fredag 31. august 2007
Enda mer
Dag 4
Igår når vi va på besøk hos sjefen for biblioteket, Hussein, fikk vi servert druer som vi plokka fra taket. Nam, nam. Folk e mye på takan her, hvert tak e som en terasse. Igår kveld la æ mæ ganske tidlig, men fikk ikke sove. Strømmen gikk og da måtte æ selvfølgelig på do. Han Jonas som e syk hadde lommelykta på sitt rom, men fra nu av ska den heng utafor doe til eihver tid. Så blei æ vekt av bønneropan fra moskéan. Det e tre moskéa her, alle godt synlig fra taket. Den nærmeste e bygd av Hamas, som ”ikke e tilstede i Rashedieh”. Det e ikke så greit å få helt tak på korsn ting fungere, kem som har makt og penga.
Idag etter frokost tok ho Ida oss me på en litn spasertur rundt i leirn. Vi kom forbi en litn plass me et stort tre der det satt tre menn og drakk vann. Det viste sæ at en av dæm va farn til Hussein, så vi blei invitert me. På hjørne sto det en fire-fem soldata som serverte oss te, og ellers bare sto og hang. Det e nok første gang æ e blidd servert te av nån me maskingevær.
Nu trur æ ikke de soldatan servere te til alle som finn det for godt å sett sæ ne, men farn til han Hussein e ”politimester” i Rashedieh. Det e egentli ikke nå politi i leirn, eller, det e ingne som har politimyndighet. Farn til Hussein blir tilkalt når folk bjynn å sloss, og så gjør han sitt beste for å ordne opp. Men han kan ikke skriv ut bøter eller sett folk i fengsel. Hvis det folk har gjort e skikelig ille kan han si fra til libanesiske myndigheta sånn at den person det gjeld blir arrestert neste gang den forlate leirn. Avtaln med libanesiske myndigheta e sånn at libanesisk politi og militær ikke kan kom inn i leiran, så enhver leir kan fungere som et slags kirkeasyl for palestinera som e ettersøkt i Libanon.
Når det gjeld ”studiesirkeln” som Fatah har inne i leirn her sies det e etter press fra libanesiske myndigheta sånn at man ikke ska få et nytt Nahr el-Bared, der geriljagruppa Fatah el-Islam lagde sæ et lite hovedkvarter. Hele Nahr el-Bared e evakuert og de palestinske flyktningan der e flykta vidre til andre flyktningeleira. Her i Rashedieh e ikke så mange sidn vi ligg såpass langt unna, men leirn ved sidn av Nahr el-Bared, en fattig leir på 20 000 innbyggera, fikk dobla folketallet sitt på bare ei uke. Hele Nahr el-Bared i bomba sønder og sammen, så sjøl om de flyktningan kanskje kan flytte tilbake om ikke så altfor lenge, så har dem ingenting å flytte tilbake til.
I ettermiddag va vi, æ og ho Jorunn og ho Ida, en tur i Sour. Når vi sku tibake blei vi, som alle andre, stoppa ved det libanesiske checkpointet. Den her gangen gikk det ikke like enkelt som første gang. De to soldatan som stoppa oss tok passan til mæ og ho Jorunn og gikk over til den lille borgen (som æ dessverre ikke kunne ta bilde av, for den va ganske søt) på den andre sida av veien, og blei der ei god stund. Når dem kom tilbake fikk vi beskjed om at vi ikke slapp inn. Vi vinka hadet til drosjesjåførn og blei tadd me inn i borgen alle tre. Det va nok ei stund sida de libanesiske soldatan hadde hadd tre vakre, unge kvinner på besøk, så for dem va det som bursdag og Eid på én gang. Vi blei plassert i et slags utendørs pauserom, blei bydd på røyk og blei sittanes å vente mens alle soldatan sto rundt og så på oss. Greia va at ho Ida hadde fådd et visittkort av han mannen i Saida som ga oss tillatelsn, men det korte lå selvfølgelig hjemme i Rashedieh. Til slutt fikk vi tak i han Jonas og vi fikk nummere til han i Saida. Øverstkommanderende for borgen kom, men han ville ikke ringe til Saida, for han hadde sin ”chain of command”. Han sa vi måtte tilbake til Sour. Ja, ja, da va det bare å stille sæ opp og vente på ei drosje. En av de libanesiske soldatan stoppa alle bila på vei ut av Rashedieh som hadde plass til oss, og etter ikke så altfor lenge va det en som tok oss på. Han kjørte oss til ei militærforlegning i Sour og blei me ut for å hjelpe oss. I Sour sa dem bare ”Saida, Saida”, men etter litt om og men og en del telefona fram og tilbake ga dem oss klarsignal. Han samme mann kjørte oss tilbake til Rashedieh, men da vi kom til checkpointet hadde selvfølgelig ikke dem fådd beskjed om at vi kunne slippe inn. ”Argh, argh, ka gjør vi nu?”. Vi forklarte at dem i Sour sa det va greit at vi slapp inn, så da slapp vi inn, utn flere spørsmål.
Hele systemet me tillatelsa til flyktningeleiran e sånn at man drar til Saida for å spørre om lov, og hvis man får lov så får man et nummer der. Det her nummere ska man oppgi på checkpointet. Men hvis dem på checkpointet ikke e blidd informert fra Saida, så står man der utn anna enn en post-it lapp med et nummer som kunne vært skrevve av kem som helst.
Imårra blir vi sannsynligvis å hold oss inne i leirn, sånn at den libanesiske hærn sin chain of command kan få tid til å jobbe ei stund, og så får vi prøv oss igjen på lørdag.
Igår når vi va på besøk hos sjefen for biblioteket, Hussein, fikk vi servert druer som vi plokka fra taket. Nam, nam. Folk e mye på takan her, hvert tak e som en terasse. Igår kveld la æ mæ ganske tidlig, men fikk ikke sove. Strømmen gikk og da måtte æ selvfølgelig på do. Han Jonas som e syk hadde lommelykta på sitt rom, men fra nu av ska den heng utafor doe til eihver tid. Så blei æ vekt av bønneropan fra moskéan. Det e tre moskéa her, alle godt synlig fra taket. Den nærmeste e bygd av Hamas, som ”ikke e tilstede i Rashedieh”. Det e ikke så greit å få helt tak på korsn ting fungere, kem som har makt og penga.
Idag etter frokost tok ho Ida oss me på en litn spasertur rundt i leirn. Vi kom forbi en litn plass me et stort tre der det satt tre menn og drakk vann. Det viste sæ at en av dæm va farn til Hussein, så vi blei invitert me. På hjørne sto det en fire-fem soldata som serverte oss te, og ellers bare sto og hang. Det e nok første gang æ e blidd servert te av nån me maskingevær.
Nu trur æ ikke de soldatan servere te til alle som finn det for godt å sett sæ ne, men farn til han Hussein e ”politimester” i Rashedieh. Det e egentli ikke nå politi i leirn, eller, det e ingne som har politimyndighet. Farn til Hussein blir tilkalt når folk bjynn å sloss, og så gjør han sitt beste for å ordne opp. Men han kan ikke skriv ut bøter eller sett folk i fengsel. Hvis det folk har gjort e skikelig ille kan han si fra til libanesiske myndigheta sånn at den person det gjeld blir arrestert neste gang den forlate leirn. Avtaln med libanesiske myndigheta e sånn at libanesisk politi og militær ikke kan kom inn i leiran, så enhver leir kan fungere som et slags kirkeasyl for palestinera som e ettersøkt i Libanon.
Når det gjeld ”studiesirkeln” som Fatah har inne i leirn her sies det e etter press fra libanesiske myndigheta sånn at man ikke ska få et nytt Nahr el-Bared, der geriljagruppa Fatah el-Islam lagde sæ et lite hovedkvarter. Hele Nahr el-Bared e evakuert og de palestinske flyktningan der e flykta vidre til andre flyktningeleira. Her i Rashedieh e ikke så mange sidn vi ligg såpass langt unna, men leirn ved sidn av Nahr el-Bared, en fattig leir på 20 000 innbyggera, fikk dobla folketallet sitt på bare ei uke. Hele Nahr el-Bared i bomba sønder og sammen, så sjøl om de flyktningan kanskje kan flytte tilbake om ikke så altfor lenge, så har dem ingenting å flytte tilbake til.
I ettermiddag va vi, æ og ho Jorunn og ho Ida, en tur i Sour. Når vi sku tibake blei vi, som alle andre, stoppa ved det libanesiske checkpointet. Den her gangen gikk det ikke like enkelt som første gang. De to soldatan som stoppa oss tok passan til mæ og ho Jorunn og gikk over til den lille borgen (som æ dessverre ikke kunne ta bilde av, for den va ganske søt) på den andre sida av veien, og blei der ei god stund. Når dem kom tilbake fikk vi beskjed om at vi ikke slapp inn. Vi vinka hadet til drosjesjåførn og blei tadd me inn i borgen alle tre. Det va nok ei stund sida de libanesiske soldatan hadde hadd tre vakre, unge kvinner på besøk, så for dem va det som bursdag og Eid på én gang. Vi blei plassert i et slags utendørs pauserom, blei bydd på røyk og blei sittanes å vente mens alle soldatan sto rundt og så på oss. Greia va at ho Ida hadde fådd et visittkort av han mannen i Saida som ga oss tillatelsn, men det korte lå selvfølgelig hjemme i Rashedieh. Til slutt fikk vi tak i han Jonas og vi fikk nummere til han i Saida. Øverstkommanderende for borgen kom, men han ville ikke ringe til Saida, for han hadde sin ”chain of command”. Han sa vi måtte tilbake til Sour. Ja, ja, da va det bare å stille sæ opp og vente på ei drosje. En av de libanesiske soldatan stoppa alle bila på vei ut av Rashedieh som hadde plass til oss, og etter ikke så altfor lenge va det en som tok oss på. Han kjørte oss til ei militærforlegning i Sour og blei me ut for å hjelpe oss. I Sour sa dem bare ”Saida, Saida”, men etter litt om og men og en del telefona fram og tilbake ga dem oss klarsignal. Han samme mann kjørte oss tilbake til Rashedieh, men da vi kom til checkpointet hadde selvfølgelig ikke dem fådd beskjed om at vi kunne slippe inn. ”Argh, argh, ka gjør vi nu?”. Vi forklarte at dem i Sour sa det va greit at vi slapp inn, så da slapp vi inn, utn flere spørsmål.
Hele systemet me tillatelsa til flyktningeleiran e sånn at man drar til Saida for å spørre om lov, og hvis man får lov så får man et nummer der. Det her nummere ska man oppgi på checkpointet. Men hvis dem på checkpointet ikke e blidd informert fra Saida, så står man der utn anna enn en post-it lapp med et nummer som kunne vært skrevve av kem som helst.
Imårra blir vi sannsynligvis å hold oss inne i leirn, sånn at den libanesiske hærn sin chain of command kan få tid til å jobbe ei stund, og så får vi prøv oss igjen på lørdag.
Mer
Vel, her e det som skjer den tredje dagen:
Æ e dødstrøtt når vekkerklokka ringe halv åtte. Igårkveld va det diskotek utafor vindue vårres til langt på natt, og når det va over va det en hel masse slamring me dører når folk sku gå og legg sæ. Det kan nevnes at det hotellet vi bodde på ligg i den kristne delen av Sour, som betyr at det blir servert alkohol, nåkka som sikkert gjor sitt for å holde lydnivået oppe. Etter en kjapp dusj og frokost blei vi henta av ho Ida og ho Eli. Vi tok bussn tilbake til Saida og kontoret som utsted tillatelse til de palestinske flyktningeleiran. Nu va det kommet en ny regel om at man måtte ha passbilda for å kunne søke tillatelse. Inn til byen for å få passbilda, og tilbake til kontoret. Her gikk alt merkelig greit. Ingen stilte spørsmål om ka vi sku gjør der eller kem vi sku bo hos. Vi fikk 3 måneders tillatelse til tre forskjellige leira, inkludert Rashedieh. I tillegg ba vi om å få tillatelse til å fær til den aller sørligste delen av Libanon, sør for Sour. Vi e nemli invitert dit av en danske, Nou, som jobbe for dansk Kirkens Nødhjelp.
Den her Nou jobbe me et ”mine awerness program”. Før krigen i fjor sommer lå det, ifølge Lonely Planet, 100 000 udetonerte antipersonellminer i Libanon. I løpet av de 34 dagan krigen ifjor varte slapp Israel 3 millioner klasebomber over hovedsaklig den sørlige delen av Libanon. Bare 1 million eksploderte, så det ligg 2 millioner klasebomber igjer klar til å bli tråkka på. Nu har ikke vi tenkt til å tråkke nåkka rundt. Vi skal fær i bil på veia som e rydda for miner for å se litt på de ødeleggelsen som har vært.
Uansett så va dem i utganspunktet litt uvillig til å gi oss den her tillatelsen. Først fikk vi beskjed om at vi måtte ha en libaneser me oss, og den libanesern måtte komme lammi oss til kontoret for å søke. Så blei det sagt at det ikke va tid, før dem plutselig ombestemte sæ og ga oss ei ukes tillatelse. Så på søndag blir det sightseeing i sør.
Vi satt oss påny på en buss tilbake til Sour, og i Sour fant vi ei drosje som ville ta oss me til Rashedieh, etter at drosjesjåførn hadde forsikra sæ om at vi hadde tillatelse. Like før flyktningeleirn kom vi til det libanesiske checkpointet. Der blei vi stoppa, som alle som skal inn blir. Men da dem så at vi va lammi ho Ida og ho Eli slapp dem oss rett inn utn å engang ville se hverken pass eller tillatelse. Merkelig, merkelig, ifølge ho Ida, for vanligvis blir alle papira behørig kontrollert, og bagasjn blir gjennomsøkt første gang man skal inn i leirn. Etter et par hundre meter kom det palestinske checkpointet, men der blir man ikke engang stoppa. Så, endelig, kom vi fram til ho Amira, der vi skal bo. Vi blei servert formiddagsmat på ekte libanesisk vis: alle sitt på gulvet eller på madrassa og ”bordet” e en plastduk i midtn. Etter formiddagsmatn va det middagskvil før vi fikk servert kaffe og kake kl 6. Så gikk vi på besøk til sjefen for biblioteket, Hussein, for å hilse på han og kona, Soha, som e engelsklærer. Biblioteket e for tida stengt fordi Fatah har ”studiesirkel” der. Den her ”studiesirkeln” har pågått i et par måna, men nu blir det sagt at den skal avsluttes i løpet av et par uker.
Situasjon i Libanon e litt spesiell akkurat i høst fordi det e valg. Og Libanon har en meget spesiell valglov: Libanon blei selvstendig i 1943 når Frankrike, den tidligere kolonimakta, trakk sæ ut. Franskmennene fant på en valglov før dæm fór som fordele de viktigste posisjonan i regjeringa etter religiøs tilhørighet. Bla e presidenten bestandig maronittisk kristn. I Libanon e det 18 ulike kristne grupperinger, muslima som e delt i sjia og sunni, og drusera. Så nu e det valgkamp. Og me valgkampen mye militær tilstedeværelse. FN kjøre óg rundt i sine kvite bila og tanks me maskingevær på taket. Dem e det visstnok best å hold sæ så langt unna som mulig. For ikke lenge sidn blei fem spanske FN-soldata drept av ei bombe. Det blir sagt at dæm va et nøye uttenkt mål sidn Spania støtta Israel under krigen ifjorsommer. Uansett, palestineran i Libanon har ikke stemmerett, hverken her eller nån andre plassa.
Æ e dødstrøtt når vekkerklokka ringe halv åtte. Igårkveld va det diskotek utafor vindue vårres til langt på natt, og når det va over va det en hel masse slamring me dører når folk sku gå og legg sæ. Det kan nevnes at det hotellet vi bodde på ligg i den kristne delen av Sour, som betyr at det blir servert alkohol, nåkka som sikkert gjor sitt for å holde lydnivået oppe. Etter en kjapp dusj og frokost blei vi henta av ho Ida og ho Eli. Vi tok bussn tilbake til Saida og kontoret som utsted tillatelse til de palestinske flyktningeleiran. Nu va det kommet en ny regel om at man måtte ha passbilda for å kunne søke tillatelse. Inn til byen for å få passbilda, og tilbake til kontoret. Her gikk alt merkelig greit. Ingen stilte spørsmål om ka vi sku gjør der eller kem vi sku bo hos. Vi fikk 3 måneders tillatelse til tre forskjellige leira, inkludert Rashedieh. I tillegg ba vi om å få tillatelse til å fær til den aller sørligste delen av Libanon, sør for Sour. Vi e nemli invitert dit av en danske, Nou, som jobbe for dansk Kirkens Nødhjelp.
Den her Nou jobbe me et ”mine awerness program”. Før krigen i fjor sommer lå det, ifølge Lonely Planet, 100 000 udetonerte antipersonellminer i Libanon. I løpet av de 34 dagan krigen ifjor varte slapp Israel 3 millioner klasebomber over hovedsaklig den sørlige delen av Libanon. Bare 1 million eksploderte, så det ligg 2 millioner klasebomber igjer klar til å bli tråkka på. Nu har ikke vi tenkt til å tråkke nåkka rundt. Vi skal fær i bil på veia som e rydda for miner for å se litt på de ødeleggelsen som har vært.
Uansett så va dem i utganspunktet litt uvillig til å gi oss den her tillatelsen. Først fikk vi beskjed om at vi måtte ha en libaneser me oss, og den libanesern måtte komme lammi oss til kontoret for å søke. Så blei det sagt at det ikke va tid, før dem plutselig ombestemte sæ og ga oss ei ukes tillatelse. Så på søndag blir det sightseeing i sør.
Vi satt oss påny på en buss tilbake til Sour, og i Sour fant vi ei drosje som ville ta oss me til Rashedieh, etter at drosjesjåførn hadde forsikra sæ om at vi hadde tillatelse. Like før flyktningeleirn kom vi til det libanesiske checkpointet. Der blei vi stoppa, som alle som skal inn blir. Men da dem så at vi va lammi ho Ida og ho Eli slapp dem oss rett inn utn å engang ville se hverken pass eller tillatelse. Merkelig, merkelig, ifølge ho Ida, for vanligvis blir alle papira behørig kontrollert, og bagasjn blir gjennomsøkt første gang man skal inn i leirn. Etter et par hundre meter kom det palestinske checkpointet, men der blir man ikke engang stoppa. Så, endelig, kom vi fram til ho Amira, der vi skal bo. Vi blei servert formiddagsmat på ekte libanesisk vis: alle sitt på gulvet eller på madrassa og ”bordet” e en plastduk i midtn. Etter formiddagsmatn va det middagskvil før vi fikk servert kaffe og kake kl 6. Så gikk vi på besøk til sjefen for biblioteket, Hussein, for å hilse på han og kona, Soha, som e engelsklærer. Biblioteket e for tida stengt fordi Fatah har ”studiesirkel” der. Den her ”studiesirkeln” har pågått i et par måna, men nu blir det sagt at den skal avsluttes i løpet av et par uker.
Situasjon i Libanon e litt spesiell akkurat i høst fordi det e valg. Og Libanon har en meget spesiell valglov: Libanon blei selvstendig i 1943 når Frankrike, den tidligere kolonimakta, trakk sæ ut. Franskmennene fant på en valglov før dæm fór som fordele de viktigste posisjonan i regjeringa etter religiøs tilhørighet. Bla e presidenten bestandig maronittisk kristn. I Libanon e det 18 ulike kristne grupperinger, muslima som e delt i sjia og sunni, og drusera. Så nu e det valgkamp. Og me valgkampen mye militær tilstedeværelse. FN kjøre óg rundt i sine kvite bila og tanks me maskingevær på taket. Dem e det visstnok best å hold sæ så langt unna som mulig. For ikke lenge sidn blei fem spanske FN-soldata drept av ei bombe. Det blir sagt at dæm va et nøye uttenkt mål sidn Spania støtta Israel under krigen ifjorsommer. Uansett, palestineran i Libanon har ikke stemmerett, hverken her eller nån andre plassa.
Litt fra dem siste daga
Dag 2, og vi e ennu ikke kommet fram.
Det starte i Oslo med fly via Frankfurt til Beirut. Det tar tolv tima og e helt udramatisk. Vi lande i Beirut kl 2 om natta, får et gratis én-måneds-visum, hente bagasjn og går rett gjænnom tolla utn å bli stoppa. I ankomsthalln står det en mann med en plakat ”Mr Mollersen, Mr Edvardsen” og vente på oss. Han skal ta oss inn til Beirut og hotell Mayflower. Ute av flyplassn slår en vegg av varm, tett luft imot oss. ”Jesus, Maria og Mohammed, hvis det her i Libanon kl halv tre om natta tør æ ikke tenke på korsn det e halv tre om ettermiddagen”. Etter å ha kjørt i ti minutt kommer vi til ei militær veisperring med piggtråd og tanks. ”Shit!”, tænke æ, men vi blir bare vinka forbi. Før vi rekk fram til hotellet e det enda to veisperringer, dog utn piggtråd og tanks, bare soldata og nån slags bukka som va satt ut i veien sånn at man må slakke ned på farta og kjøre sikk-sakk en 10-20 meter. Vel framme på hotellet sjekke vi inn og stup rett i seng. Vi har en avtala kl 10 dagen etter, så vi treng all den søvn vi kan få. Æ oppdage at mobiln min ikke virke.
Dagen idag starte kl 8 med vekkerklokka til ho Jorunn. Den fortsette halv ni med vekkerklokka mi, før vi endelig kommer oss ut av sænga og inn i dusjn (etter tur) nærmere ni. Vi spis frokost og klokka ti blir vi henta av han Jonas, én av de solidaritetsarbeideran som har vært i Rashedieh i sommer. Han tar oss med til den norske ambassaden. Der reigstrere æ og ho Jorunn oss, mens han Jonas prøv å høre korsn det går med det nye passet sitt. Hver gang man skal ut og inn av Rashedieh må man gjennom checkpoints der man må vise passet sitt, og Jonas sitt pass e rett og slett blidd slitt ut på de knappe tre månan han har vært her, så nu måtte han ha nytt. I tillegg traff vi ho Ida, som e den andre solidaritetsarbeidern vi skal erstatte og ho Eli fra Norsk Folkehjelp som va der for å stemme,
Videre går turn med buss til Saida som e en by ca 25 km fra Beirut. Der vi skal søke tillatelse om å komme inn i Rashedieh. Den får vi ikke. Vi får beskjed om å komme tilbake dagen etterpå en gang før ellve. Vi sett oss på en ny buss som tar oss til Sur (Tyr), og sjekke inn på et hotell der. Dagen går med til å spise (nydelig libanesisk mat), sove (æ og ho Jorunn va ganske trøtt og slitn) og få en litn sightseeing i Sur av han Jonas og ho Ida.
Nu e æ og ho Jorunn levna igjen på hotellet, mens han Jonas og ho Ida har forre til Rashedieh. Imårratidlig kl halv ni ska vi igjen sett oss på bussn til Saida for å se om æ og ho Jorunn kan få passérseddel.
Det starte i Oslo med fly via Frankfurt til Beirut. Det tar tolv tima og e helt udramatisk. Vi lande i Beirut kl 2 om natta, får et gratis én-måneds-visum, hente bagasjn og går rett gjænnom tolla utn å bli stoppa. I ankomsthalln står det en mann med en plakat ”Mr Mollersen, Mr Edvardsen” og vente på oss. Han skal ta oss inn til Beirut og hotell Mayflower. Ute av flyplassn slår en vegg av varm, tett luft imot oss. ”Jesus, Maria og Mohammed, hvis det her i Libanon kl halv tre om natta tør æ ikke tenke på korsn det e halv tre om ettermiddagen”. Etter å ha kjørt i ti minutt kommer vi til ei militær veisperring med piggtråd og tanks. ”Shit!”, tænke æ, men vi blir bare vinka forbi. Før vi rekk fram til hotellet e det enda to veisperringer, dog utn piggtråd og tanks, bare soldata og nån slags bukka som va satt ut i veien sånn at man må slakke ned på farta og kjøre sikk-sakk en 10-20 meter. Vel framme på hotellet sjekke vi inn og stup rett i seng. Vi har en avtala kl 10 dagen etter, så vi treng all den søvn vi kan få. Æ oppdage at mobiln min ikke virke.
Dagen idag starte kl 8 med vekkerklokka til ho Jorunn. Den fortsette halv ni med vekkerklokka mi, før vi endelig kommer oss ut av sænga og inn i dusjn (etter tur) nærmere ni. Vi spis frokost og klokka ti blir vi henta av han Jonas, én av de solidaritetsarbeideran som har vært i Rashedieh i sommer. Han tar oss med til den norske ambassaden. Der reigstrere æ og ho Jorunn oss, mens han Jonas prøv å høre korsn det går med det nye passet sitt. Hver gang man skal ut og inn av Rashedieh må man gjennom checkpoints der man må vise passet sitt, og Jonas sitt pass e rett og slett blidd slitt ut på de knappe tre månan han har vært her, så nu måtte han ha nytt. I tillegg traff vi ho Ida, som e den andre solidaritetsarbeidern vi skal erstatte og ho Eli fra Norsk Folkehjelp som va der for å stemme,
Videre går turn med buss til Saida som e en by ca 25 km fra Beirut. Der vi skal søke tillatelse om å komme inn i Rashedieh. Den får vi ikke. Vi får beskjed om å komme tilbake dagen etterpå en gang før ellve. Vi sett oss på en ny buss som tar oss til Sur (Tyr), og sjekke inn på et hotell der. Dagen går med til å spise (nydelig libanesisk mat), sove (æ og ho Jorunn va ganske trøtt og slitn) og få en litn sightseeing i Sur av han Jonas og ho Ida.
Nu e æ og ho Jorunn levna igjen på hotellet, mens han Jonas og ho Ida har forre til Rashedieh. Imårratidlig kl halv ni ska vi igjen sett oss på bussn til Saida for å se om æ og ho Jorunn kan få passérseddel.
torsdag 30. august 2007
Rashedieh
AE e kommet fram, men har ikke pakka ut enda. Det e mye aa fortelle, og det kommer mer. Men for nu ska ae bare opplyse om at ae e i live og har det bra. Mobiln min virke ikke, men ae kommer snart opp med et nummer.
fredag 24. august 2007
på vei
æ hate å pakke. i sommer har æ pakka (1) når æ fór til kirkenes (2) når æ fór på cruise (3) når æ fór til oslo (4) når æ fór til færøyene (5) når æ fór til tromsø. nu glæde æ mæ til å kom fram til rashedieh, flyktningeleirn, for da ska æ ikke pakke igjen før om fæm måna.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
