Tilbake til Rashedieh. Vi sto opp drittidlig og spiste frokost på kafé før vi satt oss i en servis som sku ta oss me til busstasjon. Vi brukte sikkert tre kvarter på en tur som tidligere har tadd ti minutt. I tillegg til at det va mye trafikk dreiv sjåførn og kjørte alle mulige omveia for å plokke opp flest mulig passasjera. Men vi kom fram tilslutt, fant riktig buss til Saida (den utn suicidal sjåfør), og fra Saida kom vi oss vidre til al-Bass. I al-Bass sku vi finn en servis til Rashedieh, men det e blidd en smule vanskeligere enn før. Nu e det kommet en ny lov (har æ fortalt om det her før), som e nå me registrering og tysting og herjing, så det e ikke like mange som kjøre inn i Rashedieh lenger. Men det va en mann som stilte sæ opp midt i veien for oss og ropte ”til Rashedieh! Til Rashedieh!”, så det tok ikke så lang tid før det kom en som kunne ta oss med. Etter å ha kjørt fem meter måtte han stoppe og fikse nå under pansre, men så va vi igang igjen.
På checkpointet gikk alt smertefritt. Sjåførn vårres måtte fram me nå papira og vi måtte levér fra oss passan, men det va ingen kjefting og smelling, som æ syns det har blidd mer og mer av i det siste. Vi forstår nu uansett ikke ka dem sir, entn dem snakk arabisk eller engelsk, så for oss må dem bare kjefte ivei.
Endelig hjemme. Æ va dritslitn og brukte hele ettermiddagen på å sove og lese aviser. Det e veldig slitsomt å ta buss her i Libanon for mæ, for det e så kort avstand mellom sætan. Æ må sitt me ræva så langt inn æ klare og helt rett i ryggen og enda presse knærne mine mot sete foran. Når æ i tillegg får haue opp i taket, og sjåførn kjøre som om han hadde fandn sjøl i hælan, akkompagnert til arabisk popmusikk på bilsteroen og fire forskjellige ringelyda fra medpassasjeran sine mobila, som dem sitt og gjentar og gjentar fordi det e fin musikk, da tenkte æ at, fan, æ sku’kke skrevve nå stygt om han Dagfinn igår (alt va bare løgn og fanteri fra ende til ann), for han har en nydelig bil me bare Hotel California.
