Mandag 3. september:
Dagen starta me en tur til Al-Bas. Al-Bas e en litn by rett i nærhetn av Rashedieh. Inne i Al-Bas e det en flyktningeleir. Den her leirn går helt i ett med byen og det e umulig (ihvertfall for mæ) å se at det e en leir. Æ, Ida, Jonas og Jorunn fór dit lammi Alia SamSam, leder for PLO sin kvinneunion. På vei inn i leirn blir vi stoppa av libanesiske soldata. Egentlig må man som utlending ha tillatelse til å komme inn i leirn, men siden den fysisk e helt åpen (ikke som Rashedieh som e gjerda inn), så tas ikke det vanligvis så tungt. Ho Ida hadde ikke tillatelse, men dem godtok at ho Alia levna identitetskortet sitt som pant. Vi kom ut og ho fikk kortet sitt tilbake. Ho Ida sku inn igjen fordi ho sku møte ei anna dame der, og da gikk ho bare inn ei anna gate.
Etter Al-Bas fór vi til Sour for å møte en fra Norsk Folkehjelp, Knut, Han jobba som prosjektkoordinator for mineryddingsprogrammet. Han kunne fortelle at israeleran slapp 2-300 000 klasebomber under krigen ifjorsommer, ikke 2 millioner som æ flrst va blidd fortalt. Det Norsk Folkehjelp driv me e å registrere og rydde miner i landsbya og på jordbruksland. Like etter krigen ifjor va det i gjennomsnitt én personskade om dagen pga klasebomber, men nu va dem nede i tre-fire i mån. Både fordi mange av klasebomban e rydda av veien, men óg fordi lokalbefolkninga har fådd opplæring i korsn udetonerte klasebomber skal håndteres. Det finns bla en del fine barnesanga om å ikke røre, men springe hjem til mor og far og fortelle kor den ligg.
Klasebomber e nå skikkelig skit, bare så det e sagt. En stor andel av dem sprenges ikke når dem først blir sloppe, men blir ligganes udetonert rundt om kring. Og det e jo det som e meninga. Når man har ei mine kan man separe utløsningmekanismen og sprengladninga og på den måten desarmere mina, men det går ikke an på ei klasebombe, så den blir i de aller fleste tilfella sprengt på stedet. Og man kan jo tenke sæ at det føre me sæ en del ekstra problema. I tillegg til internasjonale mineeksperta ansette også Norsk Folkehjelp lokale libanesera og palestinera som får opplæring i minerydding. Nytt av året e at dem ska bjynne å ansette damer. Han Knut fortalte at han tidligere hadde vært i Sudan og hadd kvinnelige minerydderteam og va veldig fornøyd med det.
I ettermiddag va vi å besøkte Abbed igjen, ledern for Abu Jihad, senteret for barn og ungdom me psykisk og fysisk utviklingshemming. Han hadde besøk av et ektepar der mann va fra Irak. Den her irakern hadde kommet ulovlig til Libanon i 1972 og verva sæ i PLO. Sidn han kom ulovlig har han ikke anna identitetspapir enn det PLO har gitt han. Libanesiske myndigheta e litt av og på iforhold til PLO-papira. For tida e dem ikke gyldig legitimasjon fordi tre fra Fatah el-Islam hadde falske PLO-papira. Den her irakiske mann e ikke den eneste me det probleme. Palestineran som kom i 1948 blei registrert av FN og fikk identitetspapira av dem, men dem som kom i 1967, 1972 og 1978 e ikke godkjent som flyktninga og har derfor ikke identitetspapira. Og det her probleme går i arv. Barn født av fedre uten identitetspapira får heller ikke identitetspapira.
