Torsdag 6. September:
Servis. Servis e en taxi som tar dæ fra A til B, bare at den plokk opp andre passasjera underveis som ska samme vei. Det e også det eneste transportmiddelet som finns mellom Rashedieh og Sour. Ikke e det spesielt dyrt heller, 1000 lire, eller 4-5 krona én vei. Fra Rashedieh til Sour e det aldri nå problem å finn en bil. Men fra Sour til Rashedieh kan det vær værre. Veldig mange sjåføra vil ikke kjøre inn til Rashedieh, én vi sporte ville ikke kjør oss til checkpointet en gang. Jo seinere på kveldn, jo vanskeligere e det. Et alternativ e da å ta én servis til Al-Bass (kombinert by og flyktningeleir) og så en ny vidre til Rashedieh. I Al-Bass finn man bestandig nån som kjøre til Rashedieh. En servissjåfør fra Sour kjørte oss riktignok inn i leirn, men ikke så langt inn. Han heiv oss ut når han fikk et bekreftanes svar da han sporte om vi hadde palestinske vænna. For oss e ikke det her akkurat nå problem, men mer som et lite krydder i hverdagen. Palestineran, derimot, har nok krydder i hverdagen som det e.
Kanskje det værste e at palestineran her i Libanon ikke har nån måta i påvirke det politiske systemet dem e underlagt. Sjøl om de aller fleste palestineran her e fødd i Libanon, og mange har foreldre som også e fødd i Libanon, får dem ikke statsborgerskap eller stemmerett. Utn pass kan dem ikke reise nån plass (anna enn på ulovlig vis), og til Palestina kan dæm ihvertfall ikke fær. Dem kan ta høyere utdanning, men det e forbudt ved lov for nån å ansette dæm i yrka som krever høyere utdanning. Det e forbudt for dæm å bo utafor leiran. Inne i leiran e det stort sett ingenting å lev av. Her i Rashedieh e det litt jordbruk i utkantn av leirn, men det e også det eneste som ligne på verdiskaping. Ellers e det å klippe håret på hverandre, drive butikk, jobbe på sykehus, i barnehage eller på skole. Men et samfunn kan ikke leve av å yte hverandre tjenesta. Så her kommer UNWRA (FN sin midlertidige organisasjon for de palestinske flyktningan), PLO og Hamas inn. Stort sett e det dæm som hold liv i leiran, ved å betal lønn til lærera, sykepleiera og andre. I tillegg har en del palestinera dårlig betalte jobba utafor leirn.
For mange e det å gifte sæ me et søskenbarn i utlandet den eneste oppnåelige veien ut. Den eneste måtn å få sæ et pass, et statsborgerskap, en stemmeseddel, en jobb som står til utdanningsnivået.
Datra her i huset gifta sæ me et søskenbarn i Danmark nu i sommer. Ho e fortsatt her i leirn og vente på at søknadn hennes om oppholdstillatelse skal behandles. Det tar nån måna. Ho kan ikke bo i Danmark, sidn dæm har 24 års aldersgrense på ”henteekteskap”, så dæffor ska ho bo i Sverige i tre år til ho blir gammel nok. Det e et arrangert ekteskap, nåkka som slettes ikke e uvanlig her nede.
