Dag 4
Igår når vi va på besøk hos sjefen for biblioteket, Hussein, fikk vi servert druer som vi plokka fra taket. Nam, nam. Folk e mye på takan her, hvert tak e som en terasse. Igår kveld la æ mæ ganske tidlig, men fikk ikke sove. Strømmen gikk og da måtte æ selvfølgelig på do. Han Jonas som e syk hadde lommelykta på sitt rom, men fra nu av ska den heng utafor doe til eihver tid. Så blei æ vekt av bønneropan fra moskéan. Det e tre moskéa her, alle godt synlig fra taket. Den nærmeste e bygd av Hamas, som ”ikke e tilstede i Rashedieh”. Det e ikke så greit å få helt tak på korsn ting fungere, kem som har makt og penga.
Idag etter frokost tok ho Ida oss me på en litn spasertur rundt i leirn. Vi kom forbi en litn plass me et stort tre der det satt tre menn og drakk vann. Det viste sæ at en av dæm va farn til Hussein, så vi blei invitert me. På hjørne sto det en fire-fem soldata som serverte oss te, og ellers bare sto og hang. Det e nok første gang æ e blidd servert te av nån me maskingevær.
Nu trur æ ikke de soldatan servere te til alle som finn det for godt å sett sæ ne, men farn til han Hussein e ”politimester” i Rashedieh. Det e egentli ikke nå politi i leirn, eller, det e ingne som har politimyndighet. Farn til Hussein blir tilkalt når folk bjynn å sloss, og så gjør han sitt beste for å ordne opp. Men han kan ikke skriv ut bøter eller sett folk i fengsel. Hvis det folk har gjort e skikelig ille kan han si fra til libanesiske myndigheta sånn at den person det gjeld blir arrestert neste gang den forlate leirn. Avtaln med libanesiske myndigheta e sånn at libanesisk politi og militær ikke kan kom inn i leiran, så enhver leir kan fungere som et slags kirkeasyl for palestinera som e ettersøkt i Libanon.
Når det gjeld ”studiesirkeln” som Fatah har inne i leirn her sies det e etter press fra libanesiske myndigheta sånn at man ikke ska få et nytt Nahr el-Bared, der geriljagruppa Fatah el-Islam lagde sæ et lite hovedkvarter. Hele Nahr el-Bared e evakuert og de palestinske flyktningan der e flykta vidre til andre flyktningeleira. Her i Rashedieh e ikke så mange sidn vi ligg såpass langt unna, men leirn ved sidn av Nahr el-Bared, en fattig leir på 20 000 innbyggera, fikk dobla folketallet sitt på bare ei uke. Hele Nahr el-Bared i bomba sønder og sammen, så sjøl om de flyktningan kanskje kan flytte tilbake om ikke så altfor lenge, så har dem ingenting å flytte tilbake til.
I ettermiddag va vi, æ og ho Jorunn og ho Ida, en tur i Sour. Når vi sku tibake blei vi, som alle andre, stoppa ved det libanesiske checkpointet. Den her gangen gikk det ikke like enkelt som første gang. De to soldatan som stoppa oss tok passan til mæ og ho Jorunn og gikk over til den lille borgen (som æ dessverre ikke kunne ta bilde av, for den va ganske søt) på den andre sida av veien, og blei der ei god stund. Når dem kom tilbake fikk vi beskjed om at vi ikke slapp inn. Vi vinka hadet til drosjesjåførn og blei tadd me inn i borgen alle tre. Det va nok ei stund sida de libanesiske soldatan hadde hadd tre vakre, unge kvinner på besøk, så for dem va det som bursdag og Eid på én gang. Vi blei plassert i et slags utendørs pauserom, blei bydd på røyk og blei sittanes å vente mens alle soldatan sto rundt og så på oss. Greia va at ho Ida hadde fådd et visittkort av han mannen i Saida som ga oss tillatelsn, men det korte lå selvfølgelig hjemme i Rashedieh. Til slutt fikk vi tak i han Jonas og vi fikk nummere til han i Saida. Øverstkommanderende for borgen kom, men han ville ikke ringe til Saida, for han hadde sin ”chain of command”. Han sa vi måtte tilbake til Sour. Ja, ja, da va det bare å stille sæ opp og vente på ei drosje. En av de libanesiske soldatan stoppa alle bila på vei ut av Rashedieh som hadde plass til oss, og etter ikke så altfor lenge va det en som tok oss på. Han kjørte oss til ei militærforlegning i Sour og blei me ut for å hjelpe oss. I Sour sa dem bare ”Saida, Saida”, men etter litt om og men og en del telefona fram og tilbake ga dem oss klarsignal. Han samme mann kjørte oss tilbake til Rashedieh, men da vi kom til checkpointet hadde selvfølgelig ikke dem fådd beskjed om at vi kunne slippe inn. ”Argh, argh, ka gjør vi nu?”. Vi forklarte at dem i Sour sa det va greit at vi slapp inn, så da slapp vi inn, utn flere spørsmål.
Hele systemet me tillatelsa til flyktningeleiran e sånn at man drar til Saida for å spørre om lov, og hvis man får lov så får man et nummer der. Det her nummere ska man oppgi på checkpointet. Men hvis dem på checkpointet ikke e blidd informert fra Saida, så står man der utn anna enn en post-it lapp med et nummer som kunne vært skrevve av kem som helst.
Imårra blir vi sannsynligvis å hold oss inne i leirn, sånn at den libanesiske hærn sin chain of command kan få tid til å jobbe ei stund, og så får vi prøv oss igjen på lørdag.
