Og hjem igjen:
På søndagen blei det bare tid til å stå opp og spise frokost før vi måtte fær for å ta bussn tilbake. Vi hadde nemlig en middagsavtale i Rashedieh, så vi tenkte vi sku kom oss avgårde i tre-tida. Fra Beirut til Sour kan man ta minibuss som går direkte, men den e livsfarlig. Litt av problemet i trafikken her e at kjørefeltan ikke nødvendigvis e merka. Sånn som mellom Rashedieh og Sour: Veien e så brei at det e god plass til tre bila i bredda. Derfor blir midtn av veien brukt som et forbikjøringsfelt, av trafikk som går i begge retninger. Det kan vær ganske jævlig å ta bil eller buss her, for man føle stadig vekk at det e på nære nippen.
Uansett, for å unngå de livsfarlige minibussan kan man ta en vanlig buss til Saida og så bytte der. Vi hoppa nu på en buss, vi, som sku til Saida, og det viste sæ å være en veldig trygg en. Den kjørte ikke motorveien engang. Skikkelig melkerute langs kystn, stoppe hver tjuende meter. Vi kom nu fram tilslutt og fikk sotte oss på en ny buss i Saida. Vi havna bakerst lammi to damer.
– Bor du i Sour? spør ho ene. Helvete, tenke æ, nu kommer det igjen, den her dårlige lyginga mi. -Ja, æ bor i Sour, ja. (som ikke e ei løgn, fordi man kan kalle hele området for Sour). Æ sitt der og ønske at æ kunne bedre arabisk sånn at æ kunne hørt forskjelln på palestinsk og libanesisk, men det kan æ altså ikke. – Kor i Sour bor du da? – Nei, æ bor i Rashedieh. Briste eller bære. – Kor dåkker bor hen? – Borsj el Shamali. Som e en anna palestinsk flyktningeleir. Og så hadde vi det riktig så hyggelig restn av turn.
