I dag va vi på supermarked. Vi tok en servis ut. Vi blei stoppa på checkpointet for å vise passan og tillatelsn. Det kom gåanes en fyr som sikkert va sersjant eller nåkka.
– Katti kom dåkker inn hit? Koffor sa dåkker ikke fra til mæ? Næste gang dåkker fær inn må dåkker si ifra til mæ!
Jada, masa! Det e fan mæ ikke vårres problem at halvpartn av soldatan på checkpointn e analfabeta og ikke vet hverken opp eller ned på et pass.
Vi kom oss nu på supermarkedet og fikk kjøpt vaskepulver, colgate som ikke va produsert i Syria (alle merkevara som bare e juks her e produsert i Syria, den siste colgatetannkremen vi kjøpte på en vanlig butikk i Sour smakte bæsj), gasskomfyrlighter (sånn me lang tupp så man slæpp å svi av håran på henderne hele tida), sjokolade og Hagen-Dasz is. Vi kom i kassa og betalte og så e det én som står og pakke tingan i pose for dæ. Han tok posan vårres og sprang ut på prakeringsplassn. Ho Jorunn sku ta ut pænga i minibanken utfor supermarkedet, så æ blei ståanes som et mellomledd og prøvde å holde en viss øyekontakt me bægge to. Han mann fant ikke biln vårres (det va vel ingen som va ny nok), så da løfta han handa halvveis opp i lufta me fingran forma som en tulipan og vridde på handleddet. Det betyr (i den her sammenhengen) ”kor dåkker ska?”. Servis til Rashedieh, rope æ. Han spring litt rundt, men finn ingen servis, fordi a) det va bare libanesera der eller b) palestineran som va der hadde ikke tillatelse. Tilslutt ga han opp. – Madam, sa han, og så litt nedtrykt ut, så forsvant han for å ta nån andre sine handleposa. Vi stilte oss ut på veien, men ingen av bilan som stoppa ville ta oss me til Rashedieh. Vi hadde en is i bæreposn, så tilslutt tok vi én servis til Al-Bass og så en ny en til Rashedieh. Når vi kom fram va isn nestn smelta, men fortsatt etanes. Mmmmm, det va godt. Etterpå gjor vi litt yoga, med Jorunn sitt nye mantra i bakhodet ” A moment on the lips – a lifetime on the hips”.
