Æ våkna i natt av nå bråk. Det hørtes ut som det kom fra taket, men æ va ikke helt sikker. Det hørtes ut som nån som sprang. Mange som sprang. Kanskje 20. Men ingen stemma. Det kan ikke vær 20 støkka som spring rundt oppå taket, det må vær nede på gata. Fan, fan, fan. Hvis det e 20 støkka som spring rundt i leirn i flokk midt på natta e det nåkka som e skikkelig, skikkelig galt.
Ka kan være galt? Koffor sku nåkka vær galt? Jo, presidentvalg. Parlamentet e enda ikke blidd enig. USA har blanda sæ inn. Dem vil ikke at nån ska inngå et kompromiss me Hizbolla. Hizbolla har en teltleir utafor regjeringskvartalet der dem demonstrere mot den skeive fordelinga av plassa i parlamentet. Setan i parlamentet e reservert etter religion. Det e 18 kristne religiøse grupper representert, drusera, shiamuslima og sunnimuslima. Men de kristne har mye mere makt enn andelen av kristne i Libanon sku tilsi. Shiamusliman har minst. Hizbolla e shia, så det e kanskje ikke så rart dem e misfornøyd. For å velge president må man ha 2/3-flertall i parlamentet, og det e det ingen presidentkanditata som har. Nån må fire på kravan, men USA vil ikke at nån ska gå Hizbolla i møte.
Israel sende jagerfly på jagerfly over Libanon. ”Olmert is visiting”, som dem sir her når vi ser et fly. Den libanesiske hærn sitt antiluftskyts har ikke skutt ned nån fly enda, men dem har prøvd. Israel har foreløbig bare skutt lysraketta i Saida, ingen orntlie bomber. Hizbolla driv me militærtrening utn våpen i den demilitariserte sonen i Sør-Libanon. Det e den deln av Libanon som Israel okkuperte fram til 2000 og som UNIFIL nu overvåke me 13 500 soldata. ”Militærtrening utn våpen e ikke militærtrening”, sir libanesiske myndigheta. ”Vi har ikke brutt fredsavtaln. Det har derimot Israel som flyr kampfly over libanesisk territorium.” Israel klage på at Libanon ruste opp. Syria sir dem ikke skal blande sæ inn. Egypt sir dem ikke ska blande sæ inn. FN sir dem ikke ska blande sæ inn. USA send Condoleeza Rice for å blande sæ inn.
Æ lå der i senga mi og visste ikke helt ka æ sku gjøre. Æ torte ihværtfall ikke å se ut av vinduet for å sjekke. Det va helt stille i huset. Så høre æ han Jamal nede i førsteetasjn, så han Omar og så ho Nina. Æ ligg fortsatt helt stille i sænga mi. Det e litt roping på arabisk. Han Jamal går opp på taket og kommer ned igjen. Det e litt mer arabisk snakk, før han går ned i første etasje. ”Farn over”, tenke æ, og går ut i gangen for å høre ka som foregår.
Det e bare vind. Det e bare vind og alle stolan oppa taket danse debke (palestinsk folkedans). Det e ingen folk i gatan. Alle ligg hjæmme og sover. Alt e normalt.
Vel, vi ska uansett til Damaskus når det e presidentvalg. Det verste som skjer med oss e at vi ikke kommer oss tilbake. Det her e dessutn en tanke den lett nevrotiske arabisklærern vårres har planta i hauan på oss. Alle andre bare riste på hodet (som i Libanon betyr ”æ skjønn ikke ka du prat om”) eller lag trutmunn og smatte me tunga (som betyr ”nei”). Men det e ikke så lett for ei stakkars jente fra Kirkenes som aldri har sedd nån bli skutt eller hørt ei orntli bombe gå av. Han Omar derimot, som har bodd flere år i Ramallah, tok på sæ den svarte hettegensern sin og va klar til å rømme huset. Han hadde ihvertfall en plan.
Etter ei tilsynelatanes dramatisk natt va dagen rolig og stille. Etter lunsj va vi på besøk hos en av engelskelevan mine. Veldig søt dame. På veien hjem va vi innom butikken på hjørnet for å kjøpe røyk. Der va det begravelse så vi måtte delta litt i den. Det e ikke værre enn at man må sitte litt og drikke dritsterk, sur kaffe og spise dadla. (Æ e så gla for de dadlan, for ellers trur æ ikke æ hadde fådd ned kaffen) Da va det det gjort. Hjemme fór ho Amira og han Jamal for å besøke Abu Said som nettop har fådd sæ ny kone. Vi blei hjemme. Og godt va det, for der fikk jaggumæ vi besøk av ho Alia ZamZam, nevøen og svigersøstra. Vi måtte varte opp gjestan helt aleina. Det e egentlig ikke så vanskelig. Man koke bare kaffe og sett fram et askebeger. Men vi fikk ganske prestasjonsangst begge to.
Vanligvis når det e folk på besøk får ikke vi lov å kok kaffe, for ho Amira stole ikke på kaffekokerferdighetan vårres. Ikke så rart, egentlig, for i bjynnelsn blei det mye merkelig kaffe. Men så fikk vi ganske nøyaktige instruksjona: Fyll den lille kanna med vann. Hell det over i den store kanna. Kok opp. Tilsett tre toppa skeier kaffe. Rør rundt. Kok opp. Rør rundt. Kok opp. Rør rundt. La kaffen synke. Servér.
Det gikk strålanes. Nevø ZamZam va imponert, og vi blei tilogmed invitert til lønsj dagen etter.
Åh, det va en lang blogg. Æ love det ska bli kortere imårra.
