Sov lenge, lenge. Spiste frokost hjemme før vi tok en spasertur rundt i byen. Først sku vi inn på AUB (American University in Beiruth). Vi prøvde å late som vi va studenta, men blei stoppa i inngangen. AUB e selvfølgelig inngjerda med vakter ved alle portan. – Can I help you?, sporte vakta. –Oh, we’re just here to look at the trees, sa ho Eli, og værre va det ikke. Så vi slentra litt rundt på campus og så på trærne før vi gikk ned på strandpromenadn. Åh, det e fint der nede. Vi spiste middag seinere på en veldig bra fiskeresturang ved havet. Den så ut som et skur på utsida, men inne va det ganske fint. Og fisken va god. Ho Stine hadde me sæ nå kompisa som inviterte oss med vidre.
Vi kom til en merkelig, merkelig klubb i et kjellerlokale. Det va mørkt og me mursteinsvægga og lave stola og bord tett i tett. DJ’n sto i et hjørne og så sur ut og spillte grusom technomusikk. Men det va faktisk ikke så ille som æ hadde forestilt mæ. Musikken va fortsatt så lav at man kunne rope til hverandre, og det e jo bestandig litt underholdanes med plassa man ikke villa vællt sjøl. Det va nestn bare gutta der, og alle guttan så ut som om dem gikk mye på treningsstudio og kanskje bola endel. Bortsett fra han som satt ved sida av oss. En litn gnom i førtiåran som hadde me sæ ei dame me gjennomsiktig bluse som sto og hadde et eget danseshow bare for han. Beirut, altså, æ lar mæ sjokkera hver gang æ e hær. Han lot sæ ikke imponere så veldig over dansinga hennes, virka det som, ihvertfall sku han spandere en drink på mæ. Æ takka høflig nei, og uansett hadde æ fådd nok av technomusikken som bare blei høyere og høyere og værre og værre.
Vi kom oss ut derfra og traff han Vegard fra ambassadn. Han va egentlig lammi et gjeng me brita som sku på karaokebar, så han va overlykkelig for å treffe oss. Han hadde tydeligvis glemt at han tidligere på kveldn hadde både ringt og sendt melding og lurt på kor vi va så han kunne vær lammi oss.
