her i libanon e det presidentvalg for tida. presidentn blir ikke direkte valgt av folket, men valgt av parlamentet. egentlig sku den nye presidentn velges her for et par daga sida, men parlamentet klar ikke aa bli enig, saa nu e det utsatt til 25. oktober, en slags siste frist ifoelge valgloven. problemet e ikke bare at parlamentet ikke kan bli enig om kem som ska bli den nye presidentn, men dem e ikke engang enig om ka slags regla som gjeld. regjeringa mene presidentn kan bli valgt me simpelt flertall (altsaa akkurat litt mer enn halvpartn av stemman), mens opposisjon mene det maa vaere to-tredjedels flertall. det e jo egentli veldig merkelig at det her ikke e blidd diskutert foer, men jaja.
arabisklaerern vaarres ser for sae tre scenaria:
1. presidentvalget kommer bare til aa bli utsatt og utsatt ut i det uendelige (altsaa, den presidentn som e nu kommer bare til aa bli sittanes)
2. en del av parlamentet(hizbaalla) trekk sae og bjynn aa styre de delan av landet dem har kontroll over sjoel. ikke helt usannsynlig naar man ser korsn hizbaalla allerede styre en del (det va for eksempel dem, og ikke libanon, som va i krig me israel ifjor)
3. borgerkrig
vi faar se. hittil e det rolig, men spent. et parlamentsmedlem e drept (den bomba i utkantn av beirut), men det skjer hele tida her nede, presidentvalg eller ikke.
torsdag 27. september 2007
onsdag 26. september 2007
Middag i moertna
Som tidligere nevnt e det stroemproblema her i leirn. Hjemme har vi en dieselgenerator, saa vi har det fint. Her e vi paa besoek hos naan utn generator.
Tagging
Tagging e en ganske vanlig og helt akseptert fritidssyssel her i Rashedieh. De fleste husvegga har naa skribleria eller tegninger. Her e fra husveggen vaarres.
tysdag 25. september 2007
generator - ikke-generator
Igaar ankom den nye generatorn leirn (til stor jubel). Folk har venta flere uker nu paa skikkelig tilgang paa stroem. Den gamle generatorn kunne visst ikke fikses, saa man maatte kjoepe ny. Det har vaert innsamla penga (10 000 lire pr husstand), som e blidd levert tilbake igjen (rykte sir at guds parti har naakka me den saken aa gjoere, men ae har ikke helt skjoent). Igaar kom altsaa en ny, brukt generator til leirn, med litt mindre kapasitet enn den forrige, men, men... Saa, klokka ni igaarkveld: "Brann! Brann!" Generatorn sto i fyr og flamme. Enorme flamma strakte sae fra generatorn og mange meter opp i vaeret, mens den svart-svarte oljeroyken velta ut over leirn. Det va den generatorn. Folk her e utn strom enda litt lenger, og fortsette aa vaske koppa paa gata i uvissa om det kommer bedre tider.
Som tidligere nevnt e ikke helsevesenet her helt paa topp. Det e et slags sykehus i leirn som tar sae av foedsla og lettere skada, men det finns hverken utstyr, penga eller kompetanse til aa ha en operasjonssal. Saa, hvis man maa opereres maa man ut av leirn paa libanesisk sykehus og da maa man betale for sae. Idag, for eksempel, kom det inn en tre aar gammel onge me aapent kraniebrudd. Og dem kan ikke gjoer naa. Ongen kommer sikkert til aa doe i loepet av kort tid, men familien har ikke penga til aa send den paa libanesisk sykehus.
Som tidligere nevnt e ikke helsevesenet her helt paa topp. Det e et slags sykehus i leirn som tar sae av foedsla og lettere skada, men det finns hverken utstyr, penga eller kompetanse til aa ha en operasjonssal. Saa, hvis man maa opereres maa man ut av leirn paa libanesisk sykehus og da maa man betale for sae. Idag, for eksempel, kom det inn en tre aar gammel onge me aapent kraniebrudd. Og dem kan ikke gjoer naa. Ongen kommer sikkert til aa doe i loepet av kort tid, men familien har ikke penga til aa send den paa libanesisk sykehus.
måndag 24. september 2007
Kloakk
Det gaar libanesiske klokkror rett under leirn, men husstandan i Rashedieh faar ikke lov aa koble sae paa. Saa alt vann (og skit) fra dassn blir samla opp i septiktanka som blir tomt med jevne mellomrom, mens alt anna vann fra bad og dusj og kjokken gaar rett ut i gata. I hver gate e det ei aapen renne i midtn der det her vanne flyt nedover. Og her e det saapeskum og pastaresta fra middagen igaar i ei herlig blanding.
Nu nettopp kunne man hoere fra minarteten: sykhuset treng blod, type AB minus, sykhuset treng blod, type AB minus. Og saa kom boenneropan.
Nu nettopp kunne man hoere fra minarteten: sykhuset treng blod, type AB minus, sykhuset treng blod, type AB minus. Og saa kom boenneropan.
Sondag 23 september
Søndag 23. september:
Ramadan, dag 11.
Alle jentan her nede e forelska i han Omar, den norsk-palestinske sykepleierstudentn som e på praksis her. De fleste va forelska i han allerede lenge før han kom. Idag e vi, ho Jorunn og æ og han Omar, invitert på middag til ei jente ingen av oss egentli kjenne. Ho e jo da selvfølgelig forelska i ham Omar, men så må vi bli me, for ellers ville det vært usømmelig. Æ ska lægg ut bilde av han så dåkker får se.
Ramadan, dag 11.
Alle jentan her nede e forelska i han Omar, den norsk-palestinske sykepleierstudentn som e på praksis her. De fleste va forelska i han allerede lenge før han kom. Idag e vi, ho Jorunn og æ og han Omar, invitert på middag til ei jente ingen av oss egentli kjenne. Ho e jo da selvfølgelig forelska i ham Omar, men så må vi bli me, for ellers ville det vært usømmelig. Æ ska lægg ut bilde av han så dåkker får se.
Lordag 22 september
Lørdag 22. september:
Ramadan, dag 10
Nu sitt vi oppå taket hos ho Amira. Etter en bedre ramadanmiddag, påfølganes kaffe og dessert (honningmelon), sitt vi nu her oppe og røyke vannpipe og høre på musikk fra en ombygd bilstereo. Da e livet godt i Rashedieh. Alle e mett, alle e gla. Imårra e søndag og alle har fri (søndag e helligdag både i flyktningeleiran og i Libanon forøvrig, ellers e fredag helligdag i flyktningeleiran og lørdag helligdag i Libanon).
Dagen idag har vært så treg og deilig som en fridag under Ramadan kan være. Æ lå i sænga til klokka va nestn to. Det eneste æ hadde fore va å lade datamaskina mi (som må lades under overvåkning). Det her tok jo mange, mange tima tima sidn strømmen går så mye av og på. Like før middag va vi en litn tur på stranda (utn å bade). Nu e det bare kveldn igjen, med vannpipe og musikk.
Ramadan, dag 10
Nu sitt vi oppå taket hos ho Amira. Etter en bedre ramadanmiddag, påfølganes kaffe og dessert (honningmelon), sitt vi nu her oppe og røyke vannpipe og høre på musikk fra en ombygd bilstereo. Da e livet godt i Rashedieh. Alle e mett, alle e gla. Imårra e søndag og alle har fri (søndag e helligdag både i flyktningeleiran og i Libanon forøvrig, ellers e fredag helligdag i flyktningeleiran og lørdag helligdag i Libanon).
Dagen idag har vært så treg og deilig som en fridag under Ramadan kan være. Æ lå i sænga til klokka va nestn to. Det eneste æ hadde fore va å lade datamaskina mi (som må lades under overvåkning). Det her tok jo mange, mange tima tima sidn strømmen går så mye av og på. Like før middag va vi en litn tur på stranda (utn å bade). Nu e det bare kveldn igjen, med vannpipe og musikk.
fredag 21. september 2007
hytte paa taket
naar det bygges hus, bygg man gjerne forst en etasje, og saa vente man til man har skrapa sammen litt mer penga og bygningsmateriale (innfoersel av bygningsmateriale til leiran e kontrollert av libanesiske myndigheta som ikke e spesielt begeistra for palestineran sin byggevirksomhet), foer man bygg en til etasje. her e en litn midlertidig andreetasje.
lekeplass
ae sa tidligere at det ikke fantes lekeplassa i Rashediyeh. det viste sae aa vaer feil. her e en lekeplass.
ting man kan kjope paa et marked i libanon
Fredag 21. september:
Ramadan, dag 9
Første gang vi va på al-Quds ungdomssenter og blei vist rundt, sa sjefen Marwan: ”Her kan dåkker gjøre akkurat ka dåkker vil, untatt å plokke roser fra rosehagen.” Så pekte han mot en piggtrådinngjerda rosehage. Igår når vi hadde sjonglering på al-Quds kom det ei jenta bort til mæ me ei rose (se bilde), som ho nu nestn må ha plokka i rosehagen til han Marwan. Æ gjømte den i væska mi, og håpe for hennes del at ho ikke har det som vane.
Idag va vi i sok’en (på markedet) i Sour lammi sykepleierstudentan og han Odd. Æ fant mæ et hizbola-halstørkle (eller va det en duk, æ e ikke helt sikker). Han Odd fant sæ ei grillrist (helt ordinær, men han hadde ikke ei akkurat sånn hjemme) og et rivjern (et helt vanlig et, han hadde to hjemme, men ingen som va så kvass).
Ramadan, dag 9
Første gang vi va på al-Quds ungdomssenter og blei vist rundt, sa sjefen Marwan: ”Her kan dåkker gjøre akkurat ka dåkker vil, untatt å plokke roser fra rosehagen.” Så pekte han mot en piggtrådinngjerda rosehage. Igår når vi hadde sjonglering på al-Quds kom det ei jenta bort til mæ me ei rose (se bilde), som ho nu nestn må ha plokka i rosehagen til han Marwan. Æ gjømte den i væska mi, og håpe for hennes del at ho ikke har det som vane.
Idag va vi i sok’en (på markedet) i Sour lammi sykepleierstudentan og han Odd. Æ fant mæ et hizbola-halstørkle (eller va det en duk, æ e ikke helt sikker). Han Odd fant sæ ei grillrist (helt ordinær, men han hadde ikke ei akkurat sånn hjemme) og et rivjern (et helt vanlig et, han hadde to hjemme, men ingen som va så kvass).
torsdag 20. september 2007
Torsdag 20. september
Igaar va vi paa Abu Jihad. Der va ogsaa han Dagfinn fra NORWAC. Han va kommet me penga saann at alle de ansatte kunne faa tre maaners loenn. Egentli e det PLO som finansiere Abu Jihad og ogsaa loenna til de ansatte. Men sidn palestineran i Palestina stemte paa Hamas og all vestlig stoette til Palestina plutselig stoppa opp, saa e pengan til Abu Jihad, Palestinsk Roede Halvmaane og mange andre institusjona og organisasjona for de palestinske flyktningan i Libanon ogsaa stoppa helt opp. Og det e jo selvfolgeli skikkelig krise naar folk ikke faar lonn paa flere maana. Palestinsk Roede Halvmaane e overste ansvarlig for alt helsestell til 400 000 palestinera i Libanon. Naar folk ikke faar lonna si forsvinn daem selvfolgelig til andre arbeidsgivera. Sykepleieran tar sae jobb paa libanesiske sykehus (sjoel om daem egentli ikke har lov aa jobbe der, men det e for tida sykepeiermangel i Libanon, saa da tar dem inn palestinera), og det palestinske helsevesenet i Libanon blir bare daarligere og daarligere.
Onsdag 19. september
Onsdag 19. september:
Ramadan, dag 7.
Vi satt oppe på taket, æ, Jorunn, farn hennes, sykepleierstudentan og ho Nina, dattra i huset. Ho Nina bjynn å fortell om krigen ifjor, og at den ene norske jenta som va her va så redd. ”Det va bomber på alle kanta, og ho norske va så redd. Hahahahaha!” Ho Nina syns tydligvis at det va litt komisk me ho her jenta som blei så skremt. ”Blei du redd da?”, spør den ene sykepleierstudentn. ”Ja, litt. Når dem bomba inne i leirn, da blei æ litt redd.”
Det ryktes at det e sprengt ei bombe i Beirut. Han Omar (sykepleierstudent) har fått høre det av kjærestn hjæmme i Norge. Vi vet ikke helt ka det dreie sæ om. Familien her tar det helt me ro, det e ikke et tema engang. Beirut e så uendelig langt unna når man sitt i en lukka flyktningeleir halvanna time me bil unna.
Ramadan, dag 7.
Vi satt oppe på taket, æ, Jorunn, farn hennes, sykepleierstudentan og ho Nina, dattra i huset. Ho Nina bjynn å fortell om krigen ifjor, og at den ene norske jenta som va her va så redd. ”Det va bomber på alle kanta, og ho norske va så redd. Hahahahaha!” Ho Nina syns tydligvis at det va litt komisk me ho her jenta som blei så skremt. ”Blei du redd da?”, spør den ene sykepleierstudentn. ”Ja, litt. Når dem bomba inne i leirn, da blei æ litt redd.”
Det ryktes at det e sprengt ei bombe i Beirut. Han Omar (sykepleierstudent) har fått høre det av kjærestn hjæmme i Norge. Vi vet ikke helt ka det dreie sæ om. Familien her tar det helt me ro, det e ikke et tema engang. Beirut e så uendelig langt unna når man sitt i en lukka flyktningeleir halvanna time me bil unna.
onsdag 19. september 2007
Tirsdag 18. september
Tirsdag 18. september:
Ramadan, dag 6.
Igår fikk æ ikke blogga fordi vi ikke hadde orntli strøm, og æ ikke hadde batteri igjen på laptopen. Men vi hadde en fin dag fordet. Fasta og sto i. På kveldn va vi invitert på middag til ho Sahar, som jobbe på biblioteket, og familien hennes. Der fikk vi skikkelig god ramadanmiddag. En ramadanmiddag ser sånn her ut: først bjynne man me en daddel (for å få blodsukkeret opp), så e det grønnsakssuppe kokt på kjøtt-/kyllingkraft (for å fylle magen og ikke overspise), så e det fatush, som e en salat, og tilslutt hovedretten som e kylling/kjøtt me ris og pomm fri. Og så e det brød til, kanskje yogert. Etter middag e det kaffe. Da kommer det gjerne mer mat på bordet; frukt eller kaker. Nu e også tida for å ta sæ en røyk (for det e ikke lov å røyke sålenge sola e oppe).
Den jevne muslim legg på sæ under Ramadan. Første par dagan skjønte æ ikke koffor. Riktignok beveg man sæ mye mindre, men det e grenser for kor mye du klar å ét når du bare har ett måltid i døgnet. Men etterhvert når alle kakan og alt godtere bjynte å bli satt på gulvet (der vi spis) kveld etter kveld va ikke vektøkninga nå mysterium lenger. Heldigvis for oss e det meste av godter/kaker her ganske fælt (som det jo stort sett e i utlandet), så det ser ut til at vi slepp å kjøp ny garderobe mens vi e her.
Idag kom det fire sykepleierstudenta som ska ha praksisn sin her i Rashedieh. Det e da tre jenter fra Tromsø, en gutt fra Oslo (Omar, halvt palestiner) og lærern dæmmes Odd, som e også e farn til ho Jorunn. Han Omar og han Odd ska bo her lammi oss hos ho Amira, mens jentan har fådd sæ ei ega leilighet. For man kan ikke bo ilag gutta og jenter hvis man ikke e i familie, bortsett fra hos ho Amira, for da passe liksom ho på at alt går sømmelig for sæ.
Ramadan, dag 6.
Igår fikk æ ikke blogga fordi vi ikke hadde orntli strøm, og æ ikke hadde batteri igjen på laptopen. Men vi hadde en fin dag fordet. Fasta og sto i. På kveldn va vi invitert på middag til ho Sahar, som jobbe på biblioteket, og familien hennes. Der fikk vi skikkelig god ramadanmiddag. En ramadanmiddag ser sånn her ut: først bjynne man me en daddel (for å få blodsukkeret opp), så e det grønnsakssuppe kokt på kjøtt-/kyllingkraft (for å fylle magen og ikke overspise), så e det fatush, som e en salat, og tilslutt hovedretten som e kylling/kjøtt me ris og pomm fri. Og så e det brød til, kanskje yogert. Etter middag e det kaffe. Da kommer det gjerne mer mat på bordet; frukt eller kaker. Nu e også tida for å ta sæ en røyk (for det e ikke lov å røyke sålenge sola e oppe).
Den jevne muslim legg på sæ under Ramadan. Første par dagan skjønte æ ikke koffor. Riktignok beveg man sæ mye mindre, men det e grenser for kor mye du klar å ét når du bare har ett måltid i døgnet. Men etterhvert når alle kakan og alt godtere bjynte å bli satt på gulvet (der vi spis) kveld etter kveld va ikke vektøkninga nå mysterium lenger. Heldigvis for oss e det meste av godter/kaker her ganske fælt (som det jo stort sett e i utlandet), så det ser ut til at vi slepp å kjøp ny garderobe mens vi e her.
Idag kom det fire sykepleierstudenta som ska ha praksisn sin her i Rashedieh. Det e da tre jenter fra Tromsø, en gutt fra Oslo (Omar, halvt palestiner) og lærern dæmmes Odd, som e også e farn til ho Jorunn. Han Omar og han Odd ska bo her lammi oss hos ho Amira, mens jentan har fådd sæ ei ega leilighet. For man kan ikke bo ilag gutta og jenter hvis man ikke e i familie, bortsett fra hos ho Amira, for da passe liksom ho på at alt går sømmelig for sæ.
måndag 17. september 2007
sondag 16 september
Søndag 16. september:
Ramadan, dag 4.
Hittil letteste ramadandag. Frokost kl halv fire.Våkna igjen halv ti. Lå i sænga og leste til halv to. Tok en dusj. Fór på internett. Hjemme igjen fire. Sydde litt erteposa til sjongleringskurset. Va nestn ikke sultn før kl seks. La fra mæ erteposan og lå på senga og leste fram til kvart på sju, når sola gikk ned og det va mat igjen. Moraln e altså å ligge i senga så lenge som mulig. Vi får se korsn det går imårra, da e det hverdag og vi må opp kl åtte uansett. Håpet e jo at kroppen venne sæ til å ikke spise hele dagen sånn at man ikke føle sæ så suktn som vi gjor i bjynnelsn.
Igår va vi ute og spiste me ho Eli og han Vegard fra Beirut. Ho Eli hadde bestilt ei flaske kullsyrevann. Når ho så prisen sa ho: ”Her e det skikkelig dyrt. Den her kosta like mye som en al-mas kosta der vi va i går.” ”Ka e al-mas?, spør æ. Ho Eli og han Vegard bjynn bare å flire. ”Almas e det libanesiske ølet!”. Og så lo vi godt alle fire av de voldsomme forskjellan mellom Rashedieh (som e totalavhold) og Beirut (som bare e en vanlig storby). Men om to uker ska æ og ho Jorunn til Beirut å få en litn smak av det liberale storbylivet.
Ramadan, dag 4.
Hittil letteste ramadandag. Frokost kl halv fire.Våkna igjen halv ti. Lå i sænga og leste til halv to. Tok en dusj. Fór på internett. Hjemme igjen fire. Sydde litt erteposa til sjongleringskurset. Va nestn ikke sultn før kl seks. La fra mæ erteposan og lå på senga og leste fram til kvart på sju, når sola gikk ned og det va mat igjen. Moraln e altså å ligge i senga så lenge som mulig. Vi får se korsn det går imårra, da e det hverdag og vi må opp kl åtte uansett. Håpet e jo at kroppen venne sæ til å ikke spise hele dagen sånn at man ikke føle sæ så suktn som vi gjor i bjynnelsn.
Igår va vi ute og spiste me ho Eli og han Vegard fra Beirut. Ho Eli hadde bestilt ei flaske kullsyrevann. Når ho så prisen sa ho: ”Her e det skikkelig dyrt. Den her kosta like mye som en al-mas kosta der vi va i går.” ”Ka e al-mas?, spør æ. Ho Eli og han Vegard bjynn bare å flire. ”Almas e det libanesiske ølet!”. Og så lo vi godt alle fire av de voldsomme forskjellan mellom Rashedieh (som e totalavhold) og Beirut (som bare e en vanlig storby). Men om to uker ska æ og ho Jorunn til Beirut å få en litn smak av det liberale storbylivet.
søndag 16. september 2007
Lordag 15 september
Lørdag 15. september:
Ramadan, dag 3.
Idag fikk vi besøk fra Beirut; Eli (Norsk Folkehjelp) og Vegard (ambassadn). Egentli skulle dem komme til Rashedieh, men han Vegard fikk ikke tillatelse på kontoret i Saida. Han blei møtt med en påstand om at søknadn hannes måtte sendes til utenriksdepartemange i Beirut, og derfor kunne han ikke få den før over helga. Så vi møtte dem i Sour. Vi brøyt fastn ve å ete lunsj me dem der, men imårra ska vi faste igjen. Vi gikk en tur langs strandpromenaden i Sour, og det va merkelig lite folk på stranda. Æ tenkte først ikke så mye over det, men svaret kom da vi va tilbake i Rashedieh. Vi hadde nemlig egentlig tenkt å bade imårra (det e ei strabd i Rashedieh), og fortalte det her til husvertn vårres, Amira, som også e vårres kulturtolk. Og ho fortell at bading under Ramdan e haram (det motsatte av halal, altså nå vi ikke burde gjøre). Faste handle nemlig ikke bare om å (i) ikke drikke og spise, men også om (ii) kjønnslig omgang (iii) masturbering (iv) det å tillegge gud eller profeten Mohammed, eller hans etterfølgere falske ord eller gjerninger (v) svelge tykt støv (vi) dukke hele hodet under vann (her kommer badinga inn) (vii) tarmskylling med væske (viii) brekninger (som æ tenkte va det motsatte av å faste, en slags ekstra-fasting, men så feil kan man altså ta).
I år innebær Ramadan her i leirn også begrensa me tilgang på strøm. Den ene generatorn e forsvunne på reparasjon, så nu e det den veldig ustabile leirgeneratorn som e hovedkilde for elektrisitet. Det har medført for mæ at æ har ødelagt den ene strømkabeln til laptopen (men ikke laddern, heldigvis). Så nu tør æ ikke lade mer før generatorn e kommet tilbake. For en del folk i leirn har det her medført at dem nesten ikke har innlagt vann lenger. Vannet blir nemlig pumpa me ei elektrisk pumnpe fra vannrøran og opp i en tank på taket. Så nu e det koppvask og kroppsvask (hovedsakelig for onga) på gata.
Ramadan, dag 3.
Idag fikk vi besøk fra Beirut; Eli (Norsk Folkehjelp) og Vegard (ambassadn). Egentli skulle dem komme til Rashedieh, men han Vegard fikk ikke tillatelse på kontoret i Saida. Han blei møtt med en påstand om at søknadn hannes måtte sendes til utenriksdepartemange i Beirut, og derfor kunne han ikke få den før over helga. Så vi møtte dem i Sour. Vi brøyt fastn ve å ete lunsj me dem der, men imårra ska vi faste igjen. Vi gikk en tur langs strandpromenaden i Sour, og det va merkelig lite folk på stranda. Æ tenkte først ikke så mye over det, men svaret kom da vi va tilbake i Rashedieh. Vi hadde nemlig egentlig tenkt å bade imårra (det e ei strabd i Rashedieh), og fortalte det her til husvertn vårres, Amira, som også e vårres kulturtolk. Og ho fortell at bading under Ramdan e haram (det motsatte av halal, altså nå vi ikke burde gjøre). Faste handle nemlig ikke bare om å (i) ikke drikke og spise, men også om (ii) kjønnslig omgang (iii) masturbering (iv) det å tillegge gud eller profeten Mohammed, eller hans etterfølgere falske ord eller gjerninger (v) svelge tykt støv (vi) dukke hele hodet under vann (her kommer badinga inn) (vii) tarmskylling med væske (viii) brekninger (som æ tenkte va det motsatte av å faste, en slags ekstra-fasting, men så feil kan man altså ta).
I år innebær Ramadan her i leirn også begrensa me tilgang på strøm. Den ene generatorn e forsvunne på reparasjon, så nu e det den veldig ustabile leirgeneratorn som e hovedkilde for elektrisitet. Det har medført for mæ at æ har ødelagt den ene strømkabeln til laptopen (men ikke laddern, heldigvis). Så nu tør æ ikke lade mer før generatorn e kommet tilbake. For en del folk i leirn har det her medført at dem nesten ikke har innlagt vann lenger. Vannet blir nemlig pumpa me ei elektrisk pumnpe fra vannrøran og opp i en tank på taket. Så nu e det koppvask og kroppsvask (hovedsakelig for onga) på gata.
fredag 14. september 2007
Fredag 14. september
Fredag 14. september:
Ramadan, dag 2:
”Have you ever been to a war?”, spør arabisklærern. Æ prøv virkelig å komme på en krig æ har vært i, men, nei.
”Etter hvert som likhusan rundt om kring i sør blei fyllt opp, blei det sotte opp et midlertidig likhus i al-Bas. Alle likan fra hele Sør-Libanon blei sendt dit. Søstra mi bodde like ve likhuset. Æ sporte om det ikke va ekkelt å bo rett ve alle de døde folkan. – Det plage mæ ikke å ha døde menneska til naboa, men lukta som strømme ut når dem åpne for å legg inn et nytt lik e forferdelig.”
” ”Fopp, fopp, fopp!”, lyden av Hezballah sine raketta som blei avfyrt mot Israel. Vi kunne høre forskjelln mellom et ”fopp” og et ”fapp”, forskjelln på korsn rakettype som blei brukt. Etter hvert ”fopp” og hvert ”fapp” kom et drønn. Israel va lynkjapp me å bombe tilbake fra fly.”
”Den kanadiske jenta som bodde i leirn blei trekt ut akkurat idét Israel bjynte me å bombe alle bruer. ”Nu blir det værre”, tenkte æ. Det blir bestandig værre etter at utlendingan har forsvunne. Etter at de norske jentan også fór bjynte Israel å bombe ambulansebila.”
”Ja, ja. Det kommer alltids en ny krig. Den blir værre enn den forrige. Det blir dem bestandig.”
Ramadan, dag 2:
”Have you ever been to a war?”, spør arabisklærern. Æ prøv virkelig å komme på en krig æ har vært i, men, nei.
”Etter hvert som likhusan rundt om kring i sør blei fyllt opp, blei det sotte opp et midlertidig likhus i al-Bas. Alle likan fra hele Sør-Libanon blei sendt dit. Søstra mi bodde like ve likhuset. Æ sporte om det ikke va ekkelt å bo rett ve alle de døde folkan. – Det plage mæ ikke å ha døde menneska til naboa, men lukta som strømme ut når dem åpne for å legg inn et nytt lik e forferdelig.”
” ”Fopp, fopp, fopp!”, lyden av Hezballah sine raketta som blei avfyrt mot Israel. Vi kunne høre forskjelln mellom et ”fopp” og et ”fapp”, forskjelln på korsn rakettype som blei brukt. Etter hvert ”fopp” og hvert ”fapp” kom et drønn. Israel va lynkjapp me å bombe tilbake fra fly.”
”Den kanadiske jenta som bodde i leirn blei trekt ut akkurat idét Israel bjynte me å bombe alle bruer. ”Nu blir det værre”, tenkte æ. Det blir bestandig værre etter at utlendingan har forsvunne. Etter at de norske jentan også fór bjynte Israel å bombe ambulansebila.”
”Ja, ja. Det kommer alltids en ny krig. Den blir værre enn den forrige. Det blir dem bestandig.”
Torsdag 13. september
Torsdag 13. september:
Ramadan, dag 1:
Det hele starta me frokost kl 3 om natta. Me sitering fra koran fra moskéen i bakgrunn spiste vi en stille og trøtt frokost. Så va det å legge sæ igjen, men å få sove va ikke bare, bare. Det fortsatte me høytlesning fra koran, og en masse bråk fra gata. Tilslutt blei det stille. Opp klokka åtte for å rekke arabiskundervisninga kl halv ni. Etter vi va ferdig der (nu e vi kommet oss gjennom nestn hele alfabetet, og vi har lært å skrive navnan vårres på arabisk) gik vi til biblioteket. Ho Jorunn gikk for å rekke et møte på Abu Jihad, som viste sæ å ikke være et møte. Ho blei heller satt til å skrive brev for han Abed, den blinde ledern for senteret. Æ satt og gjor leksan mine. Så gikk vi hjem, begge svimmel av sult. Klokka va da ikke blidd tolv engang, og det va enda sju tima til middag. Etter nån tima på øret, litt lesing og avslapping fór vi til al-Quds for å ha sjongleringskurs. Det her tenkte æ kom til å bli ei skikkelig utfordring. Idag sku vi få ongan til å sy erteposa. Det gikk forbausanes bra. Ikke alle va like flink til å sy (les: guttan), ikke alle va like intressert (spesielt ei jente), men en god del av dem klarte å produsere én pose på den timen vi hadde til rådighet. Når klokka bjynte å nærme sæ fem blei det et voldsomt stress fra vårres palestinske ”koordinator”. Vi skjønte ikke helt ka greia va, men fikk forklart etterpå at under Ramadan e sentret bare åpent til fem, ikke til seks, så nu ville alle hjem. Vel hjemme va det bare å legge sæ ne å vente på at sola sku gå ned. Ti på sju forsvant sola ned i havet. Moskéen bjynte å lage lyd og det va klart for middag. Kyllingsuppe, salat, ris og kylling. Pluss ei fæl saft som smakte rosevann. Åh, det va godt me mat! Æ blei nestn mer svimmel av å ete enn æ hadde vært av å ikke ete.
På vei bort til al-Quds va det en unggutt på moped som dreiv og kjørte fram og tilbake forbi oss og viste sine kunster (kjøre på bakhjulet, kjøre mens han klappa i henderne, kjøre me begge beinan på den ene sia av mopedn). Etter han hadde kjørt sånn en tolv-fjortn gang drista han sæ til å si ”Hello!”, og så fortsatte han i samme stil, helt til vi va inne på al-Quds.
Her i leirn drikk dem ei slags saft, rosevann, som smake helt forferdelig og merkelig. Det smake sjampo og parfyme og såpe, men palestineran elske det.
Ramadan, dag 1:
Det hele starta me frokost kl 3 om natta. Me sitering fra koran fra moskéen i bakgrunn spiste vi en stille og trøtt frokost. Så va det å legge sæ igjen, men å få sove va ikke bare, bare. Det fortsatte me høytlesning fra koran, og en masse bråk fra gata. Tilslutt blei det stille. Opp klokka åtte for å rekke arabiskundervisninga kl halv ni. Etter vi va ferdig der (nu e vi kommet oss gjennom nestn hele alfabetet, og vi har lært å skrive navnan vårres på arabisk) gik vi til biblioteket. Ho Jorunn gikk for å rekke et møte på Abu Jihad, som viste sæ å ikke være et møte. Ho blei heller satt til å skrive brev for han Abed, den blinde ledern for senteret. Æ satt og gjor leksan mine. Så gikk vi hjem, begge svimmel av sult. Klokka va da ikke blidd tolv engang, og det va enda sju tima til middag. Etter nån tima på øret, litt lesing og avslapping fór vi til al-Quds for å ha sjongleringskurs. Det her tenkte æ kom til å bli ei skikkelig utfordring. Idag sku vi få ongan til å sy erteposa. Det gikk forbausanes bra. Ikke alle va like flink til å sy (les: guttan), ikke alle va like intressert (spesielt ei jente), men en god del av dem klarte å produsere én pose på den timen vi hadde til rådighet. Når klokka bjynte å nærme sæ fem blei det et voldsomt stress fra vårres palestinske ”koordinator”. Vi skjønte ikke helt ka greia va, men fikk forklart etterpå at under Ramadan e sentret bare åpent til fem, ikke til seks, så nu ville alle hjem. Vel hjemme va det bare å legge sæ ne å vente på at sola sku gå ned. Ti på sju forsvant sola ned i havet. Moskéen bjynte å lage lyd og det va klart for middag. Kyllingsuppe, salat, ris og kylling. Pluss ei fæl saft som smakte rosevann. Åh, det va godt me mat! Æ blei nestn mer svimmel av å ete enn æ hadde vært av å ikke ete.
På vei bort til al-Quds va det en unggutt på moped som dreiv og kjørte fram og tilbake forbi oss og viste sine kunster (kjøre på bakhjulet, kjøre mens han klappa i henderne, kjøre me begge beinan på den ene sia av mopedn). Etter han hadde kjørt sånn en tolv-fjortn gang drista han sæ til å si ”Hello!”, og så fortsatte han i samme stil, helt til vi va inne på al-Quds.
Her i leirn drikk dem ei slags saft, rosevann, som smake helt forferdelig og merkelig. Det smake sjampo og parfyme og såpe, men palestineran elske det.
torsdag 13. september 2007
Onsdag 12.september
Onsdag 12. september:
Klasebomba om igjen:
Først fikk æ høre at Israel slapp 2 millioner klasebomba over Libanon i fjor sommer. Så fikk æ høre 200 000. Nu læs æ i Daily Star, den engelskspråklige avisa i Libanon, at det blei sloppe over 4 millioner ”bomblets”. Altså over 4 millioner enkeltbomba, sloppe i klasa. Omtrent tre fjerdedela av dem sprengtes ikke, også ifølge Daily Star.
Ellers starte Ramadan imårra, med faste fra soloppgang til solnedgang. Her i leirn fastes det ganske heftig, ingen mat, ingen drikke, ikke engang vann. Hvis man av forskjellige årsaka ikke faste (sykdom, graviditet, menstruasjon), må man ta det igjen etter Ramadan. Æ tænke det må vær værst for dem som ska lage kveldsmåltide. Du bruke flere tima på å lage mat hver dag, og for hver tomat du kutte opp kjenn du bare at kreftan svinn og magen rope høyere og høyere.
Klasebomba om igjen:
Først fikk æ høre at Israel slapp 2 millioner klasebomba over Libanon i fjor sommer. Så fikk æ høre 200 000. Nu læs æ i Daily Star, den engelskspråklige avisa i Libanon, at det blei sloppe over 4 millioner ”bomblets”. Altså over 4 millioner enkeltbomba, sloppe i klasa. Omtrent tre fjerdedela av dem sprengtes ikke, også ifølge Daily Star.
Ellers starte Ramadan imårra, med faste fra soloppgang til solnedgang. Her i leirn fastes det ganske heftig, ingen mat, ingen drikke, ikke engang vann. Hvis man av forskjellige årsaka ikke faste (sykdom, graviditet, menstruasjon), må man ta det igjen etter Ramadan. Æ tænke det må vær værst for dem som ska lage kveldsmåltide. Du bruke flere tima på å lage mat hver dag, og for hver tomat du kutte opp kjenn du bare at kreftan svinn og magen rope høyere og høyere.
onsdag 12. september 2007
Tirsdag 11.september
Tirsdag 11. september:
Igår fikk æ endelig klesskap (se bilde). 100 dollar, ferdig montert og levert på døra. PalKom betale. Så da fikk æ pakka ut. Æ pakka ned 20. juni i Tromsø, og sidn da har æ bodd i en koffert. Det va altså en gledens dag igår.
Flere ting som e bra:
- Det e blidd litt kjøligere. I bjynnelsn dusja æ i iskaldt vann om kveldn for å kjøle mæ litt ned før æ la mæ. Nu dusje æ i lunka vann. Strømmen va borte i hele går natt, men det gjor ikke nåkka, for det va kjølig nok til at man fikk sove forde.
- Idag har vi første arabisktime, og æ glæde mæ skikkelig til å komme igang me arabisken.
- I formiddag va det e servissjåfør som prøvde å kreve 1000 lire ekstra for turn, men vi sa bare nei, og det va helt greit.
- Kakerlakkangstn min forsvant like fort som den kom. Natt til igår krøyp det en kakerlakk over armen min like etter at æ hadde lagt mæ. Æ hoppa opp og slo den ihjæl. Når æ sku bære kakerlakkliket ut, så æ at det va enda en kakerlakk inne på rommet mitt, men den fikk æ aldri tak i. Så lå æ der og hørte og kjente den her kakerlakken overalt. Tilslutt måtte æ bare sove me lyset på. Men igår når æ sku lægg mæ gikk det helt greit å sove me lyset av. Og det kom ingen kakerlakka (som æ mærka ihvertfall).
Idag e det 25 år siden massakren i Sabra og Shatila. Sabra og Shatila e palestinske flyktningeleira i Libanon. For 25 år siden blei nærmere tusn sivili palestinske flyktninga drept i en massakre utført av en kristn, libanesisk milits. Det her skjedde mens den israelske hærn holdt vakt og passa på at ingen av de palestinske flyktningan kom sæ ut av leirn.
”It might be a cluster bomb.” Arabisklærern vårs forklare koffor ho ikke vil ha sønn til å samle tomgods på gata.
Igår fikk æ endelig klesskap (se bilde). 100 dollar, ferdig montert og levert på døra. PalKom betale. Så da fikk æ pakka ut. Æ pakka ned 20. juni i Tromsø, og sidn da har æ bodd i en koffert. Det va altså en gledens dag igår.
Flere ting som e bra:
- Det e blidd litt kjøligere. I bjynnelsn dusja æ i iskaldt vann om kveldn for å kjøle mæ litt ned før æ la mæ. Nu dusje æ i lunka vann. Strømmen va borte i hele går natt, men det gjor ikke nåkka, for det va kjølig nok til at man fikk sove forde.
- Idag har vi første arabisktime, og æ glæde mæ skikkelig til å komme igang me arabisken.
- I formiddag va det e servissjåfør som prøvde å kreve 1000 lire ekstra for turn, men vi sa bare nei, og det va helt greit.
- Kakerlakkangstn min forsvant like fort som den kom. Natt til igår krøyp det en kakerlakk over armen min like etter at æ hadde lagt mæ. Æ hoppa opp og slo den ihjæl. Når æ sku bære kakerlakkliket ut, så æ at det va enda en kakerlakk inne på rommet mitt, men den fikk æ aldri tak i. Så lå æ der og hørte og kjente den her kakerlakken overalt. Tilslutt måtte æ bare sove me lyset på. Men igår når æ sku lægg mæ gikk det helt greit å sove me lyset av. Og det kom ingen kakerlakka (som æ mærka ihvertfall).
Idag e det 25 år siden massakren i Sabra og Shatila. Sabra og Shatila e palestinske flyktningeleira i Libanon. For 25 år siden blei nærmere tusn sivili palestinske flyktninga drept i en massakre utført av en kristn, libanesisk milits. Det her skjedde mens den israelske hærn holdt vakt og passa på at ingen av de palestinske flyktningan kom sæ ut av leirn.
”It might be a cluster bomb.” Arabisklærern vårs forklare koffor ho ikke vil ha sønn til å samle tomgods på gata.
Mandag 10.september
Mandag 10. september:
Ongan her e ganske forskjellig fra ongan i Norge. Dem e dritlænge oppe om kveldn, sjøl om dæm e pittesmå, kanskje bare to-tre år. Når dæm blir trøtt og dem e me mora eller farn eller søsknan på besøk blir dæm bare lagt på et tæppe i en krok mens de voksne fortsætte me sitt. Det e, som før nevnt, ingen lekeplassa her i Rashedieh. Ikke langt fra der vi bor står det ei disse. Den brukes som ei slags veisperring. Det går fint an å disse på den, men det e ingen som gjør det. Ongan e ute i gatan og spring, og syns vel det e arti nok. Dem har heller nestn ingen leka. Nån har en sykkel, idag så æ en baby som hadde ei rangle, det trur æ må vær den første rangla æ har sedd hær. Hvis dæm bjynn å kjede sæ litt kan dem heller få nå et nøkkelknippe eller en skiftnøkkel å leke me (det fikk ho me rangla). Æ syns det her fungere helt fantastisk. Sjøl om ongan e me overalt på besøk klare dem ikke å rote for dem har ingenting å rote me. Minstemann i huset her har en lekelastebil. Den brukes ikke til å leke me. Han bruk den når han blir sendt for å kjøpe vann, som kommer i femlitersdunka.
Ongan her e ganske forskjellig fra ongan i Norge. Dem e dritlænge oppe om kveldn, sjøl om dæm e pittesmå, kanskje bare to-tre år. Når dæm blir trøtt og dem e me mora eller farn eller søsknan på besøk blir dæm bare lagt på et tæppe i en krok mens de voksne fortsætte me sitt. Det e, som før nevnt, ingen lekeplassa her i Rashedieh. Ikke langt fra der vi bor står det ei disse. Den brukes som ei slags veisperring. Det går fint an å disse på den, men det e ingen som gjør det. Ongan e ute i gatan og spring, og syns vel det e arti nok. Dem har heller nestn ingen leka. Nån har en sykkel, idag så æ en baby som hadde ei rangle, det trur æ må vær den første rangla æ har sedd hær. Hvis dæm bjynn å kjede sæ litt kan dem heller få nå et nøkkelknippe eller en skiftnøkkel å leke me (det fikk ho me rangla). Æ syns det her fungere helt fantastisk. Sjøl om ongan e me overalt på besøk klare dem ikke å rote for dem har ingenting å rote me. Minstemann i huset her har en lekelastebil. Den brukes ikke til å leke me. Han bruk den når han blir sendt for å kjøpe vann, som kommer i femlitersdunka.
tysdag 11. september 2007
måndag 10. september 2007
Mer direkteblogging
Nu e ae paa biblioteket. Det e nettopp aapna igjen etter aa ha vaert brukt av Fatah i hele sommer. Vi faar se, men ae haape aa kunne ha engelskkurs her. Det e ikke bestandi saa lett aa forstaa om man har gjort en avtale eller ikke. Tidligere idag va vi paa Abu Jihad-senteret og moette Abed. Saa kommer det ei dame inn midt i moete, og etter ei stund bjynn han aa diktere et langt brev for ho. Vi hadde ikke faadd me oss at moete me oss va avslutta. Etter litt blei vi lei og gikk paa biblioteket heller.
søndag 9. september 2007
direkteblogging
idag e forste gang ae direkteblogge. ellers gaar ae rundt me usb-penna mi der ae har de ferdigskrevve notatan. grunn til at det blir gjort paa den her maatn, e at nettilkoblinga e saa ustabil her. plutselig gaar strommen, og da e alt du har skrevve forgjeves. strommen kan vaer borte lenge, lenge. her i leirn har vi et slags tretrinnssystem. overst staar den libanesiske stromforsyninga. naar den gaar kan man koble sae paa leirn sin generator, og naar den gaar e det aa sette igang sin egen, hvis man har. det verste me at strommen blir borte e at viftan i taket slutte aa gaa.
idag sku vi paa besok til Abed, han blinde mann som e leder for Abu Jihad-senteret. Vi huska ikke helt kor han bodde, saa vi sporte paa en butikk. Det va en ung gutt der som sku folg oss fram. Men forst tok han naan runda rundt i nabolaget saann at alle vaennan hannes kunne faa se oss.
idag sku vi paa besok til Abed, han blinde mann som e leder for Abu Jihad-senteret. Vi huska ikke helt kor han bodde, saa vi sporte paa en butikk. Det va en ung gutt der som sku folg oss fram. Men forst tok han naan runda rundt i nabolaget saann at alle vaennan hannes kunne faa se oss.
lordag 8. september
L¯rdag 8. september:
Habibi
Habibi/habibti betyr ”kjÊre”, men i veldig utvida forstand. Man kan si det til ektefelle, onga, vÊnna, bekjente, omtrent kem som helst. For eksempel igÂr nÂr vi tok servis tilbake til Rashedieh, s kalte servissjÂf¯rn en politimann som sto og dirigerte trafikken for habibi. Og det va tydelig at dem ikke kjente hverandre fra f¯r.
Habibi
Habibi/habibti betyr ”kjÊre”, men i veldig utvida forstand. Man kan si det til ektefelle, onga, vÊnna, bekjente, omtrent kem som helst. For eksempel igÂr nÂr vi tok servis tilbake til Rashedieh, s kalte servissjÂf¯rn en politimann som sto og dirigerte trafikken for habibi. Og det va tydelig at dem ikke kjente hverandre fra f¯r.
ekte slange
den her slangen (som spis broed) bada lammi oss i elva naar vi va paa piknik. ae la ikke merke til den da.
fredag 7. september 2007
Fredag 7 september
Fredag 7. september:
Idag va æ og ho Jorunn igjen en tur i Sour, nu for å kjøpe lommelykt (for å kunne gå på do om natta når strømmen har gådd) og stoff til å sy erteposa til å sjonglere me. Etter vi va ferdig me handlerunden satt vi oss på en kafé. På strømledningan som gikk over gata hang det masse agilislanga (vannpipeslanga). Veldig rart (se bilde).
Når vi sku ta servis tilbake til Rashedieh fikk vi først beskjed om at det ikke gikk an å kom sæ inn. Vi sporte om vi kunne bli kjørt til checkpointet, men sjåførn insisterte på at det ville ikke hjelpe, for vi kom ikke til å komme oss vidre inn i Rashedieh, sjøl ikke til fots. ”Ja, ja”, tenkte vi, ”dem sir nu så mye rart her”. Og det gjør dem virkelig. Her på tirsdag fikk vi høre at det sku kom et jordskjelv som sku måle 7 på Richters skala. Det sku ha vært igår, men det kom visst ikke. Tidligere i sommer gikk folk og snakka om en tsunami som va rett rundt hjørnet, men den kom heller aldri. Ihvertfall så fikk vi tak i en anna servis som ikke hadde nå problema me å kjør oss til leirn. Da vi kom til checkpointet va veien stengt for bila, men vi fikk lov å gå inn. På veien inn til leirn va det rigga opp en talerstol, og han som på en måte e øverste leder for flyktningeleiran i Libanon, Sultan, (som har offisielt bosted i Rashedieh) sto og talte til en folkemengde. Vi tenkte vi bare sku gå vidre inn i leirn. Etter å ha kommet midtveis i folkemengda legg vi merke til at vi e de eneste daman. Men da va det like greit å bare fortsette istednfor å snu og gå like langt tilbake. Det va også mye bevæpna vakter, både uniformerte Fatah-soldata me gevær, og menn i sivil me pistola godt synlig i beltet (og akkurat dét har æ ikke sedd før, verken i leirn eller utafor). De sivile va Sultan sine egne livvakta.
Vi hadde havna midt opp i mennan sin fredagsbønn (menn og damer ber hver for sæ). Heldigvis va sælve bønn over når vi kom, og det va bare taln igjen. Vanligvis så samles folk i moskéen for å be, men akkurat for tida har fredagsbønnan blidd litt spesiell. I Palestina har Hamas bjynt å bruke fredagsbønn til ikke bare sitering fra koran, men også politisk appell. Fatah e veldig misfornøyd me det her, og har i protest starta å holde fredagsbønn utafor moskéan. Vi hadde hørt om det på forhånd, men hadde blidd fortalt at det sku foregå på ”playground”. Nu e det ingen lekeplassa i Rashedieh. Det e en fotballbane, men den tilhøre Hamas, så æ forsto ikke helt kor det va meninga den her fredagsbønn sku foregå. Og veien mellom det libanesiske og det palestinske checkpointet e ihvertfall ikke nå ”playground”, for der e det ikke engang lov å oppholde sæ. Vel, vel, ingen skade skjedd, og så vet vi det til neste fredag.
Idag va æ og ho Jorunn igjen en tur i Sour, nu for å kjøpe lommelykt (for å kunne gå på do om natta når strømmen har gådd) og stoff til å sy erteposa til å sjonglere me. Etter vi va ferdig me handlerunden satt vi oss på en kafé. På strømledningan som gikk over gata hang det masse agilislanga (vannpipeslanga). Veldig rart (se bilde).
Når vi sku ta servis tilbake til Rashedieh fikk vi først beskjed om at det ikke gikk an å kom sæ inn. Vi sporte om vi kunne bli kjørt til checkpointet, men sjåførn insisterte på at det ville ikke hjelpe, for vi kom ikke til å komme oss vidre inn i Rashedieh, sjøl ikke til fots. ”Ja, ja”, tenkte vi, ”dem sir nu så mye rart her”. Og det gjør dem virkelig. Her på tirsdag fikk vi høre at det sku kom et jordskjelv som sku måle 7 på Richters skala. Det sku ha vært igår, men det kom visst ikke. Tidligere i sommer gikk folk og snakka om en tsunami som va rett rundt hjørnet, men den kom heller aldri. Ihvertfall så fikk vi tak i en anna servis som ikke hadde nå problema me å kjør oss til leirn. Da vi kom til checkpointet va veien stengt for bila, men vi fikk lov å gå inn. På veien inn til leirn va det rigga opp en talerstol, og han som på en måte e øverste leder for flyktningeleiran i Libanon, Sultan, (som har offisielt bosted i Rashedieh) sto og talte til en folkemengde. Vi tenkte vi bare sku gå vidre inn i leirn. Etter å ha kommet midtveis i folkemengda legg vi merke til at vi e de eneste daman. Men da va det like greit å bare fortsette istednfor å snu og gå like langt tilbake. Det va også mye bevæpna vakter, både uniformerte Fatah-soldata me gevær, og menn i sivil me pistola godt synlig i beltet (og akkurat dét har æ ikke sedd før, verken i leirn eller utafor). De sivile va Sultan sine egne livvakta.
Vi hadde havna midt opp i mennan sin fredagsbønn (menn og damer ber hver for sæ). Heldigvis va sælve bønn over når vi kom, og det va bare taln igjen. Vanligvis så samles folk i moskéen for å be, men akkurat for tida har fredagsbønnan blidd litt spesiell. I Palestina har Hamas bjynt å bruke fredagsbønn til ikke bare sitering fra koran, men også politisk appell. Fatah e veldig misfornøyd me det her, og har i protest starta å holde fredagsbønn utafor moskéan. Vi hadde hørt om det på forhånd, men hadde blidd fortalt at det sku foregå på ”playground”. Nu e det ingen lekeplassa i Rashedieh. Det e en fotballbane, men den tilhøre Hamas, så æ forsto ikke helt kor det va meninga den her fredagsbønn sku foregå. Og veien mellom det libanesiske og det palestinske checkpointet e ihvertfall ikke nå ”playground”, for der e det ikke engang lov å oppholde sæ. Vel, vel, ingen skade skjedd, og så vet vi det til neste fredag.
Torsdag 6 september
Torsdag 6. September:
Servis. Servis e en taxi som tar dæ fra A til B, bare at den plokk opp andre passasjera underveis som ska samme vei. Det e også det eneste transportmiddelet som finns mellom Rashedieh og Sour. Ikke e det spesielt dyrt heller, 1000 lire, eller 4-5 krona én vei. Fra Rashedieh til Sour e det aldri nå problem å finn en bil. Men fra Sour til Rashedieh kan det vær værre. Veldig mange sjåføra vil ikke kjøre inn til Rashedieh, én vi sporte ville ikke kjør oss til checkpointet en gang. Jo seinere på kveldn, jo vanskeligere e det. Et alternativ e da å ta én servis til Al-Bass (kombinert by og flyktningeleir) og så en ny vidre til Rashedieh. I Al-Bass finn man bestandig nån som kjøre til Rashedieh. En servissjåfør fra Sour kjørte oss riktignok inn i leirn, men ikke så langt inn. Han heiv oss ut når han fikk et bekreftanes svar da han sporte om vi hadde palestinske vænna. For oss e ikke det her akkurat nå problem, men mer som et lite krydder i hverdagen. Palestineran, derimot, har nok krydder i hverdagen som det e.
Kanskje det værste e at palestineran her i Libanon ikke har nån måta i påvirke det politiske systemet dem e underlagt. Sjøl om de aller fleste palestineran her e fødd i Libanon, og mange har foreldre som også e fødd i Libanon, får dem ikke statsborgerskap eller stemmerett. Utn pass kan dem ikke reise nån plass (anna enn på ulovlig vis), og til Palestina kan dæm ihvertfall ikke fær. Dem kan ta høyere utdanning, men det e forbudt ved lov for nån å ansette dæm i yrka som krever høyere utdanning. Det e forbudt for dæm å bo utafor leiran. Inne i leiran e det stort sett ingenting å lev av. Her i Rashedieh e det litt jordbruk i utkantn av leirn, men det e også det eneste som ligne på verdiskaping. Ellers e det å klippe håret på hverandre, drive butikk, jobbe på sykehus, i barnehage eller på skole. Men et samfunn kan ikke leve av å yte hverandre tjenesta. Så her kommer UNWRA (FN sin midlertidige organisasjon for de palestinske flyktningan), PLO og Hamas inn. Stort sett e det dæm som hold liv i leiran, ved å betal lønn til lærera, sykepleiera og andre. I tillegg har en del palestinera dårlig betalte jobba utafor leirn.
For mange e det å gifte sæ me et søskenbarn i utlandet den eneste oppnåelige veien ut. Den eneste måtn å få sæ et pass, et statsborgerskap, en stemmeseddel, en jobb som står til utdanningsnivået.
Datra her i huset gifta sæ me et søskenbarn i Danmark nu i sommer. Ho e fortsatt her i leirn og vente på at søknadn hennes om oppholdstillatelse skal behandles. Det tar nån måna. Ho kan ikke bo i Danmark, sidn dæm har 24 års aldersgrense på ”henteekteskap”, så dæffor ska ho bo i Sverige i tre år til ho blir gammel nok. Det e et arrangert ekteskap, nåkka som slettes ikke e uvanlig her nede.
Servis. Servis e en taxi som tar dæ fra A til B, bare at den plokk opp andre passasjera underveis som ska samme vei. Det e også det eneste transportmiddelet som finns mellom Rashedieh og Sour. Ikke e det spesielt dyrt heller, 1000 lire, eller 4-5 krona én vei. Fra Rashedieh til Sour e det aldri nå problem å finn en bil. Men fra Sour til Rashedieh kan det vær værre. Veldig mange sjåføra vil ikke kjøre inn til Rashedieh, én vi sporte ville ikke kjør oss til checkpointet en gang. Jo seinere på kveldn, jo vanskeligere e det. Et alternativ e da å ta én servis til Al-Bass (kombinert by og flyktningeleir) og så en ny vidre til Rashedieh. I Al-Bass finn man bestandig nån som kjøre til Rashedieh. En servissjåfør fra Sour kjørte oss riktignok inn i leirn, men ikke så langt inn. Han heiv oss ut når han fikk et bekreftanes svar da han sporte om vi hadde palestinske vænna. For oss e ikke det her akkurat nå problem, men mer som et lite krydder i hverdagen. Palestineran, derimot, har nok krydder i hverdagen som det e.
Kanskje det værste e at palestineran her i Libanon ikke har nån måta i påvirke det politiske systemet dem e underlagt. Sjøl om de aller fleste palestineran her e fødd i Libanon, og mange har foreldre som også e fødd i Libanon, får dem ikke statsborgerskap eller stemmerett. Utn pass kan dem ikke reise nån plass (anna enn på ulovlig vis), og til Palestina kan dæm ihvertfall ikke fær. Dem kan ta høyere utdanning, men det e forbudt ved lov for nån å ansette dæm i yrka som krever høyere utdanning. Det e forbudt for dæm å bo utafor leiran. Inne i leiran e det stort sett ingenting å lev av. Her i Rashedieh e det litt jordbruk i utkantn av leirn, men det e også det eneste som ligne på verdiskaping. Ellers e det å klippe håret på hverandre, drive butikk, jobbe på sykehus, i barnehage eller på skole. Men et samfunn kan ikke leve av å yte hverandre tjenesta. Så her kommer UNWRA (FN sin midlertidige organisasjon for de palestinske flyktningan), PLO og Hamas inn. Stort sett e det dæm som hold liv i leiran, ved å betal lønn til lærera, sykepleiera og andre. I tillegg har en del palestinera dårlig betalte jobba utafor leirn.
For mange e det å gifte sæ me et søskenbarn i utlandet den eneste oppnåelige veien ut. Den eneste måtn å få sæ et pass, et statsborgerskap, en stemmeseddel, en jobb som står til utdanningsnivået.
Datra her i huset gifta sæ me et søskenbarn i Danmark nu i sommer. Ho e fortsatt her i leirn og vente på at søknadn hennes om oppholdstillatelse skal behandles. Det tar nån måna. Ho kan ikke bo i Danmark, sidn dæm har 24 års aldersgrense på ”henteekteskap”, så dæffor ska ho bo i Sverige i tre år til ho blir gammel nok. Det e et arrangert ekteskap, nåkka som slettes ikke e uvanlig her nede.
Onsdag 5 september
Onsdag 5. september:
Nu e det siste dagen ho Ida og han Jonas e hær. Det blir litt skummelt når dæm fær. Hittil har vi hatt tettpakka program hver eneste dag, men nu har vi ingenting å gjøre før sentran åpne på mandag.
Her om dagen va vi på resturang. Hele familien; Amira, Jamal, Nina, Mohammed, Ali og Fofo, pluss mæ, Ida, Jonas og Jorunn. Til nån av rettan fikk man kniv og gaffel, og det va ikke alle som syns det va like lett. Tilslutt blei bestikket lagt til side, og man fikk i sæ matn på klassisk palestinsk vis: Du tar en bit av ei tynn lefse, og me den i handa plokke du den matn du vil ha og putt den i munn.
Her i huset består frokostn stort sett av brød (altså den her tynne lefsa), jogert, ost, agurk, tomat, ei slags krydderblanding (sater), oliven og kaffe/te. Da sitt vi på madrassa på gulvet rundt en plastduk sam matn står oppå. Så får hver et halvt brød, og
Så plokke man med det her brødet, evt fingran det man vil ha. Til lønsj/middag e det salat, ris, kanskje poteta, kanskje litt kjøtt og andre grønnsaker,og det her brødet (hobbis). Men da får vi også hver sin tallerken og ei skjei. Det at man har lessa oppå sin egen tallerken hindre ingen å i tillegg spise rett fra serveringsfatet. Så går man rundt og drikk vann hele dagen. Vann blir aldri servert i glass, man drikk det rett fra 1,5 l-flasker. Siden alle dele den samme flaska, helle man i sæ vannet utn å vær borti tutn. Det finns også mer klassiske glassmugger til å drikke vann av, men vi bruke dem ikke her i huset. Dem e også litt mer krevanes å drikk av (syns ihvertfall æ som ikke har særlig trening).
Det e fortsatt varmt, og strømmen går i ett sett. Mangel på strøm e ikke bare et problem i flyktningeleiran, men over hele Libanon. Krigen i Nahr el-Bared har ikke gjort situasjon bedre, sidn en del oljeleveransa stoppa opp pga av farn for å bli angrepe.
Nu e det siste dagen ho Ida og han Jonas e hær. Det blir litt skummelt når dæm fær. Hittil har vi hatt tettpakka program hver eneste dag, men nu har vi ingenting å gjøre før sentran åpne på mandag.
Her om dagen va vi på resturang. Hele familien; Amira, Jamal, Nina, Mohammed, Ali og Fofo, pluss mæ, Ida, Jonas og Jorunn. Til nån av rettan fikk man kniv og gaffel, og det va ikke alle som syns det va like lett. Tilslutt blei bestikket lagt til side, og man fikk i sæ matn på klassisk palestinsk vis: Du tar en bit av ei tynn lefse, og me den i handa plokke du den matn du vil ha og putt den i munn.
Her i huset består frokostn stort sett av brød (altså den her tynne lefsa), jogert, ost, agurk, tomat, ei slags krydderblanding (sater), oliven og kaffe/te. Da sitt vi på madrassa på gulvet rundt en plastduk sam matn står oppå. Så får hver et halvt brød, og
Så plokke man med det her brødet, evt fingran det man vil ha. Til lønsj/middag e det salat, ris, kanskje poteta, kanskje litt kjøtt og andre grønnsaker,og det her brødet (hobbis). Men da får vi også hver sin tallerken og ei skjei. Det at man har lessa oppå sin egen tallerken hindre ingen å i tillegg spise rett fra serveringsfatet. Så går man rundt og drikk vann hele dagen. Vann blir aldri servert i glass, man drikk det rett fra 1,5 l-flasker. Siden alle dele den samme flaska, helle man i sæ vannet utn å vær borti tutn. Det finns også mer klassiske glassmugger til å drikke vann av, men vi bruke dem ikke her i huset. Dem e også litt mer krevanes å drikk av (syns ihvertfall æ som ikke har særlig trening).
Det e fortsatt varmt, og strømmen går i ett sett. Mangel på strøm e ikke bare et problem i flyktningeleiran, men over hele Libanon. Krigen i Nahr el-Bared har ikke gjort situasjon bedre, sidn en del oljeleveransa stoppa opp pga av farn for å bli angrepe.
torsdag 6. september 2007
tirsdag 4 sept
Tirsdag 4. september
Første besøk hos nån som ikke snakke engelsk. Vi va å besøkte en mann som jobbe på snekkerverkstedet på Abu Jihad-senteret. Verken han eller kona snakke engelsk. Han Jonas, som snakke bittelitt arabisk, va me, så vi hadde en slags samtale gåanes. Han mann viste oss litt forskjellige ting han hadde lagd; askebeger (av tre), kurv, nøkkelring. Det va ganske hyggelig og æ kan gjerne tenke mæ å fær dit igjen.
Ellers har vi tadd en rundtur i leirn. Blant anna besøkt et senter for onga i den gamle delen av leirn. Før det blei en palestinsk flyktningeleir va det en armensk flyktningeleir, så i gamleleirn står det ei gammel armesk kirke som ingen bruk.
Ellers e krigen mot Fatah al-Islam erklært over. Det e ennu nån Fatah al-Islam-soldata på rømmen, men Nahr el-Bared, flyktningeleirn, e tømt for geriljasoldata. Nu sku man tru at de palestinske flyktningan skulle kunne vende tilbake, men så enkelt e det nok ikke. Leirn må først og fremst ryddes for miner, dernest for døde kroppa (menneska og dyr) for å hindre sykdomsspredning. Så må de sønderbomba bygningan sikres. Det her kommer til å ta så lang tid at FN vil bygge en midlertidig leir som de palestinske andregangsflyktningan kan bo i før dem vende tilbake til sin midlertidige, egentlige, flyktningeleir. Nahr el-Bared-innbyggeran har allerede bodd tre måna på skoler rundt omkring i andre palestinske flyktningeleira.
Æ bjynn å kom inn i en slags rytme her nede. Varmen plage mæ ikke like mye lenger, æ våkne ikke av bønneropan fra moskéan, og det e allerede blidd mer behagelig å sitte på en madrass på gulvet enn på en stol. Den største utfordringa e å få i sæ nok vann. Æ syns ikke æ gjør anna enn å pimpe vann, men æ e stort sett bestandig tørst. Yogaen som æ hadde tenkt å drive me her nede lar vente på sæ. Det e så jævli varmt til alle døgnets tider at om man ikke e gjennomvåt av svette blir man det bare ve tanken på en anelse fysisk anstrengelse. Men det skal bli kaldere, kanskje i oktober, eller november, eller desember. Strikkinga har æ heller ikke satt igang me ennu.
Første besøk hos nån som ikke snakke engelsk. Vi va å besøkte en mann som jobbe på snekkerverkstedet på Abu Jihad-senteret. Verken han eller kona snakke engelsk. Han Jonas, som snakke bittelitt arabisk, va me, så vi hadde en slags samtale gåanes. Han mann viste oss litt forskjellige ting han hadde lagd; askebeger (av tre), kurv, nøkkelring. Det va ganske hyggelig og æ kan gjerne tenke mæ å fær dit igjen.
Ellers har vi tadd en rundtur i leirn. Blant anna besøkt et senter for onga i den gamle delen av leirn. Før det blei en palestinsk flyktningeleir va det en armensk flyktningeleir, så i gamleleirn står det ei gammel armesk kirke som ingen bruk.
Ellers e krigen mot Fatah al-Islam erklært over. Det e ennu nån Fatah al-Islam-soldata på rømmen, men Nahr el-Bared, flyktningeleirn, e tømt for geriljasoldata. Nu sku man tru at de palestinske flyktningan skulle kunne vende tilbake, men så enkelt e det nok ikke. Leirn må først og fremst ryddes for miner, dernest for døde kroppa (menneska og dyr) for å hindre sykdomsspredning. Så må de sønderbomba bygningan sikres. Det her kommer til å ta så lang tid at FN vil bygge en midlertidig leir som de palestinske andregangsflyktningan kan bo i før dem vende tilbake til sin midlertidige, egentlige, flyktningeleir. Nahr el-Bared-innbyggeran har allerede bodd tre måna på skoler rundt omkring i andre palestinske flyktningeleira.
Æ bjynn å kom inn i en slags rytme her nede. Varmen plage mæ ikke like mye lenger, æ våkne ikke av bønneropan fra moskéan, og det e allerede blidd mer behagelig å sitte på en madrass på gulvet enn på en stol. Den største utfordringa e å få i sæ nok vann. Æ syns ikke æ gjør anna enn å pimpe vann, men æ e stort sett bestandig tørst. Yogaen som æ hadde tenkt å drive me her nede lar vente på sæ. Det e så jævli varmt til alle døgnets tider at om man ikke e gjennomvåt av svette blir man det bare ve tanken på en anelse fysisk anstrengelse. Men det skal bli kaldere, kanskje i oktober, eller november, eller desember. Strikkinga har æ heller ikke satt igang me ennu.
tysdag 4. september 2007
dag 8
Mandag 3. september:
Dagen starta me en tur til Al-Bas. Al-Bas e en litn by rett i nærhetn av Rashedieh. Inne i Al-Bas e det en flyktningeleir. Den her leirn går helt i ett med byen og det e umulig (ihvertfall for mæ) å se at det e en leir. Æ, Ida, Jonas og Jorunn fór dit lammi Alia SamSam, leder for PLO sin kvinneunion. På vei inn i leirn blir vi stoppa av libanesiske soldata. Egentlig må man som utlending ha tillatelse til å komme inn i leirn, men siden den fysisk e helt åpen (ikke som Rashedieh som e gjerda inn), så tas ikke det vanligvis så tungt. Ho Ida hadde ikke tillatelse, men dem godtok at ho Alia levna identitetskortet sitt som pant. Vi kom ut og ho fikk kortet sitt tilbake. Ho Ida sku inn igjen fordi ho sku møte ei anna dame der, og da gikk ho bare inn ei anna gate.
Etter Al-Bas fór vi til Sour for å møte en fra Norsk Folkehjelp, Knut, Han jobba som prosjektkoordinator for mineryddingsprogrammet. Han kunne fortelle at israeleran slapp 2-300 000 klasebomber under krigen ifjorsommer, ikke 2 millioner som æ flrst va blidd fortalt. Det Norsk Folkehjelp driv me e å registrere og rydde miner i landsbya og på jordbruksland. Like etter krigen ifjor va det i gjennomsnitt én personskade om dagen pga klasebomber, men nu va dem nede i tre-fire i mån. Både fordi mange av klasebomban e rydda av veien, men óg fordi lokalbefolkninga har fådd opplæring i korsn udetonerte klasebomber skal håndteres. Det finns bla en del fine barnesanga om å ikke røre, men springe hjem til mor og far og fortelle kor den ligg.
Klasebomber e nå skikkelig skit, bare så det e sagt. En stor andel av dem sprenges ikke når dem først blir sloppe, men blir ligganes udetonert rundt om kring. Og det e jo det som e meninga. Når man har ei mine kan man separe utløsningmekanismen og sprengladninga og på den måten desarmere mina, men det går ikke an på ei klasebombe, så den blir i de aller fleste tilfella sprengt på stedet. Og man kan jo tenke sæ at det føre me sæ en del ekstra problema. I tillegg til internasjonale mineeksperta ansette også Norsk Folkehjelp lokale libanesera og palestinera som får opplæring i minerydding. Nytt av året e at dem ska bjynne å ansette damer. Han Knut fortalte at han tidligere hadde vært i Sudan og hadd kvinnelige minerydderteam og va veldig fornøyd med det.
I ettermiddag va vi å besøkte Abbed igjen, ledern for Abu Jihad, senteret for barn og ungdom me psykisk og fysisk utviklingshemming. Han hadde besøk av et ektepar der mann va fra Irak. Den her irakern hadde kommet ulovlig til Libanon i 1972 og verva sæ i PLO. Sidn han kom ulovlig har han ikke anna identitetspapir enn det PLO har gitt han. Libanesiske myndigheta e litt av og på iforhold til PLO-papira. For tida e dem ikke gyldig legitimasjon fordi tre fra Fatah el-Islam hadde falske PLO-papira. Den her irakiske mann e ikke den eneste me det probleme. Palestineran som kom i 1948 blei registrert av FN og fikk identitetspapira av dem, men dem som kom i 1967, 1972 og 1978 e ikke godkjent som flyktninga og har derfor ikke identitetspapira. Og det her probleme går i arv. Barn født av fedre uten identitetspapira får heller ikke identitetspapira.
Dagen starta me en tur til Al-Bas. Al-Bas e en litn by rett i nærhetn av Rashedieh. Inne i Al-Bas e det en flyktningeleir. Den her leirn går helt i ett med byen og det e umulig (ihvertfall for mæ) å se at det e en leir. Æ, Ida, Jonas og Jorunn fór dit lammi Alia SamSam, leder for PLO sin kvinneunion. På vei inn i leirn blir vi stoppa av libanesiske soldata. Egentlig må man som utlending ha tillatelse til å komme inn i leirn, men siden den fysisk e helt åpen (ikke som Rashedieh som e gjerda inn), så tas ikke det vanligvis så tungt. Ho Ida hadde ikke tillatelse, men dem godtok at ho Alia levna identitetskortet sitt som pant. Vi kom ut og ho fikk kortet sitt tilbake. Ho Ida sku inn igjen fordi ho sku møte ei anna dame der, og da gikk ho bare inn ei anna gate.
Etter Al-Bas fór vi til Sour for å møte en fra Norsk Folkehjelp, Knut, Han jobba som prosjektkoordinator for mineryddingsprogrammet. Han kunne fortelle at israeleran slapp 2-300 000 klasebomber under krigen ifjorsommer, ikke 2 millioner som æ flrst va blidd fortalt. Det Norsk Folkehjelp driv me e å registrere og rydde miner i landsbya og på jordbruksland. Like etter krigen ifjor va det i gjennomsnitt én personskade om dagen pga klasebomber, men nu va dem nede i tre-fire i mån. Både fordi mange av klasebomban e rydda av veien, men óg fordi lokalbefolkninga har fådd opplæring i korsn udetonerte klasebomber skal håndteres. Det finns bla en del fine barnesanga om å ikke røre, men springe hjem til mor og far og fortelle kor den ligg.
Klasebomber e nå skikkelig skit, bare så det e sagt. En stor andel av dem sprenges ikke når dem først blir sloppe, men blir ligganes udetonert rundt om kring. Og det e jo det som e meninga. Når man har ei mine kan man separe utløsningmekanismen og sprengladninga og på den måten desarmere mina, men det går ikke an på ei klasebombe, så den blir i de aller fleste tilfella sprengt på stedet. Og man kan jo tenke sæ at det føre me sæ en del ekstra problema. I tillegg til internasjonale mineeksperta ansette også Norsk Folkehjelp lokale libanesera og palestinera som får opplæring i minerydding. Nytt av året e at dem ska bjynne å ansette damer. Han Knut fortalte at han tidligere hadde vært i Sudan og hadd kvinnelige minerydderteam og va veldig fornøyd med det.
I ettermiddag va vi å besøkte Abbed igjen, ledern for Abu Jihad, senteret for barn og ungdom me psykisk og fysisk utviklingshemming. Han hadde besøk av et ektepar der mann va fra Irak. Den her irakern hadde kommet ulovlig til Libanon i 1972 og verva sæ i PLO. Sidn han kom ulovlig har han ikke anna identitetspapir enn det PLO har gitt han. Libanesiske myndigheta e litt av og på iforhold til PLO-papira. For tida e dem ikke gyldig legitimasjon fordi tre fra Fatah el-Islam hadde falske PLO-papira. Den her irakiske mann e ikke den eneste me det probleme. Palestineran som kom i 1948 blei registrert av FN og fikk identitetspapira av dem, men dem som kom i 1967, 1972 og 1978 e ikke godkjent som flyktninga og har derfor ikke identitetspapira. Og det her probleme går i arv. Barn født av fedre uten identitetspapira får heller ikke identitetspapira.
måndag 3. september 2007
Piggtraad
Paa pikniken hadde vi lost aa gaa en litn tur langs elva, men etter 100 meter va stien sperra av med piggtraad.
Nybygg
Guds parti driv en voldsom byggeaktivitet i Dahe i Beirut. Her e ei blokk som nesten staar ferdig. Under krigen ifjor sommer flykta mange tusn menneska fra de sorlige bydelan. Den dagen det blei erklaert vaapenhvile sa guds parti: kom daakker tilbake, kom daakker tilbake! husk ka som skjedde me palestinaran som flykta fra palestina. alle bruan paa alle hovedveian va bomba istykker, saa en tur som vanligvis ville tatt halvanna time tok nu et halvt dogn.
From Israel with love
Bildet som gikk verden rundt av israelske skolejenter som send "hilsna" med bomban som sku over til Libanon. Ei saann bombe i forgrunn. Bildet e et resultat av feilslaatt israelsk propaganda. Bildet blei tatt og distribuert til de store nyhetsbyraaan av israelske myndigheta sjol, men effekten blei litt anna enn ka dem hadde tenkt.
Hamasmoske
Bildet e tatt fra taket der vi bor. Det her e den moskeen som ligg naermest og som vi hoere hoyt og tydelig fem gang i dognet
Bilde fra gata der vi bor
Som daakker ser e det ganske trangt. Rashedieh hadde 20 000 innbyggera paa midten av 90-tallet, nu e det 35 000. Heldigvis har libanesiske myndigheta lempa paa byggerestriksjonan, saa nu e det lov aa bygge i hoyda.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
