Vel, her e det som skjer den tredje dagen:
Æ e dødstrøtt når vekkerklokka ringe halv åtte. Igårkveld va det diskotek utafor vindue vårres til langt på natt, og når det va over va det en hel masse slamring me dører når folk sku gå og legg sæ. Det kan nevnes at det hotellet vi bodde på ligg i den kristne delen av Sour, som betyr at det blir servert alkohol, nåkka som sikkert gjor sitt for å holde lydnivået oppe. Etter en kjapp dusj og frokost blei vi henta av ho Ida og ho Eli. Vi tok bussn tilbake til Saida og kontoret som utsted tillatelse til de palestinske flyktningeleiran. Nu va det kommet en ny regel om at man måtte ha passbilda for å kunne søke tillatelse. Inn til byen for å få passbilda, og tilbake til kontoret. Her gikk alt merkelig greit. Ingen stilte spørsmål om ka vi sku gjør der eller kem vi sku bo hos. Vi fikk 3 måneders tillatelse til tre forskjellige leira, inkludert Rashedieh. I tillegg ba vi om å få tillatelse til å fær til den aller sørligste delen av Libanon, sør for Sour. Vi e nemli invitert dit av en danske, Nou, som jobbe for dansk Kirkens Nødhjelp.
Den her Nou jobbe me et ”mine awerness program”. Før krigen i fjor sommer lå det, ifølge Lonely Planet, 100 000 udetonerte antipersonellminer i Libanon. I løpet av de 34 dagan krigen ifjor varte slapp Israel 3 millioner klasebomber over hovedsaklig den sørlige delen av Libanon. Bare 1 million eksploderte, så det ligg 2 millioner klasebomber igjer klar til å bli tråkka på. Nu har ikke vi tenkt til å tråkke nåkka rundt. Vi skal fær i bil på veia som e rydda for miner for å se litt på de ødeleggelsen som har vært.
Uansett så va dem i utganspunktet litt uvillig til å gi oss den her tillatelsen. Først fikk vi beskjed om at vi måtte ha en libaneser me oss, og den libanesern måtte komme lammi oss til kontoret for å søke. Så blei det sagt at det ikke va tid, før dem plutselig ombestemte sæ og ga oss ei ukes tillatelse. Så på søndag blir det sightseeing i sør.
Vi satt oss påny på en buss tilbake til Sour, og i Sour fant vi ei drosje som ville ta oss me til Rashedieh, etter at drosjesjåførn hadde forsikra sæ om at vi hadde tillatelse. Like før flyktningeleirn kom vi til det libanesiske checkpointet. Der blei vi stoppa, som alle som skal inn blir. Men da dem så at vi va lammi ho Ida og ho Eli slapp dem oss rett inn utn å engang ville se hverken pass eller tillatelse. Merkelig, merkelig, ifølge ho Ida, for vanligvis blir alle papira behørig kontrollert, og bagasjn blir gjennomsøkt første gang man skal inn i leirn. Etter et par hundre meter kom det palestinske checkpointet, men der blir man ikke engang stoppa. Så, endelig, kom vi fram til ho Amira, der vi skal bo. Vi blei servert formiddagsmat på ekte libanesisk vis: alle sitt på gulvet eller på madrassa og ”bordet” e en plastduk i midtn. Etter formiddagsmatn va det middagskvil før vi fikk servert kaffe og kake kl 6. Så gikk vi på besøk til sjefen for biblioteket, Hussein, for å hilse på han og kona, Soha, som e engelsklærer. Biblioteket e for tida stengt fordi Fatah har ”studiesirkel” der. Den her ”studiesirkeln” har pågått i et par måna, men nu blir det sagt at den skal avsluttes i løpet av et par uker.
Situasjon i Libanon e litt spesiell akkurat i høst fordi det e valg. Og Libanon har en meget spesiell valglov: Libanon blei selvstendig i 1943 når Frankrike, den tidligere kolonimakta, trakk sæ ut. Franskmennene fant på en valglov før dæm fór som fordele de viktigste posisjonan i regjeringa etter religiøs tilhørighet. Bla e presidenten bestandig maronittisk kristn. I Libanon e det 18 ulike kristne grupperinger, muslima som e delt i sjia og sunni, og drusera. Så nu e det valgkamp. Og me valgkampen mye militær tilstedeværelse. FN kjøre óg rundt i sine kvite bila og tanks me maskingevær på taket. Dem e det visstnok best å hold sæ så langt unna som mulig. For ikke lenge sidn blei fem spanske FN-soldata drept av ei bombe. Det blir sagt at dæm va et nøye uttenkt mål sidn Spania støtta Israel under krigen ifjorsommer. Uansett, palestineran i Libanon har ikke stemmerett, hverken her eller nån andre plassa.
