torsdag 29. november 2007
Torsdag 29. november
Oppe og gaar igjen. Engelskundervisninga paa Abu Jihad blei avlyst fordi en av elevan mine sku kopiere et spoerreskjema opp i 50 eksemplara.
Tirsdag 27. november
AE e oppe og gaar igjen. Etter lunsj e vi paa kaffe hos en av elevan mine. Huset e fullt av slektninga som e kommet for aa se paa oss. Med varieranes engelskferdigheta. Nevoen snakke om "United Stations" (USA), mens onkeln fortell om "Newsland" (New Zealand).
Mandag 26. november
AE e dritslitn etter turn fra Damaskus igaar, saa ae ligg bare hjemme og sover hele dagen.
Soendag 25. november
Tilbake i Beirut. Eli sin datamaskin e "beyond repair". Ho faar laane min, saa det blir enda et par uker me litt slapp blogging.
Tilbake i Rashedieh. Vi fikk ikke testa ut den nye tillatelsn vaarres, for dem vinka oss bare inn paa checkpointn utn aa sjekke papira.
Tilbake i Rashedieh. Vi fikk ikke testa ut den nye tillatelsn vaarres, for dem vinka oss bare inn paa checkpointn utn aa sjekke papira.
Loerdag 23. november
Vi e enda i Syria. Proeve aa foelge me paa sitvasjon i Libanon via BBC World. Men det e ikke saa laett. Daem bruke samme videoklippet fra Beirut for foerst aa vise at "libaneseran e nervoes foer valget og det e nestn ingen folk i gatan", og saa for aa fortelle at "libaneseran tar det ganske med ro og fortsette daglilivet sitt. se alle e ute i gatan som paa en vanlig dag"
Igaar hadde vi militaerdiktatur, men det e det ikke lenger idag.
Igaar hadde vi militaerdiktatur, men det e det ikke lenger idag.
Fredag 23. november
arrg! nu hadde ae skrevve naa som blei viska vaekk av blogger, saa nu gidd ae ikke aa skriv det en gang til.
Torsdag 22. november
Eli sin datamskin har gaadd i stykker, derfor laane ho min saalenge, og ae gidd ikke aa blogge naa saerlig.
Idag for vi til Syria. Syria e midtoestns Russland. Ganske fint. Alt e mye mer paa stell enn i jalla-landet Libanon. Politiet staar og passe trafikken istednfor aa henge paa gatehjoernan og royke og drikke kaffe og plystre paa jentan.
Idag for vi til Syria. Syria e midtoestns Russland. Ganske fint. Alt e mye mer paa stell enn i jalla-landet Libanon. Politiet staar og passe trafikken istednfor aa henge paa gatehjoernan og royke og drikke kaffe og plystre paa jentan.
Onsdag 20. november
Igaar regna det, og ae kom paa arabisktime i regnjakke og stoevla (utpaa buksa). Arabisklaerern vaars sa at ae ikke burde gaa i stoevla, og hvis ae sku gjoer det maatte ae ihvaertfall ha buksa over. For i Rashedieh e det bare boender som gaar i stoevla, og alle kommer til aa flir av mae. Og jaggu, da ae kom paa Abu Jihad, saa flirte dem av mae.
Idag for vi til Saida for aa soeke tillatelse. Det gikk helt utn problema. Ingen streik, ingenting. Naar vi kom til Beirut traff vi han Vegard som jobbe paa ambassadn og han hadde me et brev til mae fra Norge, fra ho Heidi. AAh, da blei ae saa gla!
Idag for vi til Saida for aa soeke tillatelse. Det gikk helt utn problema. Ingen streik, ingenting. Naar vi kom til Beirut traff vi han Vegard som jobbe paa ambassadn og han hadde me et brev til mae fra Norge, fra ho Heidi. AAh, da blei ae saa gla!
Tirsdag 20. november
Vi hoere igjen libanesiske antiluftskyts proeve aa skyte ned israelske F-16 fly som krenke libanesisk luftrom. Ingen fly dett ned den her gangen heller
Mandag 19. november
Åh, det e så forvirranes å være her nede. Vi må nu få oss nytt visum og ny tillatelse til Rashedieh. Det sku i utgangspunktet ikke vær nå problem. Onsdags mårra fær vi til Saida for å søke tillatelse, torsdag fær vi til Syria for å fornye visumet, kommer tilbake på søndag, og da sku tillatelsn være i ordn. Men så får vi høre at det ska vær streik onsdag og torsdag og at alle veian ska vær stengt. Ja, da blir det jo litt vanskelig å komme sæ nån plass. Så får vi høre at på onsdag e det public holiday, libanesisk frigjøringsdag, og da kommer sikkert kontoret i Saida til å være stengt. Så får vi høre at det e ikke på onsdag, men på torsdag det e public holiday. Og så får vi høre at det ikke e nå streik i det hele tatt, men bare public holiday.
Ja, ja. Vi fær nu på onsdag, så får vi se ka som skjer. Visumet vårres går ikke ut før den 29., så vi kommer oss nu uansett ut av landet før da.
Idag har vi vært på kaffe hos han Bilal fra Abu Jihad. Han ser litt ut som julenissn i rullestol. Ellers fikk vi spørsmål av arabisklærern vårres om vi hadde tenkt å gifte oss me en mann eller ei dame. Ho har nemlig hørt at i Norge kan man gifte sæ me nån av samme kjønn. Vi svarte begge at vi sku gifte oss me en mann.
Ho Nina, dattra i huset, har vært i Syria og henta visumet sitt til Sverige. Og kjøpt flybillett. Så nu reise ho, på fredag, og ska bo i Sverige i tre år lammi den danske mann sin, til ho blir 24, og så fløtte dem til Danmark.
Ja, ja. Vi fær nu på onsdag, så får vi se ka som skjer. Visumet vårres går ikke ut før den 29., så vi kommer oss nu uansett ut av landet før da.
Idag har vi vært på kaffe hos han Bilal fra Abu Jihad. Han ser litt ut som julenissn i rullestol. Ellers fikk vi spørsmål av arabisklærern vårres om vi hadde tenkt å gifte oss me en mann eller ei dame. Ho har nemlig hørt at i Norge kan man gifte sæ me nån av samme kjønn. Vi svarte begge at vi sku gifte oss me en mann.
Ho Nina, dattra i huset, har vært i Syria og henta visumet sitt til Sverige. Og kjøpt flybillett. Så nu reise ho, på fredag, og ska bo i Sverige i tre år lammi den danske mann sin, til ho blir 24, og så fløtte dem til Danmark.
måndag 19. november 2007
Søndag 18. november
Igår blei det kasta to små bomber her inne i Rashedieh. Men det va visst bare nå unggutta som kasta på hverandre. Han ene havna på legevakta, men det gikk visst ganske greit.
Igår va vi på kaffebesøk hos han Abed, han hadde nemlig så lyst at vi sku se det nye stuemøblemange hannes. ”Arabic seating”, altså madrassa på gulvet. Veldig fine madrassa, altså. Og nytt golvteppe og nye gardina. Han hadde kjøpt alt det her når han fikk etterbetalt tre måneders lønn.
Vi va óg på besøk hos han Osman, den litt slitsomme sjåførn på Abu Jihad-senteret. Han satt bare og klaga på at vi aldri kom på besøk. En ting e masing, men når vi nu e der så bør han jo gjør det litt hyggelig for oss sånn at vi har løst å kom igjen. Men det fikk han altså ikke til. Æ lure på om den taktikken han brukte, om han bruk den på palestinera også, og om det funke på dem.
Idag har vi sotte oppå taket hele formiddagen og lest avisa og løst Sudoku og hørt på musikk og spillt snake på mobiln. Nu som det e blidd vinter kan man sitt i sola på formiddagen. Men om natta blir det ganske kaldt. Æ sover me pysjamas, sommerdyne og fleeceteppe. Heldigvis regne det ikke (enda).
I ettermiddag va vi i bryllup. Kjønnsdelt bryllup. Så vi satt lammi alle daman og ungan. Etter ei stund kom brura. Da spillte dem en slags arabisk versjon av den der klassiske brudemarsjn som bestandig e på film. Så va det masse dansing. Så kom brudgommen. Når brudn ikke danse sitt ho på ei slags trone og prøv å se pen og lykkelig ut. Brudn idag satt og tørka tåra hele tida. Når vi så brudgommen skjønte vi jo koffor. En mann som va ihvertfall dobbelt så gammel som ho og som e sheikh (islamsk prest). Ja, ja. Ho gifta sæ nu utn slør ihvertfall. Ihvertfall holdt dem en slags seremoni fremme ve trona som ikke vi så nåkka av, og så spiste dem kake og drakk jus, og så fikk alle gjestan kake og jus, og så va det mere dansing. Og så gikk vi hjem.
På vei hjem va vi innom apoteket og kjøpte syrisk antibiotika til ho Jorunn. På pakken va det nåkka som va strøke over med korrekturlakk, og vi klarte ikke å skrape det av. Det va ingen lapp inni eska som sku fortell om dosering og eventuelle bivirkninga. Men, men. Det e nok likavel tryggere enn å gå til legen her.
Igår va vi på kaffebesøk hos han Abed, han hadde nemlig så lyst at vi sku se det nye stuemøblemange hannes. ”Arabic seating”, altså madrassa på gulvet. Veldig fine madrassa, altså. Og nytt golvteppe og nye gardina. Han hadde kjøpt alt det her når han fikk etterbetalt tre måneders lønn.
Vi va óg på besøk hos han Osman, den litt slitsomme sjåførn på Abu Jihad-senteret. Han satt bare og klaga på at vi aldri kom på besøk. En ting e masing, men når vi nu e der så bør han jo gjør det litt hyggelig for oss sånn at vi har løst å kom igjen. Men det fikk han altså ikke til. Æ lure på om den taktikken han brukte, om han bruk den på palestinera også, og om det funke på dem.
Idag har vi sotte oppå taket hele formiddagen og lest avisa og løst Sudoku og hørt på musikk og spillt snake på mobiln. Nu som det e blidd vinter kan man sitt i sola på formiddagen. Men om natta blir det ganske kaldt. Æ sover me pysjamas, sommerdyne og fleeceteppe. Heldigvis regne det ikke (enda).
I ettermiddag va vi i bryllup. Kjønnsdelt bryllup. Så vi satt lammi alle daman og ungan. Etter ei stund kom brura. Da spillte dem en slags arabisk versjon av den der klassiske brudemarsjn som bestandig e på film. Så va det masse dansing. Så kom brudgommen. Når brudn ikke danse sitt ho på ei slags trone og prøv å se pen og lykkelig ut. Brudn idag satt og tørka tåra hele tida. Når vi så brudgommen skjønte vi jo koffor. En mann som va ihvertfall dobbelt så gammel som ho og som e sheikh (islamsk prest). Ja, ja. Ho gifta sæ nu utn slør ihvertfall. Ihvertfall holdt dem en slags seremoni fremme ve trona som ikke vi så nåkka av, og så spiste dem kake og drakk jus, og så fikk alle gjestan kake og jus, og så va det mere dansing. Og så gikk vi hjem.
På vei hjem va vi innom apoteket og kjøpte syrisk antibiotika til ho Jorunn. På pakken va det nåkka som va strøke over med korrekturlakk, og vi klarte ikke å skrape det av. Det va ingen lapp inni eska som sku fortell om dosering og eventuelle bivirkninga. Men, men. Det e nok likavel tryggere enn å gå til legen her.
Lørdag 17. november
Igår fikk vi melding på LIBANCALL om ”clashes” i Boursj el-Barasjne (palestinsk flyktningeleir i Beirut) og ”tension” i Ain el-Helwe (palestinsk flyktningeleir utafor Saida), men alt va over på veldig kort tid og fikk ikke utvikla sæ til nå større.
Ellers e alt stille og rolig før presidentvalget. Vi har besøk fra Beirut i helga; Eli, Stine og Peter. Skjer det nå mer? Ja, katta og kattongan e blidd kasta ut. Nu har dem slådd sæ ned ved stammen til drueranken vårres, rett utafor huset. Dem slu nu sendes til bondegårdn til han Abu Said, men det har tydeligvis ikke skjedd.
Ellers e alt stille og rolig før presidentvalget. Vi har besøk fra Beirut i helga; Eli, Stine og Peter. Skjer det nå mer? Ja, katta og kattongan e blidd kasta ut. Nu har dem slådd sæ ned ved stammen til drueranken vårres, rett utafor huset. Dem slu nu sendes til bondegårdn til han Abu Said, men det har tydeligvis ikke skjedd.
laurdag 17. november 2007
Fredag 16. november
Ratatatatatatata! Daratatatatata! Ratatatatatata!, hørte vi idét vi va iferd me å avslutte arabiskundervisninga igår. Ho Soha, arabisklærern vårres sprang ut for å ta en titt. – Dem sir det e libanesisk antiluftskyts. – Som skyt mot israelske fly? – Ja, ha, ha. Dem treff jo aldri.
Vi kom hjem og sporte ho Amira om hennes mening. – Libanesisk antiluftskyts. Dem e så teit, dem treff jo aldri. Ikke sjans i havet! De israelske flyan e altfor bra, pilotan e altfor godt trent. Men israelske fly bekymmer oss ikke. Dem e veldig treffsikker, og dem har ikke nå interesse av å bombe oss. Verre e det når dem skyt raketta fra båta. Dem treff litt mer på måfå.
Ja, det e godt å vite. Og, nei, det e ingen israelske krigsskip i uniddelbar nærhet for øyeblikket.
Idag hadde vi engelskundervisning for onga for første gang. Ho Jorunn fikk fem gutta, æ fikk 16 jenter, 10-11 åringa. Dem e 16 søte og veloppdragne jenter som e veldig, veldig dårlig i engelsk. Men vi hadde det nu arti første timen. Æ likte spesielt deln der dem sku gjette kor gammel æ va. De fleste gjetta 22-24, men det va ei som va helt nede i 18 år.
Vi kom hjem og sporte ho Amira om hennes mening. – Libanesisk antiluftskyts. Dem e så teit, dem treff jo aldri. Ikke sjans i havet! De israelske flyan e altfor bra, pilotan e altfor godt trent. Men israelske fly bekymmer oss ikke. Dem e veldig treffsikker, og dem har ikke nå interesse av å bombe oss. Verre e det når dem skyt raketta fra båta. Dem treff litt mer på måfå.
Ja, det e godt å vite. Og, nei, det e ingen israelske krigsskip i uniddelbar nærhet for øyeblikket.
Idag hadde vi engelskundervisning for onga for første gang. Ho Jorunn fikk fem gutta, æ fikk 16 jenter, 10-11 åringa. Dem e 16 søte og veloppdragne jenter som e veldig, veldig dårlig i engelsk. Men vi hadde det nu arti første timen. Æ likte spesielt deln der dem sku gjette kor gammel æ va. De fleste gjetta 22-24, men det va ei som va helt nede i 18 år.
Torsdag 15. november
Fridagen starta me arabiskundervisning. Helvete til språk. Bare tull. Ingen tilsynelatanes regla. Substantiv driv å skifte kjønn i eininga og å bøye et verb består mye av vill gjetting. Sku kanskje lært klassisk arabisk istednfor. Det e visst fullt av regla.
I Sour leita vi etter sko til ho Jorunn, men fant ikke. Vi gikk på fønisk fiskeresturang for å feire bursdagen min enda en gang. Det va en veldig søt gammel mann som dreiv den lille resturangen. Han sprang rundt med ei sprayflaske og spruta vann på kattan som tigde ve bordet vårres. Når vi va ferdig å ete ga han restan til kattan. Ikke rart dem heng rundt resturangen hannes da. Når måltidet gikk mot sluttn ville han by oss på et glass brennevin (det her va i den kristne bydeln, altså), men vi måtte takke nei. Så fikk vi et fat me frukt istednfor.
Vi fant en servis tilbake til Rashedieh ganske fort. Sjåførn spør om vi har tillatelse til å komme inn i leirn. Det e et spørsmål vi får ganske ofte av servissjåføra. Æ klare ikke å se for mæ at det e et problem me utlendinga som tar servis til Rashedieh utn å ha tillatelse. De fleste utlendingan i Sour trur æ ikke engang har tenkt tanken på å stikke en tur innom den ene av de palestinske flyktningeleiran dem har i nærheta.
Vel framme i Rashedieh går vi innom butikken på hjørnet for å kjøpe røyk. Der vi havna i begravelse her i forrige uke. Idag va en av de gamle daman fra begravelsn der. Ho syns det va storveies at vi kom på besøk igjen. Prata ivei, hilste og hilste. Æ snur mæ for å kjøpe røyken, og plutselig har æ halve handa hennes inni munn min. Da har ho gjedd mæ en toy. Kjempesnilt.
I Sour leita vi etter sko til ho Jorunn, men fant ikke. Vi gikk på fønisk fiskeresturang for å feire bursdagen min enda en gang. Det va en veldig søt gammel mann som dreiv den lille resturangen. Han sprang rundt med ei sprayflaske og spruta vann på kattan som tigde ve bordet vårres. Når vi va ferdig å ete ga han restan til kattan. Ikke rart dem heng rundt resturangen hannes da. Når måltidet gikk mot sluttn ville han by oss på et glass brennevin (det her va i den kristne bydeln, altså), men vi måtte takke nei. Så fikk vi et fat me frukt istednfor.
Vi fant en servis tilbake til Rashedieh ganske fort. Sjåførn spør om vi har tillatelse til å komme inn i leirn. Det e et spørsmål vi får ganske ofte av servissjåføra. Æ klare ikke å se for mæ at det e et problem me utlendinga som tar servis til Rashedieh utn å ha tillatelse. De fleste utlendingan i Sour trur æ ikke engang har tenkt tanken på å stikke en tur innom den ene av de palestinske flyktningeleiran dem har i nærheta.
Vel framme i Rashedieh går vi innom butikken på hjørnet for å kjøpe røyk. Der vi havna i begravelse her i forrige uke. Idag va en av de gamle daman fra begravelsn der. Ho syns det va storveies at vi kom på besøk igjen. Prata ivei, hilste og hilste. Æ snur mæ for å kjøpe røyken, og plutselig har æ halve handa hennes inni munn min. Da har ho gjedd mæ en toy. Kjempesnilt.
torsdag 15. november 2007
Onsdag 14. november
Idag har det ikke skjedd nån ting. Imårra e det palestinsk frigjøringsdag, og vi har fri.
Tirsdag 13. november
Idag har æ bursdag. Hurra! Æ blei vekt av ho Jorunn som sang Hurra for deg og deretter gikk ned og lagde frokost og kokte kaffe til oss. Så hadde vi arabisk, og så hadde æ engelsk, og så va det bursdagslunsj hjæmme. Kyllingmann hadde glemt av Amira si bestilling, så lunsjn blei litt utsatt, men vi døyva ventetida me røyk og ananasjuice, så vi overlevde fint.
Etter lunsj fór vi på kaffe til ho Alia og nevøen hennes. Han hadde kjøpt ei gullklokke i bursdagsgave til mæ (altså, gullfarge) og så fikk ho Jorunn det samme. Det e ingen som feire bursdaga her i Rashedieh, det e litt haram, men han nevø ZamZam har canadisk statsborgerskap og har bodd flere år i Canada, så han hadde vel en idé om at gave va en god idé. For tida bor han i Saudi-Arabia, og der e dem jo så jævla rik, så vi lurte litt på om vi kanskje hadde fådd ekte gullklokker, men det va nok ikke det. Fin va dem, uansett, og det e godt gjort, for estetikken her nede e litt anna enn i Norge. Etter frukt, te og maiskolba hos ho Alia gikk vi vidre til han Yosef ZamZam, der vi fikk falafel og brus. Vi va ganske mett allerede, men det går ikke an å si nei her nede. Når vi endelig kom oss hjem va dem i full gang me kveldsmatn her hjemme, men den slapp vi heldigvis unna. Det føles som æ har spist for de neste tre dagan.
Etter lunsj fór vi på kaffe til ho Alia og nevøen hennes. Han hadde kjøpt ei gullklokke i bursdagsgave til mæ (altså, gullfarge) og så fikk ho Jorunn det samme. Det e ingen som feire bursdaga her i Rashedieh, det e litt haram, men han nevø ZamZam har canadisk statsborgerskap og har bodd flere år i Canada, så han hadde vel en idé om at gave va en god idé. For tida bor han i Saudi-Arabia, og der e dem jo så jævla rik, så vi lurte litt på om vi kanskje hadde fådd ekte gullklokker, men det va nok ikke det. Fin va dem, uansett, og det e godt gjort, for estetikken her nede e litt anna enn i Norge. Etter frukt, te og maiskolba hos ho Alia gikk vi vidre til han Yosef ZamZam, der vi fikk falafel og brus. Vi va ganske mett allerede, men det går ikke an å si nei her nede. Når vi endelig kom oss hjem va dem i full gang me kveldsmatn her hjemme, men den slapp vi heldigvis unna. Det føles som æ har spist for de neste tre dagan.
Mandag 12. november
Tilbake til Rashedieh. Vi sto opp drittidlig og spiste frokost på kafé før vi satt oss i en servis som sku ta oss me til busstasjon. Vi brukte sikkert tre kvarter på en tur som tidligere har tadd ti minutt. I tillegg til at det va mye trafikk dreiv sjåførn og kjørte alle mulige omveia for å plokke opp flest mulig passasjera. Men vi kom fram tilslutt, fant riktig buss til Saida (den utn suicidal sjåfør), og fra Saida kom vi oss vidre til al-Bass. I al-Bass sku vi finn en servis til Rashedieh, men det e blidd en smule vanskeligere enn før. Nu e det kommet en ny lov (har æ fortalt om det her før), som e nå me registrering og tysting og herjing, så det e ikke like mange som kjøre inn i Rashedieh lenger. Men det va en mann som stilte sæ opp midt i veien for oss og ropte ”til Rashedieh! Til Rashedieh!”, så det tok ikke så lang tid før det kom en som kunne ta oss med. Etter å ha kjørt fem meter måtte han stoppe og fikse nå under pansre, men så va vi igang igjen.
På checkpointet gikk alt smertefritt. Sjåførn vårres måtte fram me nå papira og vi måtte levér fra oss passan, men det va ingen kjefting og smelling, som æ syns det har blidd mer og mer av i det siste. Vi forstår nu uansett ikke ka dem sir, entn dem snakk arabisk eller engelsk, så for oss må dem bare kjefte ivei.
Endelig hjemme. Æ va dritslitn og brukte hele ettermiddagen på å sove og lese aviser. Det e veldig slitsomt å ta buss her i Libanon for mæ, for det e så kort avstand mellom sætan. Æ må sitt me ræva så langt inn æ klare og helt rett i ryggen og enda presse knærne mine mot sete foran. Når æ i tillegg får haue opp i taket, og sjåførn kjøre som om han hadde fandn sjøl i hælan, akkompagnert til arabisk popmusikk på bilsteroen og fire forskjellige ringelyda fra medpassasjeran sine mobila, som dem sitt og gjentar og gjentar fordi det e fin musikk, da tenkte æ at, fan, æ sku’kke skrevve nå stygt om han Dagfinn igår (alt va bare løgn og fanteri fra ende til ann), for han har en nydelig bil me bare Hotel California.
På checkpointet gikk alt smertefritt. Sjåførn vårres måtte fram me nå papira og vi måtte levér fra oss passan, men det va ingen kjefting og smelling, som æ syns det har blidd mer og mer av i det siste. Vi forstår nu uansett ikke ka dem sir, entn dem snakk arabisk eller engelsk, så for oss må dem bare kjefte ivei.
Endelig hjemme. Æ va dritslitn og brukte hele ettermiddagen på å sove og lese aviser. Det e veldig slitsomt å ta buss her i Libanon for mæ, for det e så kort avstand mellom sætan. Æ må sitt me ræva så langt inn æ klare og helt rett i ryggen og enda presse knærne mine mot sete foran. Når æ i tillegg får haue opp i taket, og sjåførn kjøre som om han hadde fandn sjøl i hælan, akkompagnert til arabisk popmusikk på bilsteroen og fire forskjellige ringelyda fra medpassasjeran sine mobila, som dem sitt og gjentar og gjentar fordi det e fin musikk, da tenkte æ at, fan, æ sku’kke skrevve nå stygt om han Dagfinn igår (alt va bare løgn og fanteri fra ende til ann), for han har en nydelig bil me bare Hotel California.
Søndag 11. november
Idag hadde vi en lunsjavtale me han Dagfinn. Vi klarte på mirakuløst vis å være presis, og forventa det samme av han Dagfinn, men den gang ei. Et kvarter forsein ringe han oss me verdens mest oppbrukte unnskyldning: vannlekasje i leiligheta. Ja, sikkert! Når han endelig kom etter enda en halvtime ringte telefon hannes akkurat da han va på vei inn i resturangen, så da måtte han stå og snakke i den i nye femtn minutter. Tilslutt måtte vi bare bestille mat for han også for å få kommet igang me etinga. Egentlig sku vi også til Shatila (palestinsk flyktningeleir i utkantn av Beirut) for å male vegga, men sidn det regna va det blidd avlyst.
Vi traff han Vegard og han hadde me en pakke til mæ fra Norge; bursdagsgave fra ho Rebekka. Det va sokka me rein og elg, reinpølse og elgpølse, såpe, sjokolade og aviser. Æ blei veldig, veldig gla.
Vi traff han Vegard og han hadde me en pakke til mæ fra Norge; bursdagsgave fra ho Rebekka. Det va sokka me rein og elg, reinpølse og elgpølse, såpe, sjokolade og aviser. Æ blei veldig, veldig gla.
Lørdag 10. november
Sov lenge, lenge. Spiste frokost hjemme før vi tok en spasertur rundt i byen. Først sku vi inn på AUB (American University in Beiruth). Vi prøvde å late som vi va studenta, men blei stoppa i inngangen. AUB e selvfølgelig inngjerda med vakter ved alle portan. – Can I help you?, sporte vakta. –Oh, we’re just here to look at the trees, sa ho Eli, og værre va det ikke. Så vi slentra litt rundt på campus og så på trærne før vi gikk ned på strandpromenadn. Åh, det e fint der nede. Vi spiste middag seinere på en veldig bra fiskeresturang ved havet. Den så ut som et skur på utsida, men inne va det ganske fint. Og fisken va god. Ho Stine hadde me sæ nå kompisa som inviterte oss med vidre.
Vi kom til en merkelig, merkelig klubb i et kjellerlokale. Det va mørkt og me mursteinsvægga og lave stola og bord tett i tett. DJ’n sto i et hjørne og så sur ut og spillte grusom technomusikk. Men det va faktisk ikke så ille som æ hadde forestilt mæ. Musikken va fortsatt så lav at man kunne rope til hverandre, og det e jo bestandig litt underholdanes med plassa man ikke villa vællt sjøl. Det va nestn bare gutta der, og alle guttan så ut som om dem gikk mye på treningsstudio og kanskje bola endel. Bortsett fra han som satt ved sida av oss. En litn gnom i førtiåran som hadde me sæ ei dame me gjennomsiktig bluse som sto og hadde et eget danseshow bare for han. Beirut, altså, æ lar mæ sjokkera hver gang æ e hær. Han lot sæ ikke imponere så veldig over dansinga hennes, virka det som, ihvertfall sku han spandere en drink på mæ. Æ takka høflig nei, og uansett hadde æ fådd nok av technomusikken som bare blei høyere og høyere og værre og værre.
Vi kom oss ut derfra og traff han Vegard fra ambassadn. Han va egentlig lammi et gjeng me brita som sku på karaokebar, så han va overlykkelig for å treffe oss. Han hadde tydeligvis glemt at han tidligere på kveldn hadde både ringt og sendt melding og lurt på kor vi va så han kunne vær lammi oss.
Vi kom til en merkelig, merkelig klubb i et kjellerlokale. Det va mørkt og me mursteinsvægga og lave stola og bord tett i tett. DJ’n sto i et hjørne og så sur ut og spillte grusom technomusikk. Men det va faktisk ikke så ille som æ hadde forestilt mæ. Musikken va fortsatt så lav at man kunne rope til hverandre, og det e jo bestandig litt underholdanes med plassa man ikke villa vællt sjøl. Det va nestn bare gutta der, og alle guttan så ut som om dem gikk mye på treningsstudio og kanskje bola endel. Bortsett fra han som satt ved sida av oss. En litn gnom i førtiåran som hadde me sæ ei dame me gjennomsiktig bluse som sto og hadde et eget danseshow bare for han. Beirut, altså, æ lar mæ sjokkera hver gang æ e hær. Han lot sæ ikke imponere så veldig over dansinga hennes, virka det som, ihvertfall sku han spandere en drink på mæ. Æ takka høflig nei, og uansett hadde æ fådd nok av technomusikken som bare blei høyere og høyere og værre og værre.
Vi kom oss ut derfra og traff han Vegard fra ambassadn. Han va egentlig lammi et gjeng me brita som sku på karaokebar, så han va overlykkelig for å treffe oss. Han hadde tydeligvis glemt at han tidligere på kveldn hadde både ringt og sendt melding og lurt på kor vi va så han kunne vær lammi oss.
Jorunn me Nasrallah i panna
Vi bor jo i Hisbaalla-land. Her nede i Soer-Libanon syns de fleste hisbolla e bra saker. det e hizbola-effekta overalt. plakata og flagg. mobilpynt og speilpynt i bilan. saa kommer vi til Beirut og glemme litt at ikke alle ser paa Nasrallah (ledern for hisbolla) som frigjoeringshelt; som han som jagde israeleran ut av soer-libanon og leda den foerste haern som naan sinne har vunne en krig mot Israel.
Fredag 9. november
Da fór vi til Beirut. Først servis fra Rashedieh til Al-Bass. Der fant vi oss en buss som gikk til Saida (det går også bussa direkte til Beirut, men dem e livsfarlig). I Saida hoppa vi over på Beirut-bussn. En av dem på bussn fra Al-Bass havna ve sida av oss. I Beirut blei vi kasta av på en bensinstasjon. Vi tok en servis derfra, og jaggu mæ, han guttn vi hadde reist me helt fra Al-Bass sku samme vei, så da reiste vi ilag litt til. Alle tre syns det va kjempeartig.
Beirut, Beirut. Vi fant oss en piri-piri-kafé i Hamra der vi spiste formiddagsmat. Vi studerte menyen, bestilte og spiste matn, men skjønte enda ikke ka piri-piri va for nåkka. Kanskje en saus? Ho Eli kom hjem fra jobb og vi fór bortover til ho. Satt på verandan og så mørke senke sæ sakte over byen. Etter vi har stilt til vintertid blir det mørkt klokka fem, så dagan e kort. Jo, det blir kanskje enda tidligere mørkt i Tromsø eller i Kirkenes, men i Rashedieh e faktisk dagen mer eller mindre over når sola går ned. I Rashedieh, men ikke i Beirut. Vi fór ut for å spise me han Peter (norsk medisinstudent) og ho Stine (tidligere solidaritetsarbeider i Rashedieh). Vi møttes alle på Mayflower, hotellet der han Peter bor, og gikk på en resturang like ved. Etter å ha spist fór han Peter tilbake til hotellet, for han hadde glemt telefon. Etter lang, laang tid va han enda ikke dukka opp. Æ ringte han, og han hadde klart å gå sæ vill. Ja, ja. Det e ikke bestandig så greit. Han hadde me sæ en libanesisk kompis som sku ta oss me ut. Han sku kjøre oss, men det va ikke bare, bare for han fant først ikke biln sin. Så det e ikke bare utlendinga som har det vanskelig i Beirut.
Vi fór ut på en kino som va ombygd til en slags uteplass. Hvert tjuende minutt kom det et nytt live-band på scena som spilte vidt forskjellig musikk. Litt arabisk, mye vestlige klassikera som It’s raining men og sanga fra Grease. Hyggelig kveld, absolutt.
På vei hjem blei vi stoppa i ei av de tre tusn fire hundre og trettiseks militære veisperringan i Beirut. Sjåførn måtte fram med identitetspapira og vognkort og sertifikat og æ vet ikke ka. Vi blei sport om pass. Ho Eli hadde ikke pass, men dem godtok det norske førerkortet hennes, etter at ho først hadde fådd litt kjeft. I passan vårres står det at visumet vare én måne fra 28. august, men det betyr på libanesisk at det vare i tre måna. Og det va grett også for dem her ved veisperringa. Merkelig opplegg dem har.
Beirut, Beirut. Vi fant oss en piri-piri-kafé i Hamra der vi spiste formiddagsmat. Vi studerte menyen, bestilte og spiste matn, men skjønte enda ikke ka piri-piri va for nåkka. Kanskje en saus? Ho Eli kom hjem fra jobb og vi fór bortover til ho. Satt på verandan og så mørke senke sæ sakte over byen. Etter vi har stilt til vintertid blir det mørkt klokka fem, så dagan e kort. Jo, det blir kanskje enda tidligere mørkt i Tromsø eller i Kirkenes, men i Rashedieh e faktisk dagen mer eller mindre over når sola går ned. I Rashedieh, men ikke i Beirut. Vi fór ut for å spise me han Peter (norsk medisinstudent) og ho Stine (tidligere solidaritetsarbeider i Rashedieh). Vi møttes alle på Mayflower, hotellet der han Peter bor, og gikk på en resturang like ved. Etter å ha spist fór han Peter tilbake til hotellet, for han hadde glemt telefon. Etter lang, laang tid va han enda ikke dukka opp. Æ ringte han, og han hadde klart å gå sæ vill. Ja, ja. Det e ikke bestandig så greit. Han hadde me sæ en libanesisk kompis som sku ta oss me ut. Han sku kjøre oss, men det va ikke bare, bare for han fant først ikke biln sin. Så det e ikke bare utlendinga som har det vanskelig i Beirut.
Vi fór ut på en kino som va ombygd til en slags uteplass. Hvert tjuende minutt kom det et nytt live-band på scena som spilte vidt forskjellig musikk. Litt arabisk, mye vestlige klassikera som It’s raining men og sanga fra Grease. Hyggelig kveld, absolutt.
På vei hjem blei vi stoppa i ei av de tre tusn fire hundre og trettiseks militære veisperringan i Beirut. Sjåførn måtte fram med identitetspapira og vognkort og sertifikat og æ vet ikke ka. Vi blei sport om pass. Ho Eli hadde ikke pass, men dem godtok det norske førerkortet hennes, etter at ho først hadde fådd litt kjeft. I passan vårres står det at visumet vare én måne fra 28. august, men det betyr på libanesisk at det vare i tre måna. Og det va grett også for dem her ved veisperringa. Merkelig opplegg dem har.
fredag 9. november 2007
Torsdag 8. november
Igår fikk æ pakke fra Norge. Takk til mamma som har betalt, Joakim som har kjøpt inn og Dagfinn som har frakta. Det va nån CD’a og boka ”Nynorsken” av ho Kristin Auestad Danielsen. Fantastisk bok. Dikt. Nu kose æ mæ skikkelig med den. Læse ett dikt, og så lægg æ boka fra mæ og læse det samme diktet om igjen etter ei stund. Sånn at boka ska vare lengst mulig.
Ellers va vi på middag hos ho Alia ZamZam og nevøen idag. Vi fikk servert hjemmelagd coscos me kylling og kikerter og løk, og det va så godt. Det må vær nåkka av det beste æ har smakt her nede. Vi spiste til vi nestn sprakk. Æ sporte nevø ZamZam (på engelsk) om han va fornøyd me kaffen igår. Den va helt perfekt, sa han. Ho Amira, som også va me på middagen, sporte han på arabisk etterpå for å vær sikker på å få et ærlig svar, men det skjønte jo vi, så da blei det bare fliring istednfor.
Nu e æ skikkelig klar for ei helg i Beirut. Vi fær imårra etter jobb. Åh, det ska bli så deilig!
Ellers va vi på middag hos ho Alia ZamZam og nevøen idag. Vi fikk servert hjemmelagd coscos me kylling og kikerter og løk, og det va så godt. Det må vær nåkka av det beste æ har smakt her nede. Vi spiste til vi nestn sprakk. Æ sporte nevø ZamZam (på engelsk) om han va fornøyd me kaffen igår. Den va helt perfekt, sa han. Ho Amira, som også va me på middagen, sporte han på arabisk etterpå for å vær sikker på å få et ærlig svar, men det skjønte jo vi, så da blei det bare fliring istednfor.
Nu e æ skikkelig klar for ei helg i Beirut. Vi fær imårra etter jobb. Åh, det ska bli så deilig!
torsdag 8. november 2007
Onsdag 7. november
Æ våkna i natt av nå bråk. Det hørtes ut som det kom fra taket, men æ va ikke helt sikker. Det hørtes ut som nån som sprang. Mange som sprang. Kanskje 20. Men ingen stemma. Det kan ikke vær 20 støkka som spring rundt oppå taket, det må vær nede på gata. Fan, fan, fan. Hvis det e 20 støkka som spring rundt i leirn i flokk midt på natta e det nåkka som e skikkelig, skikkelig galt.
Ka kan være galt? Koffor sku nåkka vær galt? Jo, presidentvalg. Parlamentet e enda ikke blidd enig. USA har blanda sæ inn. Dem vil ikke at nån ska inngå et kompromiss me Hizbolla. Hizbolla har en teltleir utafor regjeringskvartalet der dem demonstrere mot den skeive fordelinga av plassa i parlamentet. Setan i parlamentet e reservert etter religion. Det e 18 kristne religiøse grupper representert, drusera, shiamuslima og sunnimuslima. Men de kristne har mye mere makt enn andelen av kristne i Libanon sku tilsi. Shiamusliman har minst. Hizbolla e shia, så det e kanskje ikke så rart dem e misfornøyd. For å velge president må man ha 2/3-flertall i parlamentet, og det e det ingen presidentkanditata som har. Nån må fire på kravan, men USA vil ikke at nån ska gå Hizbolla i møte.
Israel sende jagerfly på jagerfly over Libanon. ”Olmert is visiting”, som dem sir her når vi ser et fly. Den libanesiske hærn sitt antiluftskyts har ikke skutt ned nån fly enda, men dem har prøvd. Israel har foreløbig bare skutt lysraketta i Saida, ingen orntlie bomber. Hizbolla driv me militærtrening utn våpen i den demilitariserte sonen i Sør-Libanon. Det e den deln av Libanon som Israel okkuperte fram til 2000 og som UNIFIL nu overvåke me 13 500 soldata. ”Militærtrening utn våpen e ikke militærtrening”, sir libanesiske myndigheta. ”Vi har ikke brutt fredsavtaln. Det har derimot Israel som flyr kampfly over libanesisk territorium.” Israel klage på at Libanon ruste opp. Syria sir dem ikke skal blande sæ inn. Egypt sir dem ikke ska blande sæ inn. FN sir dem ikke ska blande sæ inn. USA send Condoleeza Rice for å blande sæ inn.
Æ lå der i senga mi og visste ikke helt ka æ sku gjøre. Æ torte ihværtfall ikke å se ut av vinduet for å sjekke. Det va helt stille i huset. Så høre æ han Jamal nede i førsteetasjn, så han Omar og så ho Nina. Æ ligg fortsatt helt stille i sænga mi. Det e litt roping på arabisk. Han Jamal går opp på taket og kommer ned igjen. Det e litt mer arabisk snakk, før han går ned i første etasje. ”Farn over”, tenke æ, og går ut i gangen for å høre ka som foregår.
Det e bare vind. Det e bare vind og alle stolan oppa taket danse debke (palestinsk folkedans). Det e ingen folk i gatan. Alle ligg hjæmme og sover. Alt e normalt.
Vel, vi ska uansett til Damaskus når det e presidentvalg. Det verste som skjer med oss e at vi ikke kommer oss tilbake. Det her e dessutn en tanke den lett nevrotiske arabisklærern vårres har planta i hauan på oss. Alle andre bare riste på hodet (som i Libanon betyr ”æ skjønn ikke ka du prat om”) eller lag trutmunn og smatte me tunga (som betyr ”nei”). Men det e ikke så lett for ei stakkars jente fra Kirkenes som aldri har sedd nån bli skutt eller hørt ei orntli bombe gå av. Han Omar derimot, som har bodd flere år i Ramallah, tok på sæ den svarte hettegensern sin og va klar til å rømme huset. Han hadde ihvertfall en plan.
Etter ei tilsynelatanes dramatisk natt va dagen rolig og stille. Etter lunsj va vi på besøk hos en av engelskelevan mine. Veldig søt dame. På veien hjem va vi innom butikken på hjørnet for å kjøpe røyk. Der va det begravelse så vi måtte delta litt i den. Det e ikke værre enn at man må sitte litt og drikke dritsterk, sur kaffe og spise dadla. (Æ e så gla for de dadlan, for ellers trur æ ikke æ hadde fådd ned kaffen) Da va det det gjort. Hjemme fór ho Amira og han Jamal for å besøke Abu Said som nettop har fådd sæ ny kone. Vi blei hjemme. Og godt va det, for der fikk jaggumæ vi besøk av ho Alia ZamZam, nevøen og svigersøstra. Vi måtte varte opp gjestan helt aleina. Det e egentlig ikke så vanskelig. Man koke bare kaffe og sett fram et askebeger. Men vi fikk ganske prestasjonsangst begge to.
Vanligvis når det e folk på besøk får ikke vi lov å kok kaffe, for ho Amira stole ikke på kaffekokerferdighetan vårres. Ikke så rart, egentlig, for i bjynnelsn blei det mye merkelig kaffe. Men så fikk vi ganske nøyaktige instruksjona: Fyll den lille kanna med vann. Hell det over i den store kanna. Kok opp. Tilsett tre toppa skeier kaffe. Rør rundt. Kok opp. Rør rundt. Kok opp. Rør rundt. La kaffen synke. Servér.
Det gikk strålanes. Nevø ZamZam va imponert, og vi blei tilogmed invitert til lønsj dagen etter.
Åh, det va en lang blogg. Æ love det ska bli kortere imårra.
Ka kan være galt? Koffor sku nåkka vær galt? Jo, presidentvalg. Parlamentet e enda ikke blidd enig. USA har blanda sæ inn. Dem vil ikke at nån ska inngå et kompromiss me Hizbolla. Hizbolla har en teltleir utafor regjeringskvartalet der dem demonstrere mot den skeive fordelinga av plassa i parlamentet. Setan i parlamentet e reservert etter religion. Det e 18 kristne religiøse grupper representert, drusera, shiamuslima og sunnimuslima. Men de kristne har mye mere makt enn andelen av kristne i Libanon sku tilsi. Shiamusliman har minst. Hizbolla e shia, så det e kanskje ikke så rart dem e misfornøyd. For å velge president må man ha 2/3-flertall i parlamentet, og det e det ingen presidentkanditata som har. Nån må fire på kravan, men USA vil ikke at nån ska gå Hizbolla i møte.
Israel sende jagerfly på jagerfly over Libanon. ”Olmert is visiting”, som dem sir her når vi ser et fly. Den libanesiske hærn sitt antiluftskyts har ikke skutt ned nån fly enda, men dem har prøvd. Israel har foreløbig bare skutt lysraketta i Saida, ingen orntlie bomber. Hizbolla driv me militærtrening utn våpen i den demilitariserte sonen i Sør-Libanon. Det e den deln av Libanon som Israel okkuperte fram til 2000 og som UNIFIL nu overvåke me 13 500 soldata. ”Militærtrening utn våpen e ikke militærtrening”, sir libanesiske myndigheta. ”Vi har ikke brutt fredsavtaln. Det har derimot Israel som flyr kampfly over libanesisk territorium.” Israel klage på at Libanon ruste opp. Syria sir dem ikke skal blande sæ inn. Egypt sir dem ikke ska blande sæ inn. FN sir dem ikke ska blande sæ inn. USA send Condoleeza Rice for å blande sæ inn.
Æ lå der i senga mi og visste ikke helt ka æ sku gjøre. Æ torte ihværtfall ikke å se ut av vinduet for å sjekke. Det va helt stille i huset. Så høre æ han Jamal nede i førsteetasjn, så han Omar og så ho Nina. Æ ligg fortsatt helt stille i sænga mi. Det e litt roping på arabisk. Han Jamal går opp på taket og kommer ned igjen. Det e litt mer arabisk snakk, før han går ned i første etasje. ”Farn over”, tenke æ, og går ut i gangen for å høre ka som foregår.
Det e bare vind. Det e bare vind og alle stolan oppa taket danse debke (palestinsk folkedans). Det e ingen folk i gatan. Alle ligg hjæmme og sover. Alt e normalt.
Vel, vi ska uansett til Damaskus når det e presidentvalg. Det verste som skjer med oss e at vi ikke kommer oss tilbake. Det her e dessutn en tanke den lett nevrotiske arabisklærern vårres har planta i hauan på oss. Alle andre bare riste på hodet (som i Libanon betyr ”æ skjønn ikke ka du prat om”) eller lag trutmunn og smatte me tunga (som betyr ”nei”). Men det e ikke så lett for ei stakkars jente fra Kirkenes som aldri har sedd nån bli skutt eller hørt ei orntli bombe gå av. Han Omar derimot, som har bodd flere år i Ramallah, tok på sæ den svarte hettegensern sin og va klar til å rømme huset. Han hadde ihvertfall en plan.
Etter ei tilsynelatanes dramatisk natt va dagen rolig og stille. Etter lunsj va vi på besøk hos en av engelskelevan mine. Veldig søt dame. På veien hjem va vi innom butikken på hjørnet for å kjøpe røyk. Der va det begravelse så vi måtte delta litt i den. Det e ikke værre enn at man må sitte litt og drikke dritsterk, sur kaffe og spise dadla. (Æ e så gla for de dadlan, for ellers trur æ ikke æ hadde fådd ned kaffen) Da va det det gjort. Hjemme fór ho Amira og han Jamal for å besøke Abu Said som nettop har fådd sæ ny kone. Vi blei hjemme. Og godt va det, for der fikk jaggumæ vi besøk av ho Alia ZamZam, nevøen og svigersøstra. Vi måtte varte opp gjestan helt aleina. Det e egentlig ikke så vanskelig. Man koke bare kaffe og sett fram et askebeger. Men vi fikk ganske prestasjonsangst begge to.
Vanligvis når det e folk på besøk får ikke vi lov å kok kaffe, for ho Amira stole ikke på kaffekokerferdighetan vårres. Ikke så rart, egentlig, for i bjynnelsn blei det mye merkelig kaffe. Men så fikk vi ganske nøyaktige instruksjona: Fyll den lille kanna med vann. Hell det over i den store kanna. Kok opp. Tilsett tre toppa skeier kaffe. Rør rundt. Kok opp. Rør rundt. Kok opp. Rør rundt. La kaffen synke. Servér.
Det gikk strålanes. Nevø ZamZam va imponert, og vi blei tilogmed invitert til lønsj dagen etter.
Åh, det va en lang blogg. Æ love det ska bli kortere imårra.
Tirsdag 6. november
I dag va vi på supermarked. Vi tok en servis ut. Vi blei stoppa på checkpointet for å vise passan og tillatelsn. Det kom gåanes en fyr som sikkert va sersjant eller nåkka.
– Katti kom dåkker inn hit? Koffor sa dåkker ikke fra til mæ? Næste gang dåkker fær inn må dåkker si ifra til mæ!
Jada, masa! Det e fan mæ ikke vårres problem at halvpartn av soldatan på checkpointn e analfabeta og ikke vet hverken opp eller ned på et pass.
Vi kom oss nu på supermarkedet og fikk kjøpt vaskepulver, colgate som ikke va produsert i Syria (alle merkevara som bare e juks her e produsert i Syria, den siste colgatetannkremen vi kjøpte på en vanlig butikk i Sour smakte bæsj), gasskomfyrlighter (sånn me lang tupp så man slæpp å svi av håran på henderne hele tida), sjokolade og Hagen-Dasz is. Vi kom i kassa og betalte og så e det én som står og pakke tingan i pose for dæ. Han tok posan vårres og sprang ut på prakeringsplassn. Ho Jorunn sku ta ut pænga i minibanken utfor supermarkedet, så æ blei ståanes som et mellomledd og prøvde å holde en viss øyekontakt me bægge to. Han mann fant ikke biln vårres (det va vel ingen som va ny nok), så da løfta han handa halvveis opp i lufta me fingran forma som en tulipan og vridde på handleddet. Det betyr (i den her sammenhengen) ”kor dåkker ska?”. Servis til Rashedieh, rope æ. Han spring litt rundt, men finn ingen servis, fordi a) det va bare libanesera der eller b) palestineran som va der hadde ikke tillatelse. Tilslutt ga han opp. – Madam, sa han, og så litt nedtrykt ut, så forsvant han for å ta nån andre sine handleposa. Vi stilte oss ut på veien, men ingen av bilan som stoppa ville ta oss me til Rashedieh. Vi hadde en is i bæreposn, så tilslutt tok vi én servis til Al-Bass og så en ny en til Rashedieh. Når vi kom fram va isn nestn smelta, men fortsatt etanes. Mmmmm, det va godt. Etterpå gjor vi litt yoga, med Jorunn sitt nye mantra i bakhodet ” A moment on the lips – a lifetime on the hips”.
– Katti kom dåkker inn hit? Koffor sa dåkker ikke fra til mæ? Næste gang dåkker fær inn må dåkker si ifra til mæ!
Jada, masa! Det e fan mæ ikke vårres problem at halvpartn av soldatan på checkpointn e analfabeta og ikke vet hverken opp eller ned på et pass.
Vi kom oss nu på supermarkedet og fikk kjøpt vaskepulver, colgate som ikke va produsert i Syria (alle merkevara som bare e juks her e produsert i Syria, den siste colgatetannkremen vi kjøpte på en vanlig butikk i Sour smakte bæsj), gasskomfyrlighter (sånn me lang tupp så man slæpp å svi av håran på henderne hele tida), sjokolade og Hagen-Dasz is. Vi kom i kassa og betalte og så e det én som står og pakke tingan i pose for dæ. Han tok posan vårres og sprang ut på prakeringsplassn. Ho Jorunn sku ta ut pænga i minibanken utfor supermarkedet, så æ blei ståanes som et mellomledd og prøvde å holde en viss øyekontakt me bægge to. Han mann fant ikke biln vårres (det va vel ingen som va ny nok), så da løfta han handa halvveis opp i lufta me fingran forma som en tulipan og vridde på handleddet. Det betyr (i den her sammenhengen) ”kor dåkker ska?”. Servis til Rashedieh, rope æ. Han spring litt rundt, men finn ingen servis, fordi a) det va bare libanesera der eller b) palestineran som va der hadde ikke tillatelse. Tilslutt ga han opp. – Madam, sa han, og så litt nedtrykt ut, så forsvant han for å ta nån andre sine handleposa. Vi stilte oss ut på veien, men ingen av bilan som stoppa ville ta oss me til Rashedieh. Vi hadde en is i bæreposn, så tilslutt tok vi én servis til Al-Bass og så en ny en til Rashedieh. Når vi kom fram va isn nestn smelta, men fortsatt etanes. Mmmmm, det va godt. Etterpå gjor vi litt yoga, med Jorunn sitt nye mantra i bakhodet ” A moment on the lips – a lifetime on the hips”.
tysdag 6. november 2007
Mora til han Jamal
Foerst va ho sur i naan daga, saa blei ho bli (det ser kanskje omvendt ut her, ae vet ikke)
Mandag 5. november
I dag e det plutselig dritvarmt igjen. Sjøl om det va vind og alt va det for varmt å sitte på taket. Heldigvis har vi hadd strøm nestn hele dagen.
Etter lønsj va vi på kaffebesøk hos en familie som ikke kan engelsk, men det gikk ganske bra, for vi kan jo litt arabisk etterhvert. Mann kom fra Ramallah og kom som Fatah-soldat til Libanon i 1980. Ulovlig innvandrer med andre ord. Men dem kan jo ikke kaste han ut av landet, for Israel slepp han ikke inn i Palestina. Han har ikke identitetspapira og slepp derfor ikke ut av leirn. Kona syns det her e ganske trist, for ho vil til Europa, men det kan ho se langt etter.
Ellers e det kommet en ny regel for servissjåføra. Alle palestinske sjåføra må nu få tillatelse til å kjøre inn og ut av leirn, og for å få den må dem skriv under på at dem skal gi all informasjon til libanesiske myndigheta. Så det e visst smått me servisa for tida. Vi va i Sour på lørdag, men merka egentlig ikke nåkka til det. Imårra ska vi på kjøpesenter, så vi får se korsn det går da.
Kattongan som va her har visst forsvunne. Det e ingen som har sedd dem på flere daga. Kattemora e enda her, og ho ser ikke ut til å vær særlig bekymra, så kanskje ho har full kontroll. Idag hadde vi fiskebolleræstan til lønsj (dvs æ og ho Jorunn, familien spiste heller bønner), og det vi ikke spiste fikk katta. Så æ trur ho blir hær, onga eller ikke onga.
Etter lønsj va vi på kaffebesøk hos en familie som ikke kan engelsk, men det gikk ganske bra, for vi kan jo litt arabisk etterhvert. Mann kom fra Ramallah og kom som Fatah-soldat til Libanon i 1980. Ulovlig innvandrer med andre ord. Men dem kan jo ikke kaste han ut av landet, for Israel slepp han ikke inn i Palestina. Han har ikke identitetspapira og slepp derfor ikke ut av leirn. Kona syns det her e ganske trist, for ho vil til Europa, men det kan ho se langt etter.
Ellers e det kommet en ny regel for servissjåføra. Alle palestinske sjåføra må nu få tillatelse til å kjøre inn og ut av leirn, og for å få den må dem skriv under på at dem skal gi all informasjon til libanesiske myndigheta. Så det e visst smått me servisa for tida. Vi va i Sour på lørdag, men merka egentlig ikke nåkka til det. Imårra ska vi på kjøpesenter, så vi får se korsn det går da.
Kattongan som va her har visst forsvunne. Det e ingen som har sedd dem på flere daga. Kattemora e enda her, og ho ser ikke ut til å vær særlig bekymra, så kanskje ho har full kontroll. Idag hadde vi fiskebolleræstan til lønsj (dvs æ og ho Jorunn, familien spiste heller bønner), og det vi ikke spiste fikk katta. Så æ trur ho blir hær, onga eller ikke onga.
Søndag 4. november
Det blei fiskebollemiddag igår. Og det va godt sjøl om det va klompa i hvitsausn. Palestineran va ikke så begeistra for det, så det blei en del på katta. Det e nestn ikke nå igjen av helga. Åååå, æ vil ha mere fri. Neste helg ska vi til Beirut igjen. Æ ska feire bursdagen min. Det blir fint.
Igår kom vi i servis forbi UNRWA-skoln akkurat når skoln va ferdig (det e fri fredaga og søndaga, så dem går på skole på lørdaga) og elevan strømma ut. Vi så først tre bevæpna menn utn uniform som sto og hang borti krysset, og så enda en like utfor utgangen. Vi ser veldig sjeldn våpen inne i leirn som ikke e ledsaga av en uniform. Vi sporte ka det her va for slags opplegg, og det vise sæ at sånn e det hver eneste skoledag. Det e fordi elevan (som har me kniva og anna skit på skoln) ikke ska bjynn å sloss. Og det her e 12-14-åringa.
Igår kom vi i servis forbi UNRWA-skoln akkurat når skoln va ferdig (det e fri fredaga og søndaga, så dem går på skole på lørdaga) og elevan strømma ut. Vi så først tre bevæpna menn utn uniform som sto og hang borti krysset, og så enda en like utfor utgangen. Vi ser veldig sjeldn våpen inne i leirn som ikke e ledsaga av en uniform. Vi sporte ka det her va for slags opplegg, og det vise sæ at sånn e det hver eneste skoledag. Det e fordi elevan (som har me kniva og anna skit på skoln) ikke ska bjynn å sloss. Og det her e 12-14-åringa.
søndag 4. november 2007
Loerdag 3. november
Deilig med helg. Etter å ha spist en sein frokost fór vi inn til Sour. Vi gikk litt rundt på markedet, kjøpte litt flere Hisbålla-lightera (æ gjer mine vekk hele tida). Vi fant også sånn reim man har rundt halsn for å henge nøkkelkort (eller mobiltelefon eller nøkla) i med Palestina og Hisbålla (ikke ilag, altså). Æ kjøpte mæ en hijab. Ikke fordi æ har tenkt å konvertere, men æ har tenkt å gå til frisørn her, og det kan være riski. Så hvis æ blir helt jævlig på håret har æ ivhertfall et tørkle å ha på hodet. Hijab-selgern sku ha 6 000 lire (24 krona). Æ tenkte det va helt greit, sjøl om du egentli ska prute, men æ gidda ikke å prute mæ ned til 4 000 eller kanskje 5 000. Æ ga han en 10 000-seddel, og så fikk æ 5 000 tilbake, så han pruta sjøl, han.
Så satt vi på café me ho Manel, ei jente fra leirn, og drakk juice og så på livet. Klokka to fór vi hjem, for han Omar (sykepleierstudentn fra Norge som også bor hos ho Amira) sku lage fiskeboller idag. Vi kom hjem. Ingen fiskeboller, ingen Omar. Ingen mat. Tilslutt skrapa ho Amira ihop en middag beståanes av stekte poteta og egg, ris og én porsjon suppe på deling. Vi blei nu mett. Han Omar ska da lage fiskebolla til kveldsmat, og det e det han driv me akkurat nu. Vi e passe spent og passe skeptisk.
Så satt vi på café me ho Manel, ei jente fra leirn, og drakk juice og så på livet. Klokka to fór vi hjem, for han Omar (sykepleierstudentn fra Norge som også bor hos ho Amira) sku lage fiskeboller idag. Vi kom hjem. Ingen fiskeboller, ingen Omar. Ingen mat. Tilslutt skrapa ho Amira ihop en middag beståanes av stekte poteta og egg, ris og én porsjon suppe på deling. Vi blei nu mett. Han Omar ska da lage fiskebolla til kveldsmat, og det e det han driv me akkurat nu. Vi e passe spent og passe skeptisk.
Fredag 2. november
Idag skulle vi egentlig ha engelskundervisning på biblioteket for skoleunga. Men ingen dukka opp, så vi satt og drakk kaffe og røyka en time istednfor. Ho Sahar mente at dem kanskje hadde eksamen, at det va derfor dem ikke kom. Gud vet. Vi prøve igjen neste fredag.
Ellers va sykepleieran en tur innom. Dem fær på søndag, og vi kommer til å savne dem. Det e visst kommet nån andre norske til leirn, som jobbe på en slags kulturskole. Dem bor ikke i leirn, da. Dem bor sikkert i Sour. Vi ska nok finn ut kem dem e.
Mora til han Jamal e fløtta inn hos oss for en periode. Ho sitt mest nede i stua med bønnekjedet sitt og sir ikke så mye. Så gjør ho litt husarbeid innimellom. Av og til sloss ho me han Fofo, og ho vinn bestandig. Ho bare kaste han over skuldra og trør han ned i madrassn. Så må han gje sæ. Katta e den eneste han Fofo kan plage utn å få igjen, men ho stikk bare av, så han får lite ut av det.
Ellers va sykepleieran en tur innom. Dem fær på søndag, og vi kommer til å savne dem. Det e visst kommet nån andre norske til leirn, som jobbe på en slags kulturskole. Dem bor ikke i leirn, da. Dem bor sikkert i Sour. Vi ska nok finn ut kem dem e.
Mora til han Jamal e fløtta inn hos oss for en periode. Ho sitt mest nede i stua med bønnekjedet sitt og sir ikke så mye. Så gjør ho litt husarbeid innimellom. Av og til sloss ho me han Fofo, og ho vinn bestandig. Ho bare kaste han over skuldra og trør han ned i madrassn. Så må han gje sæ. Katta e den eneste han Fofo kan plage utn å få igjen, men ho stikk bare av, så han får lite ut av det.
fredag 2. november 2007
Torsdag 1. november
Vi har fådd kattonga hjemme. En av de her lauskattan som e og ræk rundt i nabolagat har putta ongan sine i klesskapet til ho Amira og han Jamal. Greit for mæ, værre for ho Jorunn. Ho e allergisk og lik ikke katter. Men det e spørs om den blir her så lenge. Yngstemann i huset driv å plag den katta ganske heftig når foreldran ikke e hjemme, så ho fær vel når ongan e stor nok til å klar sæ sjøl.
Idag fikk vi høre hos han Abed at de ansatte i UNRWA skal streike i mårra for høyere lønn. Eller, streike og streike. Fredag e helligdag så dem ska nu ikke på jobb uansett, så det e vel mer en demonstrasjon. Æ sporte om han trudde det kom til å virke. – Of course not!
Ellers har vi fått høre om de srilankiske hushjælpan (dem finns ikke her i leirn, men i Sour). Man ansette dem gjennom et byrå, og hver tredje måned må man registrere dem pånytt. Dem får ikke gå ut aleina, for da e det fare for at dem stikk av. Slaveri, med andre ord.
Idag fikk vi høre hos han Abed at de ansatte i UNRWA skal streike i mårra for høyere lønn. Eller, streike og streike. Fredag e helligdag så dem ska nu ikke på jobb uansett, så det e vel mer en demonstrasjon. Æ sporte om han trudde det kom til å virke. – Of course not!
Ellers har vi fått høre om de srilankiske hushjælpan (dem finns ikke her i leirn, men i Sour). Man ansette dem gjennom et byrå, og hver tredje måned må man registrere dem pånytt. Dem får ikke gå ut aleina, for da e det fare for at dem stikk av. Slaveri, med andre ord.
Onsdag 31. oktober
Idag har ho Miriam bursdag. Gratulere me dagen! Vi har vært og spist kveldsmat på resturang i Sour, æ og ho Jorunn og ho Ingvild (Angola) og ho Miriam. Vi storkosa oss. Når vi sku tilbake blei vi stoppa i checkpointn. Sjåførn blei bedd om å parkere på sida (det skjer av og til, av og til ikke). En av soldatan spør sjåførn om det e nån av oss som snakke arabisk. Han pek på ho Jorunn, for ho hadde veksla nån ord me han på veien. Soldaten ser på ho Jorunn. –Ka? sir han. – Ka? svare ho. – Ja, ka? sir han. Og vi bjynn jo bare å flire. – Snakke du arabisk, eller? – Bittelitt. Og det va nu det omtrent. Så satt vi og venta på at dem sku registrer oss. To soldata gikk og slang utn nå spesielt å ta sæ til (det e lite trafikk inn og ut på kveldn). Me fingern på avtrekkern og gevære slænganes fra side til side. Pekanes nedover, så vi følte oss ikke i fareson, vi va mer spent på om han kom til å skyt av sæ tærne hvis han snubla eller blei distrahert, men det skjedde ingenting den her gangen.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
