Mandag 10. september:
Ongan her e ganske forskjellig fra ongan i Norge. Dem e dritlænge oppe om kveldn, sjøl om dæm e pittesmå, kanskje bare to-tre år. Når dæm blir trøtt og dem e me mora eller farn eller søsknan på besøk blir dæm bare lagt på et tæppe i en krok mens de voksne fortsætte me sitt. Det e, som før nevnt, ingen lekeplassa her i Rashedieh. Ikke langt fra der vi bor står det ei disse. Den brukes som ei slags veisperring. Det går fint an å disse på den, men det e ingen som gjør det. Ongan e ute i gatan og spring, og syns vel det e arti nok. Dem har heller nestn ingen leka. Nån har en sykkel, idag så æ en baby som hadde ei rangle, det trur æ må vær den første rangla æ har sedd hær. Hvis dæm bjynn å kjede sæ litt kan dem heller få nå et nøkkelknippe eller en skiftnøkkel å leke me (det fikk ho me rangla). Æ syns det her fungere helt fantastisk. Sjøl om ongan e me overalt på besøk klare dem ikke å rote for dem har ingenting å rote me. Minstemann i huset her har en lekelastebil. Den brukes ikke til å leke me. Han bruk den når han blir sendt for å kjøpe vann, som kommer i femlitersdunka.
