Idag skulle æ egentlig ha mer engelskundervisning på Abu Jihad, men dem ville visst ikke ha time idag. Ja, ja. Æ satt mæ på biblioteket og gjor lekser istednfor. Abu Jihad og biblioteket ligg vegg i vegg, så æ føle ikke æ tape så mye på en avlyst time, men æ blir nu litt sur uansett. Vi får se om det her e nåkka som blir å gjenta sæ særlig ofte, eller om detr va et engangstilfelle. Æ har mer trua på det første, egentlig. Æ kan godt vænne mæ til det, men kvalitetn på undervisninga kommer nok til å gå ned en smule. Onkeln til han Marwan som vi snakka me igår, han som bor i Danmark, sa at det va en ting han satt veldig stor pris på i den danske kulturn; respekt for andre folk si tid. Men folk e nu forskjellig, og det e nok enklere form æ å forandre mæ sjøl ennå få fem andre til å bli sånn som æ vil ha dem.
Etter formiddagsmatn va vi på Al-Quds og sku ha sjonglering. Ho dama, Darin, som e en slags koordinator for det her prosjektet e det ingen som har sedd sidn Eid starta. Ho tar ikke telefon heller. Han Marwan mene ho kanskje har slutta sidn ho ikke har fådd lønn på over et år. Vi fikk ei ny dame å snakke me, Sumar, som sku hjelpe oss å få satt igang sjongleringskurset igjen. Vi hadde et lite møte ute på plassn der vi satt og drakk te. Det sto kanskje 15 onga rundt oss og bare glodde. Ja, ja, man bjynn å bli vant. Dem forsvant en etter en. Det skjedde jo ikke så mye. Vi drikk nu te på omtrent samme måte som folk her nede gjør (bare at vi drikk utn sukker). Til slutt sto det fire jenter igjen. Ho ene gikk bort til ho Sumar og sa: - Nu e vi bare fire jenter igjen, og det e akkurat fire sukkerbita til overs, kan’ke vi få dem? Så fikk dem hver sin sukkerbit, da, og så gikk dem. Og vi som trudde det va oss dem va intressert i, så va det bare sukkerbitan...
