Da fór vi til Beirut. Først servis fra Rashedieh til Al-Bass. Der fant vi oss en buss som gikk til Saida (det går også bussa direkte til Beirut, men dem e livsfarlig). I Saida hoppa vi over på Beirut-bussn. En av dem på bussn fra Al-Bass havna ve sida av oss. I Beirut blei vi kasta av på en bensinstasjon. Vi tok en servis derfra, og jaggu mæ, han guttn vi hadde reist me helt fra Al-Bass sku samme vei, så da reiste vi ilag litt til. Alle tre syns det va kjempeartig.
Beirut, Beirut. Vi fant oss en piri-piri-kafé i Hamra der vi spiste formiddagsmat. Vi studerte menyen, bestilte og spiste matn, men skjønte enda ikke ka piri-piri va for nåkka. Kanskje en saus? Ho Eli kom hjem fra jobb og vi fór bortover til ho. Satt på verandan og så mørke senke sæ sakte over byen. Etter vi har stilt til vintertid blir det mørkt klokka fem, så dagan e kort. Jo, det blir kanskje enda tidligere mørkt i Tromsø eller i Kirkenes, men i Rashedieh e faktisk dagen mer eller mindre over når sola går ned. I Rashedieh, men ikke i Beirut. Vi fór ut for å spise me han Peter (norsk medisinstudent) og ho Stine (tidligere solidaritetsarbeider i Rashedieh). Vi møttes alle på Mayflower, hotellet der han Peter bor, og gikk på en resturang like ved. Etter å ha spist fór han Peter tilbake til hotellet, for han hadde glemt telefon. Etter lang, laang tid va han enda ikke dukka opp. Æ ringte han, og han hadde klart å gå sæ vill. Ja, ja. Det e ikke bestandig så greit. Han hadde me sæ en libanesisk kompis som sku ta oss me ut. Han sku kjøre oss, men det va ikke bare, bare for han fant først ikke biln sin. Så det e ikke bare utlendinga som har det vanskelig i Beirut.
Vi fór ut på en kino som va ombygd til en slags uteplass. Hvert tjuende minutt kom det et nytt live-band på scena som spilte vidt forskjellig musikk. Litt arabisk, mye vestlige klassikera som It’s raining men og sanga fra Grease. Hyggelig kveld, absolutt.
På vei hjem blei vi stoppa i ei av de tre tusn fire hundre og trettiseks militære veisperringan i Beirut. Sjåførn måtte fram med identitetspapira og vognkort og sertifikat og æ vet ikke ka. Vi blei sport om pass. Ho Eli hadde ikke pass, men dem godtok det norske førerkortet hennes, etter at ho først hadde fådd litt kjeft. I passan vårres står det at visumet vare én måne fra 28. august, men det betyr på libanesisk at det vare i tre måna. Og det va grett også for dem her ved veisperringa. Merkelig opplegg dem har.
