig og burde vært forbudt, men ongan demmes har det likevel. Litt som TV i Norge: Alle foreldra sir dem syns det e nå drit, men norske onga ser bare mer og mer på TV.
Nu har vi vært på besøk litt rundtomkring. Det e det man gjør på Eid. Får servert kaffe og godter. Eller nøtter. Dem spis også små gule bønner som snacks. Kald med sitron og salt. Og store, brune bønner. Kokt og varm med sitron og salt.
Nu sitt vi på taket og slappe av. Man blir ganske slitn av Eid.
Torsdag 11. oktober
Etter arabisktimen fór vi inn til Sour. Vi va på markedet og der fant æ nån veldig fine hisbola-effekta. Æ kjøpte mæ en nøkkelring og en mobilpynt og ho Jorunn gjor det samme. Når vi sku betale sporte selgern ”Do you love Hezbolla?”. Vi va litt usikker på ka vi sku svare, så vi utstøtte nån gutturale lyda som sannsynligvis ikke finns på nåkka språk. Han tolka det som et ja, og vi fikk hver sin gratis mobilpynt. Nu e æ på jakt etter en hisbåla-lighter, en sånn me lys. Si ifra hvis nån ser en.
Vi traff to manna fra PalKom i Sour og tok en servis lammi dem tilbake til Rashedieh. Dem blei stoppa på checkpointn fordi tillatelsn demmes va så ny (fra idag) at soldatan på checkpointn ikke hadde fådd beskjed, så dem blei sendt tilbake til Sour. Han ene mann fra PalKom sku bjynn å krangle med de stakkars analfabetiske menige libaneseran, så da hoppa æ og ho Jorunn ut av drosja og gikk heller hjem. Dem kom sæ nu inn tilslutt, etter å ha vært i Sour og ringt litt rundt. Han ene hadde me sæ ei norsk-engelsk ordbok til oss, og det blei vi veldig gla for. Han Abed på Abu Jihad-senteret har jo sin egen engelsk, og det e greit å få oversatt det til britisk eller amerikansk engelsk.
Det va mye snakk om idag om det kom til å vær Eid imårra eller ikke. Etter middag satt han Ali, nest eldste sønn i huset, og rapporterte fra Al-Jazera. – Saudi Arabia sir det e Eid imårra! Quatar sir det e Eid imårra. Syria sir det e Eid imårra! Libya starta Eid allerede igår! Vi fikk óg ei melding på LibanCall (nyhetstjeneste på mobiln) om at det sku vær Eid imårra.
Etter middag fór vi til ho Sahar. Mens vi satt der ropte dem fra moskéen at også i Libanon og Rashedieh e det Eid imårra. Så bjynte et kor å si ”Allahu Akbar” (Gud er stor) fra moskéen i en slags kanon, og det trur æ e det fineste æ har hørt fra moskéen hittil. Det va masse fyrverkeri, og vi fór ut for å kjøpe kjøtt hos slaktern, for man ska spise kjøtt til frokost første dag Eid. Vi satt oppå taket og røyka og drakk te, og vi kunne se at dem hadde skrudd på de mangefarga blinkelysan på inngangen til gravlund, for imårratidlig skal alle på kirkegårdn (altså det e ikke en kirkegård, det e jo en gravlund, men det føles så rart å si).
Vi traff to manna fra PalKom i Sour og tok en servis lammi dem tilbake til Rashedieh. Dem blei stoppa på checkpointn fordi tillatelsn demmes va så ny (fra idag) at soldatan på checkpointn ikke hadde fådd beskjed, så dem blei sendt tilbake til Sour. Han ene mann fra PalKom sku bjynn å krangle med de stakkars analfabetiske menige libaneseran, så da hoppa æ og ho Jorunn ut av drosja og gikk heller hjem. Dem kom sæ nu inn tilslutt, etter å ha vært i Sour og ringt litt rundt. Han ene hadde me sæ ei norsk-engelsk ordbok til oss, og det blei vi veldig gla for. Han Abed på Abu Jihad-senteret har jo sin egen engelsk, og det e greit å få oversatt det til britisk eller amerikansk engelsk.
Det va mye snakk om idag om det kom til å vær Eid imårra eller ikke. Etter middag satt han Ali, nest eldste sønn i huset, og rapporterte fra Al-Jazera. – Saudi Arabia sir det e Eid imårra! Quatar sir det e Eid imårra. Syria sir det e Eid imårra! Libya starta Eid allerede igår! Vi fikk óg ei melding på LibanCall (nyhetstjeneste på mobiln) om at det sku vær Eid imårra.
Etter middag fór vi til ho Sahar. Mens vi satt der ropte dem fra moskéen at også i Libanon og Rashedieh e det Eid imårra. Så bjynte et kor å si ”Allahu Akbar” (Gud er stor) fra moskéen i en slags kanon, og det trur æ e det fineste æ har hørt fra moskéen hittil. Det va masse fyrverkeri, og vi fór ut for å kjøpe kjøtt hos slaktern, for man ska spise kjøtt til frokost første dag Eid. Vi satt oppå taket og røyka og drakk te, og vi kunne se at dem hadde skrudd på de mangefarga blinkelysan på inngangen til gravlund, for imårratidlig skal alle på kirkegårdn (altså det e ikke en kirkegård, det e jo en gravlund, men det føles så rart å si).
Onsdag 10. oktober
Her e et par bilda av korsn dem ordne stroemmen her i Rashedieh. Det her e rett utafor huset vaarres. Og ae har sedd vaerre, mye vaerre.
Da va strømmen kommet tilbake. Vi så arabisklærern vårres henge opp klær på varandaen etter middag idag. Ho har ikke kunna brukt vaskemaskin sålenge generatorn va borte.
Ellers har vi vært på supermarked idag. For å komme oss dit tok vi servis. I checkpointn blei vi stoppa og måtte stå der ei god stund. Problemet va at æ og ho Jorunn kom lammi ho Miriam og ho Ingvild (sykepleierstudentan), og da blei de libanesiske soldatan skikkelig forvirra. Fire pass og to forskjellige passérsedla, nei det blei reint for mye. Etter mye om og men (dem va fire støkka som prøvde å finn ut av det her) kom vi oss igjennom. Supermarkedet va veldig fint.
Etter middag fór vi på kaffe til en fyr. Og etter å ha drokke kaffe der blei vi tadd me til nån andre, fordi dem ska slakte en sau imårra (det va det vi blei fortalt). Det va et ektepar me to små onga. Ongan hadde mørke, mørke rødt hår (det e et par familia i leirn som har det). Farn hadde mørkebrunt hår som va rødt i tuppan. Næstn som om han hadde farga det rødt for lenge sidn. Kona gikk me hijab, så hennes hår så vi ikke.
onsdag 10. oktober 2007
Tirsdag 9. oktober
Han Hussein, mann til arabisklærern vårres, har funne superheltnavn til mæ og ho Jorunn. Æ e ”The Red Magnet Girl”, ho Jorunn e ”The Black Imagination Girl”.
Ellers går vi nu bare og vente på at Eid ska starte. Det e entn på fredag eller lørdag. Korsn dag det e vet man ikke før torsdag kveld, alt etter korsn mån ser ut da. Vi håpe så inderlig Eid starte på fredag, for nu bjynn vi å bli lei av å faste. Æ syns egentlig det e værst å måtte stå opp om natta (og det må æ, for ikke blir æ helt utmatta).
Æ sovne aldri om kvelln før allertidligst tolv når strømmen går. Det e fordi soverommet mitt ligg rett over vifta på stua, så æ får den rett inn i øret når æ lægg mæ på madrassn på golvet. Vanligvis sovne æ omtrent klokka ett. Tre tima seinere, klokka fire, blir vi vækt for å ete frokost. Halv fem e æ i seng igjen, men da spørs det om æ sovne eller ikke. Har moskéen bjynt klare æ ikke å sovne før den e færdi, og den hold på dritlænge om mårran. Så e det opp klokka åtte neste mårra.
Det her går jo selvfølgelig ikke, det e altfor lite søvn, så derfor sover æ nestn bestandig et par-tre tima før middag igjen. Det som e bra e at tida før mat blir kortere. Men æ e så jævlig trøtt på formiddagen. Etter arabisktimen har æ sjeldn energi til å gjør lekser engang. Men nu e det snart over, hurra.
Igår va vi på kaffe hos ho Soha etter middag. Når vi kom bort dit va det helt mørkt hjæmme hos dem. Veldig merkelig, for det va jo strøm, og det va rett etter middag, så dem kunne ikke ha rokke og gådd nån plass. Vi banka på og det viste sæ at dem va hjemme. Hele familien satt inne på soverommet me ei lampe som gikk på batteri og en litn svart-hvitt-TV som også gikk på batteri. Dem ”lada opp frysern”. Ikke det at dem hadde en batterifryser, men dem skrur den på helt til den e kald nok, og så skrur dem den av igjen. Strømmen her i leirn fungere sånn at man betale for et visst antall ampere. Så når frysern e på kan dem ikke han nåkka anna som går på strøm.
Ellers går vi nu bare og vente på at Eid ska starte. Det e entn på fredag eller lørdag. Korsn dag det e vet man ikke før torsdag kveld, alt etter korsn mån ser ut da. Vi håpe så inderlig Eid starte på fredag, for nu bjynn vi å bli lei av å faste. Æ syns egentlig det e værst å måtte stå opp om natta (og det må æ, for ikke blir æ helt utmatta).
Æ sovne aldri om kvelln før allertidligst tolv når strømmen går. Det e fordi soverommet mitt ligg rett over vifta på stua, så æ får den rett inn i øret når æ lægg mæ på madrassn på golvet. Vanligvis sovne æ omtrent klokka ett. Tre tima seinere, klokka fire, blir vi vækt for å ete frokost. Halv fem e æ i seng igjen, men da spørs det om æ sovne eller ikke. Har moskéen bjynt klare æ ikke å sovne før den e færdi, og den hold på dritlænge om mårran. Så e det opp klokka åtte neste mårra.
Det her går jo selvfølgelig ikke, det e altfor lite søvn, så derfor sover æ nestn bestandig et par-tre tima før middag igjen. Det som e bra e at tida før mat blir kortere. Men æ e så jævlig trøtt på formiddagen. Etter arabisktimen har æ sjeldn energi til å gjør lekser engang. Men nu e det snart over, hurra.
Igår va vi på kaffe hos ho Soha etter middag. Når vi kom bort dit va det helt mørkt hjæmme hos dem. Veldig merkelig, for det va jo strøm, og det va rett etter middag, så dem kunne ikke ha rokke og gådd nån plass. Vi banka på og det viste sæ at dem va hjemme. Hele familien satt inne på soverommet me ei lampe som gikk på batteri og en litn svart-hvitt-TV som også gikk på batteri. Dem ”lada opp frysern”. Ikke det at dem hadde en batterifryser, men dem skrur den på helt til den e kald nok, og så skrur dem den av igjen. Strømmen her i leirn fungere sånn at man betale for et visst antall ampere. Så når frysern e på kan dem ikke han nåkka anna som går på strøm.
tysdag 9. oktober 2007
Vann
En del av tida her nede gaar me til aa drikke vann. Kor mange flasker ser du paa det her bildet?
Lekselesing
Amira hjelp han Foed me engelskleksa. Etterhvert bjynte det aa komme folk paa kaffebesoek. Da bjynte bare ho Amira og rope hoyere og hoyere for aa overdove skvalderet fra gjestan. Som paa si sie maatte snakke hoyere for aa overdove ho. Rart folk har stemme og horsel igjen her nede.
mandag 8. oktober
Prøven gikk strålanes. Vi va kjempeflink begge to. Idag e vi i full gang me fastinga igjen. Ryktet sir at Ramadan e over på fredag, det e jo deilig. Ramadan handle jo ikke bare om å faste, men også om å være grei. Så nu har vi gjedd 100 krona hver til de fattige naboan sånn at ongan demmes kan få sæ nye klær til Eid (festn etter ramadan). Det her me nye klær til Eid e visst veldig viktig, så det e ikke fritt for at æ og ho Jorunn tar oss en tur på markedet i Sour og ser om vi finn nåkka. Dem har jo litt anna smak her nede når det kommer til klær og sko og sånn. Egentli elske alle mest mulig glitter og pastellfarga, men det e litt haram. Dem skjønn jo ikke koffor vi går i så kjedelige klær som vi gjør. Vi e jo ikke muslima, så vi kan gå i akkurat det vi vil.
Æ har fådd i gave et par ganske fæle lyseblåe sandala me blomster og perler på. Uff, æ får litt dårlig samvittighet, for dem e jo bare grei. Ikke bare e dem stygg, men dem har lyseblåe slags kunst-semskaskinnsåla, så dem blir jo så skjettn. Æ har gådd me dem én dag, og man kan se avtrykket av tærne mine ganske godt.
Men det e en del fine litt mer tradisjonelle klær hær. Tynne, tynne kåper, eller ka man ska kall dæm, me broderia. Vevde mannekjortla. Damefrakka.
Æ har fådd i gave et par ganske fæle lyseblåe sandala me blomster og perler på. Uff, æ får litt dårlig samvittighet, for dem e jo bare grei. Ikke bare e dem stygg, men dem har lyseblåe slags kunst-semskaskinnsåla, så dem blir jo så skjettn. Æ har gådd me dem én dag, og man kan se avtrykket av tærne mine ganske godt.
Men det e en del fine litt mer tradisjonelle klær hær. Tynne, tynne kåper, eller ka man ska kall dæm, me broderia. Vevde mannekjortla. Damefrakka.
Soendag 7. oktober
Vi hadde igjen bestemt oss for ikke å faste, for å lese idag, sidn vi har prøve imårra. Så vi fikk frokost servert på kjøkkenet me den forferdelige flimringa fra lyset og vifta. Det at det va så ubehagelig å sitt der gjor at vi kom oss avgårde ganske tidlig. Etter en tur hjemom fór vi inn til Sour og satt oss på kafé for å lese. Og vi fikk lest endel, men ikke helt nok. Etter ei stund kom det et selskap og satt sæ på bordet ve sidn av. Det va helt tydelig at det va turista av nå slag. Først trudde æ dæm va fransk, for det hørtes sånn ut når dem snakka, men når man hørte bedre etter kunne man høre at det va arabisk me fransk aksang iblanda nån franske ord. Veldig, veldig rart å høre på. Men det e faktisk en del som snakke sånn i Beirut. Det e visst nån som snakke fransk også, men dem vet æ ikke så mye om.
Loerdag 6. oktober
Lørdag 6. oktober
Idag va plan å lese. Vi har nemlig arabiskprøve på mandag. For å kunne læse hadde vi bestemt oss for å bryte fastn (egentlig ikke gyldig grunn, men, men) så dagen starta me frokost (hurra!). Ho Eli (som bor i Beirut) inviterte oss me på stranda i Saida (circa midt mellom Beirut og Rashedieh), og det ville vi jo gjerne vær me på. Vi fór til Havana Beach utafor Saida, ei rein og fin strand nestn utn menneska (det e haram å bade under ramadan). Det va skikkelig fint. Vannet va akkurat passe varmt, og det va sol hele dagen. Æ som blir så lætt solbrent kunne ligge under en parasoll. Æ og ho Eli og ho Jorunn va invitert på middag til ho Sahar, så i god tid bjynte vi å tenke på hjemveien. Vi fant en buss inn til Saida og en ny buss til Sour. Men å komme ut av Saida va ikke bare, bare. Det va så masse bila på veian, og flere gang sto vi helt stille. Når vi endelig va kommet ut på motorveien så det ganske stygt ut i forhold til å være i Rashedieh før solnedgang. Bussjåførn kjørte på alt han kunne, vi holdt virkelig på å kræsje en gang under ei forbikjøring, men det hjalp ikke. Vi va ikke kommet lengre enn til Al-Bass da dem ropte allahu akbar (gud er stor) fra moskéan. Så vi kom forseint til middag, og det skulle vise sæ å straffe sæ.
Når vi kom til ho Sahar va selvfølgelig familien godt igang me spisinga (man vente ikke på nån under ramadan). Vi kom inn og ho Sahar sporte om vi ville sitte inne i stua lammi familien eller på kjøkkenet lammi bare ho. Vi lot ho bestemme, og da blei oss fire på kjøkkenet. Æ tænkte at ho kanskje hadde løst å ha oss litt for sæ sjøl sånn at vi kunne sitte i fred og ro og prate engelsk, men hvis det va plan hennes funka den ihvertfall ikke. Vi hadde knapt satt oss ned før de første kom tassanes fra stua og ut på kjøkkenet for å se på oss (og dem har sedd utlændinga før altså, opptil flere og lenge, så vi va ikke en så stor attraksjon). Og det va tre av søstran til ho Sahar (ho har ni), svigersøstra, et par-tre tantonga og nån andre vi ikke helt skjønte kem va. Så sto dem der da og stirra. Nån gjor et forsøk på å late som dem vaska opp, eller sku ha nå i kjøkkenskapet eller i kjøleskapet, mens andre (voksne menneska), stirra helt usjenert. Ho Sahar prøvde å jage dem vekk, men til ingen nytte. Og dem stilte sæ ikke opp langs veggen eller i døråpninga, nei rett ved sidn av. I tillegg til å ha et bråkat publikum (palestinera, eller kanskje arabera generelt snakke mye i munn på hverandre, og da må man jo bare snakke høyere og høyere), e lyspæra i taket plassert rett over vifta sånn at alt flimre hele tida. Æ va sjælegla når middagen va over og vi kunne fløtte oss over til et rom utn flimring. Like mye bråk, men vi va ikke det store hovedfokuset lenger.
Historier fra takterrassn:
Etter å ha sotte nede ei stund, fådd kaffe, søtsaker og frukt fløtta vi oss opp på taket. Vi kvitta oss me halvpartn av slekta på veien, så vi blei ei fin lita ansamling på bare åtte persona. Og der oppe fortalte ho Sahar (dela av) si historie fra krigen ifjor sommer.
Ho va på et kurs i Beirut når krigen brøyt ut. I Beirut bodde ho hos søstra si og mann hennes i Dahi (se blogg dag 7), en Hisbolla-kontrollert bydel i Beirut. Dem bestemte sæ for å rømme til Bursj el-Barasjne, en palestinsk flyktningeleir som ligg i utkantn av Beirut. Å komme sæ tilbake til Rashedieh va bortimot umulig, for Israel hadde allerede bjynt å bombe bruer. I Bursj el-Barasjne bodde dem hos onkeln til ho Sahar. Den andre dagen der slapp israeleran flygeblar over leirn der det sto at alle måtte ut, for dæm sku bombe leirn. Men kor skulle dæm fær. Alle bruer va bomba, og bila på veian blei bomba. Tilbake til Dahi kunne dem ihvertfall ikke fær, for det området va iferd me å bli bomba sønder og sammen. Så dem blei. Det va ikke nå anna å gjøre. I én måne va ho i Bursj el-Barasjne, utn kontakt me familien i Rashedieh, for telefonnettet va ødelagt. Det va ikke strøm. Bomban ramla ned på alle kanta. Ho Sahar fikk for vane å rømme til naboen når et nytt bombregn starta (som om det sku hjelpe), bare for å kunne rømme en eller anna plass. Dagan gikk til å vente på katti Israel skulle bjynne å bombe leirn. Men det skjedde aldri. Etter én måned va krigen over, og ho kunne reise hjem til familien sin i Rashedieh. – Æ håpe aldri dåkker oppleve krig, va hennes avslutning på fortelinga.
Oppe på taket satt ei av søstran til ho Sahar. Ho fortalte om den første ongen ho hadde fådd. Etter sju daga døde han, men ho hadde ikke skjønt at han va død og hadde tadd han me fra Saida, der ho bor, til sykehuset i Rashedieh. Så han e begravd her i Rashedieh. Onkeln hennes, som ikke lenge før hadde fådd en dødfødt sønn ville muntre ho opp og sa. – Ikke vær lei dæ, nu e din sønn og min sønn ilag. – Bare pass dæ, svarte ho, hvis æ høre så mye som et knyst om at din sønn plage min sønn så kommer æ til å hevne mæ på dæ!
Og så flire ho godt, og går over til å fortelle grove vitsa (vi va bare damer der oppe).
Etter en del vitsa (som vi da fikk oversatt på dårlig engelsk, nåkka som kanskje gjor dem bare enda artigere), te, frukt og mere kaffe, va det sengetid. Vi tre som va på besøk fikk hver sin madrass, pute og ullteppe. Ikke nå laken, putetrekk eller dynetrekk. Litt spesielt, tenkte æ, men helt vanlig i Rashedieh. Da e det godt at man har nattdraktn me sæ.
Idag va plan å lese. Vi har nemlig arabiskprøve på mandag. For å kunne læse hadde vi bestemt oss for å bryte fastn (egentlig ikke gyldig grunn, men, men) så dagen starta me frokost (hurra!). Ho Eli (som bor i Beirut) inviterte oss me på stranda i Saida (circa midt mellom Beirut og Rashedieh), og det ville vi jo gjerne vær me på. Vi fór til Havana Beach utafor Saida, ei rein og fin strand nestn utn menneska (det e haram å bade under ramadan). Det va skikkelig fint. Vannet va akkurat passe varmt, og det va sol hele dagen. Æ som blir så lætt solbrent kunne ligge under en parasoll. Æ og ho Eli og ho Jorunn va invitert på middag til ho Sahar, så i god tid bjynte vi å tenke på hjemveien. Vi fant en buss inn til Saida og en ny buss til Sour. Men å komme ut av Saida va ikke bare, bare. Det va så masse bila på veian, og flere gang sto vi helt stille. Når vi endelig va kommet ut på motorveien så det ganske stygt ut i forhold til å være i Rashedieh før solnedgang. Bussjåførn kjørte på alt han kunne, vi holdt virkelig på å kræsje en gang under ei forbikjøring, men det hjalp ikke. Vi va ikke kommet lengre enn til Al-Bass da dem ropte allahu akbar (gud er stor) fra moskéan. Så vi kom forseint til middag, og det skulle vise sæ å straffe sæ.
Når vi kom til ho Sahar va selvfølgelig familien godt igang me spisinga (man vente ikke på nån under ramadan). Vi kom inn og ho Sahar sporte om vi ville sitte inne i stua lammi familien eller på kjøkkenet lammi bare ho. Vi lot ho bestemme, og da blei oss fire på kjøkkenet. Æ tænkte at ho kanskje hadde løst å ha oss litt for sæ sjøl sånn at vi kunne sitte i fred og ro og prate engelsk, men hvis det va plan hennes funka den ihvertfall ikke. Vi hadde knapt satt oss ned før de første kom tassanes fra stua og ut på kjøkkenet for å se på oss (og dem har sedd utlændinga før altså, opptil flere og lenge, så vi va ikke en så stor attraksjon). Og det va tre av søstran til ho Sahar (ho har ni), svigersøstra, et par-tre tantonga og nån andre vi ikke helt skjønte kem va. Så sto dem der da og stirra. Nån gjor et forsøk på å late som dem vaska opp, eller sku ha nå i kjøkkenskapet eller i kjøleskapet, mens andre (voksne menneska), stirra helt usjenert. Ho Sahar prøvde å jage dem vekk, men til ingen nytte. Og dem stilte sæ ikke opp langs veggen eller i døråpninga, nei rett ved sidn av. I tillegg til å ha et bråkat publikum (palestinera, eller kanskje arabera generelt snakke mye i munn på hverandre, og da må man jo bare snakke høyere og høyere), e lyspæra i taket plassert rett over vifta sånn at alt flimre hele tida. Æ va sjælegla når middagen va over og vi kunne fløtte oss over til et rom utn flimring. Like mye bråk, men vi va ikke det store hovedfokuset lenger.
Historier fra takterrassn:
Etter å ha sotte nede ei stund, fådd kaffe, søtsaker og frukt fløtta vi oss opp på taket. Vi kvitta oss me halvpartn av slekta på veien, så vi blei ei fin lita ansamling på bare åtte persona. Og der oppe fortalte ho Sahar (dela av) si historie fra krigen ifjor sommer.
Ho va på et kurs i Beirut når krigen brøyt ut. I Beirut bodde ho hos søstra si og mann hennes i Dahi (se blogg dag 7), en Hisbolla-kontrollert bydel i Beirut. Dem bestemte sæ for å rømme til Bursj el-Barasjne, en palestinsk flyktningeleir som ligg i utkantn av Beirut. Å komme sæ tilbake til Rashedieh va bortimot umulig, for Israel hadde allerede bjynt å bombe bruer. I Bursj el-Barasjne bodde dem hos onkeln til ho Sahar. Den andre dagen der slapp israeleran flygeblar over leirn der det sto at alle måtte ut, for dæm sku bombe leirn. Men kor skulle dæm fær. Alle bruer va bomba, og bila på veian blei bomba. Tilbake til Dahi kunne dem ihvertfall ikke fær, for det området va iferd me å bli bomba sønder og sammen. Så dem blei. Det va ikke nå anna å gjøre. I én måne va ho i Bursj el-Barasjne, utn kontakt me familien i Rashedieh, for telefonnettet va ødelagt. Det va ikke strøm. Bomban ramla ned på alle kanta. Ho Sahar fikk for vane å rømme til naboen når et nytt bombregn starta (som om det sku hjelpe), bare for å kunne rømme en eller anna plass. Dagan gikk til å vente på katti Israel skulle bjynne å bombe leirn. Men det skjedde aldri. Etter én måned va krigen over, og ho kunne reise hjem til familien sin i Rashedieh. – Æ håpe aldri dåkker oppleve krig, va hennes avslutning på fortelinga.
Oppe på taket satt ei av søstran til ho Sahar. Ho fortalte om den første ongen ho hadde fådd. Etter sju daga døde han, men ho hadde ikke skjønt at han va død og hadde tadd han me fra Saida, der ho bor, til sykehuset i Rashedieh. Så han e begravd her i Rashedieh. Onkeln hennes, som ikke lenge før hadde fådd en dødfødt sønn ville muntre ho opp og sa. – Ikke vær lei dæ, nu e din sønn og min sønn ilag. – Bare pass dæ, svarte ho, hvis æ høre så mye som et knyst om at din sønn plage min sønn så kommer æ til å hevne mæ på dæ!
Og så flire ho godt, og går over til å fortelle grove vitsa (vi va bare damer der oppe).
Etter en del vitsa (som vi da fikk oversatt på dårlig engelsk, nåkka som kanskje gjor dem bare enda artigere), te, frukt og mere kaffe, va det sengetid. Vi tre som va på besøk fikk hver sin madrass, pute og ullteppe. Ikke nå laken, putetrekk eller dynetrekk. Litt spesielt, tenkte æ, men helt vanlig i Rashedieh. Da e det godt at man har nattdraktn me sæ.
Fredag 5. oktober
Fredag 5. oktober
Idag e Al-Quds (Jerusalem) – dagen. Vi så på Hisbola-TV etter middag, og det va demonstrasjona overalt. I Palestina, i Libanon, Syria, Iran og mange andre plassa som æ ikke fikk me mæ. Nyhetsopplæsern på Hisbola-TV va ei dame me en litt spesiell hijab-stil. Vanligvis (i Rashedieh) e hijaben festa under haka på et eller anna vis, men ho på TVn hadde fæsta den på haka sånn at undersida av haka va tildekt. Vi har sedd et par damer her i Rashedieh óg med den stiln. Æ sporte ka greia va, og fikk forklart at det va Hisbola-måtn. Eller shia-måtn. Hisbola e næmlig shia-muslima (alle politiske parti i Libanon har konkret religiøs tilhørighet, og ja Hisbola e et politisk parti, ikke ei fanatisk muslinsk terroristgruppe).
Vi spiste middag hos han Hussein og ho Soha idag. Han Hussein e medlemi Fatah, ho Soha e ikke medlem nån plassa. Søstra til han Hussein kom innom for kaffe og sporte mæ ka æ syns om Fatah. – Ingenting, va mitt svar, til stor jubel fra ho Soha. Sjøl om Rashedieh på en måte e en Fatah-leir, e det nok av folk fra Hamas og andre partia her. Så æ va veldig fornøyd me svaret mitt og blir nok å fortsette den linja.
Idag e Al-Quds (Jerusalem) – dagen. Vi så på Hisbola-TV etter middag, og det va demonstrasjona overalt. I Palestina, i Libanon, Syria, Iran og mange andre plassa som æ ikke fikk me mæ. Nyhetsopplæsern på Hisbola-TV va ei dame me en litt spesiell hijab-stil. Vanligvis (i Rashedieh) e hijaben festa under haka på et eller anna vis, men ho på TVn hadde fæsta den på haka sånn at undersida av haka va tildekt. Vi har sedd et par damer her i Rashedieh óg med den stiln. Æ sporte ka greia va, og fikk forklart at det va Hisbola-måtn. Eller shia-måtn. Hisbola e næmlig shia-muslima (alle politiske parti i Libanon har konkret religiøs tilhørighet, og ja Hisbola e et politisk parti, ikke ei fanatisk muslinsk terroristgruppe).
Vi spiste middag hos han Hussein og ho Soha idag. Han Hussein e medlemi Fatah, ho Soha e ikke medlem nån plassa. Søstra til han Hussein kom innom for kaffe og sporte mæ ka æ syns om Fatah. – Ingenting, va mitt svar, til stor jubel fra ho Soha. Sjøl om Rashedieh på en måte e en Fatah-leir, e det nok av folk fra Hamas og andre partia her. Så æ va veldig fornøyd me svaret mitt og blir nok å fortsette den linja.
torsdag 4. oktober 2007
Onsdag 3. oktober
Idag hørte vi de første skuddan inne i leirn. Vi satt på besøk hos ho Soha og han Hussein. Det va det vanlige bråket fra gata og nabohusan. Onga som leke, folk som snakke (palestinera snakke gjerne i munn på hverandre, så dem snakke ganske høyt), bråket fra leirgeneratorn, ropan fra grønnsaksmann (tomata og poteta!). Så va det to korte smell med to korte ekko. Og helt stille, bare generatorn kunne enda høres. Ho Soha stivna helt. Alle de tre ongan hennes mellom to og sju år va ute og lekte. ”Don’t go anywhere”, sa han Hussein til oss, og så gikk han ut for å finn ut ka som va på fære. Han kom tilbake etter bare et par-tre minutt. ”Det e over”, sa han. Og det va over. Så bygde støyen sæ sakte opp igjen både ute og inne. Vi fikk ikke egentli nå forklaring på ka som hadde skjedd, men sannsynligvis e det nån som bare har skutt i lufta.
Det e veldig mye våpen inne i leirn (e vi blidd fortalt), men folk går ikke me våpen på gata. Dem har dem hjemme øverst oppå klesskapet eller en anna lur plass i tilfelle leirn blir angrepe. Nu har det ikke skjedd på tyve år (hvis man ser bort fra krigen ifjorsommer da det blei sloppe ei bombe inne i leirn, men det hjalp liksom ikke med gevær da), men det heng vel igjen ei stund. Æ ser ihvertfall ikke nå serlig våpen bortsett fra Fatahsoldatan sine gevær. Av og til har vi sedd menn i sivil me gevær, men det ser mer ut som dem e på vei hjæm fra jobb, så æ tenke at dem også e Fatahsoldata.
Over til nå anna: Naboan til sykepleierstudentan hold på å puss opp. En dag kom det en lastebil me et gruslass. Grusn blei læssa av og under den lå det steinfliser i stabla. Som tidligere nevnt e det byggerestriksjona inne i leiran, og tydeligvis e steinfliser på lista over byggemateriale som e forbudt.
Det e veldig mye våpen inne i leirn (e vi blidd fortalt), men folk går ikke me våpen på gata. Dem har dem hjemme øverst oppå klesskapet eller en anna lur plass i tilfelle leirn blir angrepe. Nu har det ikke skjedd på tyve år (hvis man ser bort fra krigen ifjorsommer da det blei sloppe ei bombe inne i leirn, men det hjalp liksom ikke med gevær da), men det heng vel igjen ei stund. Æ ser ihvertfall ikke nå serlig våpen bortsett fra Fatahsoldatan sine gevær. Av og til har vi sedd menn i sivil me gevær, men det ser mer ut som dem e på vei hjæm fra jobb, så æ tenke at dem også e Fatahsoldata.
Over til nå anna: Naboan til sykepleierstudentan hold på å puss opp. En dag kom det en lastebil me et gruslass. Grusn blei læssa av og under den lå det steinfliser i stabla. Som tidligere nevnt e det byggerestriksjona inne i leiran, og tydeligvis e steinfliser på lista over byggemateriale som e forbudt.
onsdag 3. oktober 2007
Rashedieh-engelsk
"mental" betyr psykisk utviklingshemma. han som har oppfunne den her bruken av ordet e han Abed, ledern for Abu Jihad-senteret. han nekte aa bruke et anna ord. sjoel naar "bridge lady" (britisk dame) va paa besoek lot han sae overbevise. vi sensurere vekk "mental" naar i hjelpe han aa skrive soeknada til "Norwegian People for Aids" (Norsk Folkehjelp).
naboen til sykepleierstudentan servere "frightened potatoes"
naan har faadd sae jobb i "kidney garden"
og de her ordan e ikke en glipp naar dem sies, men en innarbeida del av det engelske vokabularet.
i tillegg har vi "stick" som betyr protese og en hel del andre ord som ae ikke kommer paa i farta, men ae ska nok laegge daem ut etterhvert.
naboen til sykepleierstudentan servere "frightened potatoes"
naan har faadd sae jobb i "kidney garden"
og de her ordan e ikke en glipp naar dem sies, men en innarbeida del av det engelske vokabularet.
i tillegg har vi "stick" som betyr protese og en hel del andre ord som ae ikke kommer paa i farta, men ae ska nok laegge daem ut etterhvert.
Tirsdag 2. oktober
Æ va fortsatt trøtt idag. Så trøtt at æ hoppa over frokostn. Etter arabiskundervisninga hadde æ mest løst å bare fær hjæm og lægg mæ, men æ blei satt til å skrive litt om Norge for biblioteket. Det va for så vidt greit, men æ hadde ikke løst å gå ne på bibloteket for å lever det fra mæ, for der va nemlig den usympatiske hjelpearbeidern fra Australia. Ho e fæl. Første gang vi traff ho foregikk det sånn her: Ho kom inn på bibloteket. Vi handhilste. – You are so good girls. So brave to be here. Good girls, good girls. Så snakka ho litt me han Hussein. Han sa blant anna at vi sku undervise i engelsk. – When I say ”kifik” what do you say then? (kifik betyr korsn har du det, og e nåkka av det første du lære på arabisk) – Maybe you girls speak a little bit of English? Nei, ho va bare helt koko og behandla alle rundt ho som om dem va lettere tilbakeståanes.
Ho va der igjen idag. Ho syns det æ hadde skrevve va kjempebra. Virkelig, virkelig bra. Men det skal vel ikke så mye til for å imponere når ho hadde tadd utgangspunkt i at æ hadde en IQ på linje me en sjimpanse.
Ho va der igjen idag. Ho syns det æ hadde skrevve va kjempebra. Virkelig, virkelig bra. Men det skal vel ikke så mye til for å imponere når ho hadde tadd utgangspunkt i at æ hadde en IQ på linje me en sjimpanse.
Mandag 1. oktober
Mandagen har æ egentli ikke nå intressangt å fortelle fra. Æ sov mestepartn av dagen.
Soendag 30. september
Og hjem igjen:
På søndagen blei det bare tid til å stå opp og spise frokost før vi måtte fær for å ta bussn tilbake. Vi hadde nemlig en middagsavtale i Rashedieh, så vi tenkte vi sku kom oss avgårde i tre-tida. Fra Beirut til Sour kan man ta minibuss som går direkte, men den e livsfarlig. Litt av problemet i trafikken her e at kjørefeltan ikke nødvendigvis e merka. Sånn som mellom Rashedieh og Sour: Veien e så brei at det e god plass til tre bila i bredda. Derfor blir midtn av veien brukt som et forbikjøringsfelt, av trafikk som går i begge retninger. Det kan vær ganske jævlig å ta bil eller buss her, for man føle stadig vekk at det e på nære nippen.
Uansett, for å unngå de livsfarlige minibussan kan man ta en vanlig buss til Saida og så bytte der. Vi hoppa nu på en buss, vi, som sku til Saida, og det viste sæ å være en veldig trygg en. Den kjørte ikke motorveien engang. Skikkelig melkerute langs kystn, stoppe hver tjuende meter. Vi kom nu fram tilslutt og fikk sotte oss på en ny buss i Saida. Vi havna bakerst lammi to damer.
– Bor du i Sour? spør ho ene. Helvete, tenke æ, nu kommer det igjen, den her dårlige lyginga mi. -Ja, æ bor i Sour, ja. (som ikke e ei løgn, fordi man kan kalle hele området for Sour). Æ sitt der og ønske at æ kunne bedre arabisk sånn at æ kunne hørt forskjelln på palestinsk og libanesisk, men det kan æ altså ikke. – Kor i Sour bor du da? – Nei, æ bor i Rashedieh. Briste eller bære. – Kor dåkker bor hen? – Borsj el Shamali. Som e en anna palestinsk flyktningeleir. Og så hadde vi det riktig så hyggelig restn av turn.
På søndagen blei det bare tid til å stå opp og spise frokost før vi måtte fær for å ta bussn tilbake. Vi hadde nemlig en middagsavtale i Rashedieh, så vi tenkte vi sku kom oss avgårde i tre-tida. Fra Beirut til Sour kan man ta minibuss som går direkte, men den e livsfarlig. Litt av problemet i trafikken her e at kjørefeltan ikke nødvendigvis e merka. Sånn som mellom Rashedieh og Sour: Veien e så brei at det e god plass til tre bila i bredda. Derfor blir midtn av veien brukt som et forbikjøringsfelt, av trafikk som går i begge retninger. Det kan vær ganske jævlig å ta bil eller buss her, for man føle stadig vekk at det e på nære nippen.
Uansett, for å unngå de livsfarlige minibussan kan man ta en vanlig buss til Saida og så bytte der. Vi hoppa nu på en buss, vi, som sku til Saida, og det viste sæ å være en veldig trygg en. Den kjørte ikke motorveien engang. Skikkelig melkerute langs kystn, stoppe hver tjuende meter. Vi kom nu fram tilslutt og fikk sotte oss på en ny buss i Saida. Vi havna bakerst lammi to damer.
– Bor du i Sour? spør ho ene. Helvete, tenke æ, nu kommer det igjen, den her dårlige lyginga mi. -Ja, æ bor i Sour, ja. (som ikke e ei løgn, fordi man kan kalle hele området for Sour). Æ sitt der og ønske at æ kunne bedre arabisk sånn at æ kunne hørt forskjelln på palestinsk og libanesisk, men det kan æ altså ikke. – Kor i Sour bor du da? – Nei, æ bor i Rashedieh. Briste eller bære. – Kor dåkker bor hen? – Borsj el Shamali. Som e en anna palestinsk flyktningeleir. Og så hadde vi det riktig så hyggelig restn av turn.
HolidayInn
Paa naert hold. Det va her vi blei stoppa naar vi tok bilda, men ikke maatte slaette bildan vi hadde tadd.
Norsk-libanesisk bar
Her e den libanesiske halvdelen av den norsk-libanesiske barn. Legg merke til fatet paa veggen og skiltet.
Loerdag 29. september
Beirut by day:
Lørdagen i Beirut starta me god frokost på verandaen hos ho Eli før vi fór på sightseeing. Vi va og så på pigeon rocks (se bilde), før vi for inn til ”downtown”. Det va sykt, det va enda sykere enn å vær ute. Sidn det e presidentvalg og parlamentet ikke klar å bestem sæ og han ene parlamentsmedlemmet e blidd drept av ei bilbombe va hele downtown stengt for trafikk. Utafor parlamentsbygninga va det en hel teltleir me demonstranta. Dem vil ha ei mer rettferdig fordeling av seta i parlamente. I Libanon e det sånn at seta i parlamente blir fordelt etter religiøs tilhørighet, og alle partia representere også en religion. Det va franskmennan, koliniherran, som bestemte det her før dem trakk sæ ut, så de kristne har mange flere seta i parlamente enn andeln av befolkninga som e kristn sku tilsi.
Demonstrantan va også omtrent de eneste sivile som va downtown. Sjøl om området ikke va stengt for fotgjengera, va det ingen folk der. Det va som å vandre rundt i en slags merkelig spøkelsesby avstengt av gjerda og vepna vakter. Det e kanskje som om man sku stengt av hele karljohan fra slottet og ne til oslo s. Ingen bila, ingen folk. Det va kafé på kafé på kafé, men vi så bare en fire-fem folk. Det va kanskje som å gå rundt i enorme filmkulissa. Høye bygninger, store plassa, men helt tomt.
I kvartalan rundt downtown va det forbudt å parkere. Det va militær på hvert eneste gatehjørne, tanksa i annahvert kryss, og politi og sikkerhetsfolk annahver meter. Vi blei nekta å ta bilde først en plass (og vi tok ikke bilde av militær, politi eller sikkerhetsvakta, altså). Litt lenger bort stoppa vi for å ta bilde av Holiday Inn (se bilde), et stort hotell som ikke e blidd revve eller renovert sidn borgerkrigen. Mens vi sto der kom det en bil som stoppa og bjynte å tute nå voldsomt. Politiet kom og sa vi ikke kunne fotografere. Greit det. Men han i biln va enda ikke fornøyd (gud vet kem han egentli va) vi sku slette bildan også. Æ viste det ene bildet til politimann (eller va det en soldat, æ huske ikke), og han syns det va greit, så æ slapp å slette. Han så ikke på de andre bildan mine, da, så æ vet ikke kor nøye han tok det bildeforbudet.
Vi gikk vidre inn på et hotell i nærheten for å ta en kaffe på kaféen på toppen. Vi måtte vise væskan vårres for å komme inn. Det måtte vi også for å komme inn i downtown. Men dem ser bare såvidt oppi utn å rote gjennom nåkka, så man kunne lett hadd en pistol me sæ eller ei lita bomba.
Beirut by night:
Etter å ha sedd severdighetan sku vi på shopping. Vi shoppa litt. Æ kjøpte mæ en kabel til datamaskina, ei bok om Hisbålla (som viste sæ å være ei doktoravhandling, så den e ganske tunglest) og tanntråd (det har æ ikke funne i Rashedieh eller Sour enda), og så gikk vi på café. Æ bestilte mæ en medium americano og fikk en halv liter kaffe. Æ hadde ikke spist nå sidn frokost, og det her va kanskje klokka fem på ettermiddagen, så æ blei ganske skjelven av den kaffen. Men det gikk bedre etter at vi hadde fådd oss litt mat. Etter middag gikk vi ut på den libanesisk-norske baren ”By the Way”. Det va fint. Vi drakk spilte dart. Og så gikk vi vidre til en anna bar, der vi blei helt til klokka fem. Æ og ho Jorunn va særlig stolt over å ha holdt ut så lenge. På den siste barn fikk vi servert gulrot og agurk me salt og lime. Det va ikke særlig godt. Men dem hadde god fruktjus, merkelig nok. Når vi ska gå spør bartendern kor mye vi har drokke. Æ hadde virkelig ikke peiling, men ho Eli sa et tall, og så betalte vi for så mange glass jus.
Lørdagen i Beirut starta me god frokost på verandaen hos ho Eli før vi fór på sightseeing. Vi va og så på pigeon rocks (se bilde), før vi for inn til ”downtown”. Det va sykt, det va enda sykere enn å vær ute. Sidn det e presidentvalg og parlamentet ikke klar å bestem sæ og han ene parlamentsmedlemmet e blidd drept av ei bilbombe va hele downtown stengt for trafikk. Utafor parlamentsbygninga va det en hel teltleir me demonstranta. Dem vil ha ei mer rettferdig fordeling av seta i parlamente. I Libanon e det sånn at seta i parlamente blir fordelt etter religiøs tilhørighet, og alle partia representere også en religion. Det va franskmennan, koliniherran, som bestemte det her før dem trakk sæ ut, så de kristne har mange flere seta i parlamente enn andeln av befolkninga som e kristn sku tilsi.
Demonstrantan va også omtrent de eneste sivile som va downtown. Sjøl om området ikke va stengt for fotgjengera, va det ingen folk der. Det va som å vandre rundt i en slags merkelig spøkelsesby avstengt av gjerda og vepna vakter. Det e kanskje som om man sku stengt av hele karljohan fra slottet og ne til oslo s. Ingen bila, ingen folk. Det va kafé på kafé på kafé, men vi så bare en fire-fem folk. Det va kanskje som å gå rundt i enorme filmkulissa. Høye bygninger, store plassa, men helt tomt.
I kvartalan rundt downtown va det forbudt å parkere. Det va militær på hvert eneste gatehjørne, tanksa i annahvert kryss, og politi og sikkerhetsfolk annahver meter. Vi blei nekta å ta bilde først en plass (og vi tok ikke bilde av militær, politi eller sikkerhetsvakta, altså). Litt lenger bort stoppa vi for å ta bilde av Holiday Inn (se bilde), et stort hotell som ikke e blidd revve eller renovert sidn borgerkrigen. Mens vi sto der kom det en bil som stoppa og bjynte å tute nå voldsomt. Politiet kom og sa vi ikke kunne fotografere. Greit det. Men han i biln va enda ikke fornøyd (gud vet kem han egentli va) vi sku slette bildan også. Æ viste det ene bildet til politimann (eller va det en soldat, æ huske ikke), og han syns det va greit, så æ slapp å slette. Han så ikke på de andre bildan mine, da, så æ vet ikke kor nøye han tok det bildeforbudet.
Vi gikk vidre inn på et hotell i nærheten for å ta en kaffe på kaféen på toppen. Vi måtte vise væskan vårres for å komme inn. Det måtte vi også for å komme inn i downtown. Men dem ser bare såvidt oppi utn å rote gjennom nåkka, så man kunne lett hadd en pistol me sæ eller ei lita bomba.
Beirut by night:
Etter å ha sedd severdighetan sku vi på shopping. Vi shoppa litt. Æ kjøpte mæ en kabel til datamaskina, ei bok om Hisbålla (som viste sæ å være ei doktoravhandling, så den e ganske tunglest) og tanntråd (det har æ ikke funne i Rashedieh eller Sour enda), og så gikk vi på café. Æ bestilte mæ en medium americano og fikk en halv liter kaffe. Æ hadde ikke spist nå sidn frokost, og det her va kanskje klokka fem på ettermiddagen, så æ blei ganske skjelven av den kaffen. Men det gikk bedre etter at vi hadde fådd oss litt mat. Etter middag gikk vi ut på den libanesisk-norske baren ”By the Way”. Det va fint. Vi drakk spilte dart. Og så gikk vi vidre til en anna bar, der vi blei helt til klokka fem. Æ og ho Jorunn va særlig stolt over å ha holdt ut så lenge. På den siste barn fikk vi servert gulrot og agurk me salt og lime. Det va ikke særlig godt. Men dem hadde god fruktjus, merkelig nok. Når vi ska gå spør bartendern kor mye vi har drokke. Æ hadde virkelig ikke peiling, men ho Eli sa et tall, og så betalte vi for så mange glass jus.
Jorunn og UNIFIL
Foer vi for til Beirut paa fredag spiste vi formiddagsmat paa alfanar. Det gjor ogsaa en gjeng me belgiske UNIFIL-soldata. Alle hadde pistoln lett tilgjengelig, klar for aa skyte. Det e i veldig stor kontrast til de libanesiske regjerringssoldatan og de palestinske Fatah-soldatan. Der i gaarn e det mer et gevaer balanseranes paa knaerne mens man drikk kaffe og proev aa sjarmere jentan. AE vet ikke ka som e vaerst, ae. UNIFIL-soldatan ser jo paa en maate ut som om dem vet ka dem hold paa me, samtidig ser dem ut som omdem hartenkt aa bruke den opplaeringa dem har faadd. Araberan ser ikke ut til aa ha faadd naa saerlig opplaering, og det kan jo bli intressangt hvis dem proeve sae paa naa.
Fredag 28. september
På vei til Beirut:
På fredagen dro vi til Beirut, hurra! Etter arabiskundervisninga på morran fór vi inn til Sour og brøyt fasten me en enorm frokost/lunsj på Al-Fanar. Etter å ha spist gjor vi leksan vårs, og på utekaféen ved havet. Så fikk vi sitte på me han Dagfinn fra NORWAC i hannes bil inn til Beirut. Det va så sykt å komme inn til storbyen etter en måned i Rashedieh. Først fór vi hjem til han Dagfinn (haraam! To jenter på besøk hos en mann) og drakk te på verandaen hannes. Så fór vi til ho Eli som jobbe for Norsk Folkehjelp. Ho bor i kollektiv me både gutta og jenter (haraam!). Vi hadde en middagsavtale me ei norsk jente, Solveig, som bor og jobbe i Beirut. Sjøl om klokka va sju på kveldn og vi ikke hadde spist sidn klokka ett va æ ikke spesielt sultn. Det e vel magen som går på ramadantid. Så fór vi vidre til en ”lounge”.
Det va bare så sykt å være der. Vi va i Gemayzeh som e en kristn bydel. Det va ikke en eneste hijab å se. Folk oppførte sæ bare så rart. Gikk lettkledt (sjøl om det va dritkaldt der inne, aircondition sto på fullt og sjøl om æ hadde bukse og skjorte satt æ og frøys), flørta, drakk... Vi syns det her va bare så rart. Så gikk vi vidre til en anna uteplass (det va ikke så arti der i kulda egentli) og traff han Vegar fra ambassadn, før vi endte opp på en bar. Der satt vi oss ned lammi nån libanesera. Hyggelige, artie folk. Æ blei sport om ka æ holdt på me i Libanon. Tenke, tenke. Ska æ si Rashedieh, eller ikke. Æ bestemte mæ for å fortelle at æ va engelsklærer i Sour. Det gikk skikkelig dårlig. Æ hadde liksom ikke nå plan for ka æ holdt på me, så for hvert spørsmål æ fikk (korsn skole, korsn aldersgruppe, kor mange e det i klassn, jobbe du og ho Jorunn ilag) måtte æ tænke skikkelig lenge, så det må jo ha virka bare skikkelig rart.
Nei, vi sku hørt på han Dagfinn (som e sykepleier).
På fredagen dro vi til Beirut, hurra! Etter arabiskundervisninga på morran fór vi inn til Sour og brøyt fasten me en enorm frokost/lunsj på Al-Fanar. Etter å ha spist gjor vi leksan vårs, og på utekaféen ved havet. Så fikk vi sitte på me han Dagfinn fra NORWAC i hannes bil inn til Beirut. Det va så sykt å komme inn til storbyen etter en måned i Rashedieh. Først fór vi hjem til han Dagfinn (haraam! To jenter på besøk hos en mann) og drakk te på verandaen hannes. Så fór vi til ho Eli som jobbe for Norsk Folkehjelp. Ho bor i kollektiv me både gutta og jenter (haraam!). Vi hadde en middagsavtale me ei norsk jente, Solveig, som bor og jobbe i Beirut. Sjøl om klokka va sju på kveldn og vi ikke hadde spist sidn klokka ett va æ ikke spesielt sultn. Det e vel magen som går på ramadantid. Så fór vi vidre til en ”lounge”.
Det va bare så sykt å være der. Vi va i Gemayzeh som e en kristn bydel. Det va ikke en eneste hijab å se. Folk oppførte sæ bare så rart. Gikk lettkledt (sjøl om det va dritkaldt der inne, aircondition sto på fullt og sjøl om æ hadde bukse og skjorte satt æ og frøys), flørta, drakk... Vi syns det her va bare så rart. Så gikk vi vidre til en anna uteplass (det va ikke så arti der i kulda egentli) og traff han Vegar fra ambassadn, før vi endte opp på en bar. Der satt vi oss ned lammi nån libanesera. Hyggelige, artie folk. Æ blei sport om ka æ holdt på me i Libanon. Tenke, tenke. Ska æ si Rashedieh, eller ikke. Æ bestemte mæ for å fortelle at æ va engelsklærer i Sour. Det gikk skikkelig dårlig. Æ hadde liksom ikke nå plan for ka æ holdt på me, så for hvert spørsmål æ fikk (korsn skole, korsn aldersgruppe, kor mange e det i klassn, jobbe du og ho Jorunn ilag) måtte æ tænke skikkelig lenge, så det må jo ha virka bare skikkelig rart.
Nei, vi sku hørt på han Dagfinn (som e sykepleier).
Torsdag 27 september
Omar på checkpointet:
Her på torsdagen dro han Omar lammi ho Amira og han Jamal (mann til ho Amira) til et sykehus utafor leirn. Mora til ho Amira skulle opereres, og på sykehusan her har dem ikke blodbanka, så hvis nån skal gjennomgå en operasjon eller e skada og har stort blodtap må man finne nån me samme blodtype som kan komme rett før operasjon. Han Omar hadde altså meldt sæ som blodgiver for den her operasjon. Når dem sku tilbake blei han Omar stoppa på checkpointet. Han leverte fra sæ passe og oppga passérnummer 312. Dem sjekka i boka, og på nr 312 va det registrert en Omar Jamal fra Norge født i 1982. Men han Omar e født i 1983, og han hete ikke Jamal, men Gamal. Utn tvil e det de libanesiske soldatan som har registrert feil første gang han kom inn, men det ville dæm ikke gå me på. En og en halv time satt han der og prøvde å overbevise dem om at han va den Omar dem hadde registrert første gang. Og tilslutt slapp han inn, etter deteljerte beskrivelsa om korsn han kom sæ inn første gang, kem han va lammi, i korsn bok han blei registrert første gang, kem foreldran hannes e, korsn statsborgerskap dem har, og det ene me det andre. Så fikk han et nytt passérnummer, nåkka soldatan på checkpointet selvfølgeli egentli ikke kan gje han, men, men, funke det, så funke det.
Her på torsdagen dro han Omar lammi ho Amira og han Jamal (mann til ho Amira) til et sykehus utafor leirn. Mora til ho Amira skulle opereres, og på sykehusan her har dem ikke blodbanka, så hvis nån skal gjennomgå en operasjon eller e skada og har stort blodtap må man finne nån me samme blodtype som kan komme rett før operasjon. Han Omar hadde altså meldt sæ som blodgiver for den her operasjon. Når dem sku tilbake blei han Omar stoppa på checkpointet. Han leverte fra sæ passe og oppga passérnummer 312. Dem sjekka i boka, og på nr 312 va det registrert en Omar Jamal fra Norge født i 1982. Men han Omar e født i 1983, og han hete ikke Jamal, men Gamal. Utn tvil e det de libanesiske soldatan som har registrert feil første gang han kom inn, men det ville dæm ikke gå me på. En og en halv time satt han der og prøvde å overbevise dem om at han va den Omar dem hadde registrert første gang. Og tilslutt slapp han inn, etter deteljerte beskrivelsa om korsn han kom sæ inn første gang, kem han va lammi, i korsn bok han blei registrert første gang, kem foreldran hannes e, korsn statsborgerskap dem har, og det ene me det andre. Så fikk han et nytt passérnummer, nåkka soldatan på checkpointet selvfølgeli egentli ikke kan gje han, men, men, funke det, så funke det.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
