Torsdag 13. september:
Ramadan, dag 1:
Det hele starta me frokost kl 3 om natta. Me sitering fra koran fra moskéen i bakgrunn spiste vi en stille og trøtt frokost. Så va det å legge sæ igjen, men å få sove va ikke bare, bare. Det fortsatte me høytlesning fra koran, og en masse bråk fra gata. Tilslutt blei det stille. Opp klokka åtte for å rekke arabiskundervisninga kl halv ni. Etter vi va ferdig der (nu e vi kommet oss gjennom nestn hele alfabetet, og vi har lært å skrive navnan vårres på arabisk) gik vi til biblioteket. Ho Jorunn gikk for å rekke et møte på Abu Jihad, som viste sæ å ikke være et møte. Ho blei heller satt til å skrive brev for han Abed, den blinde ledern for senteret. Æ satt og gjor leksan mine. Så gikk vi hjem, begge svimmel av sult. Klokka va da ikke blidd tolv engang, og det va enda sju tima til middag. Etter nån tima på øret, litt lesing og avslapping fór vi til al-Quds for å ha sjongleringskurs. Det her tenkte æ kom til å bli ei skikkelig utfordring. Idag sku vi få ongan til å sy erteposa. Det gikk forbausanes bra. Ikke alle va like flink til å sy (les: guttan), ikke alle va like intressert (spesielt ei jente), men en god del av dem klarte å produsere én pose på den timen vi hadde til rådighet. Når klokka bjynte å nærme sæ fem blei det et voldsomt stress fra vårres palestinske ”koordinator”. Vi skjønte ikke helt ka greia va, men fikk forklart etterpå at under Ramadan e sentret bare åpent til fem, ikke til seks, så nu ville alle hjem. Vel hjemme va det bare å legge sæ ne å vente på at sola sku gå ned. Ti på sju forsvant sola ned i havet. Moskéen bjynte å lage lyd og det va klart for middag. Kyllingsuppe, salat, ris og kylling. Pluss ei fæl saft som smakte rosevann. Åh, det va godt me mat! Æ blei nestn mer svimmel av å ete enn æ hadde vært av å ikke ete.
På vei bort til al-Quds va det en unggutt på moped som dreiv og kjørte fram og tilbake forbi oss og viste sine kunster (kjøre på bakhjulet, kjøre mens han klappa i henderne, kjøre me begge beinan på den ene sia av mopedn). Etter han hadde kjørt sånn en tolv-fjortn gang drista han sæ til å si ”Hello!”, og så fortsatte han i samme stil, helt til vi va inne på al-Quds.
Her i leirn drikk dem ei slags saft, rosevann, som smake helt forferdelig og merkelig. Det smake sjampo og parfyme og såpe, men palestineran elske det.
