Åh, det e så forvirranes å være her nede. Vi må nu få oss nytt visum og ny tillatelse til Rashedieh. Det sku i utgangspunktet ikke vær nå problem. Onsdags mårra fær vi til Saida for å søke tillatelse, torsdag fær vi til Syria for å fornye visumet, kommer tilbake på søndag, og da sku tillatelsn være i ordn. Men så får vi høre at det ska vær streik onsdag og torsdag og at alle veian ska vær stengt. Ja, da blir det jo litt vanskelig å komme sæ nån plass. Så får vi høre at på onsdag e det public holiday, libanesisk frigjøringsdag, og da kommer sikkert kontoret i Saida til å være stengt. Så får vi høre at det e ikke på onsdag, men på torsdag det e public holiday. Og så får vi høre at det ikke e nå streik i det hele tatt, men bare public holiday.
Ja, ja. Vi fær nu på onsdag, så får vi se ka som skjer. Visumet vårres går ikke ut før den 29., så vi kommer oss nu uansett ut av landet før da.
Idag har vi vært på kaffe hos han Bilal fra Abu Jihad. Han ser litt ut som julenissn i rullestol. Ellers fikk vi spørsmål av arabisklærern vårres om vi hadde tenkt å gifte oss me en mann eller ei dame. Ho har nemlig hørt at i Norge kan man gifte sæ me nån av samme kjønn. Vi svarte begge at vi sku gifte oss me en mann.
Ho Nina, dattra i huset, har vært i Syria og henta visumet sitt til Sverige. Og kjøpt flybillett. Så nu reise ho, på fredag, og ska bo i Sverige i tre år lammi den danske mann sin, til ho blir 24, og så fløtte dem til Danmark.
