Æ va fortsatt trøtt idag. Så trøtt at æ hoppa over frokostn. Etter arabiskundervisninga hadde æ mest løst å bare fær hjæm og lægg mæ, men æ blei satt til å skrive litt om Norge for biblioteket. Det va for så vidt greit, men æ hadde ikke løst å gå ne på bibloteket for å lever det fra mæ, for der va nemlig den usympatiske hjelpearbeidern fra Australia. Ho e fæl. Første gang vi traff ho foregikk det sånn her: Ho kom inn på bibloteket. Vi handhilste. – You are so good girls. So brave to be here. Good girls, good girls. Så snakka ho litt me han Hussein. Han sa blant anna at vi sku undervise i engelsk. – When I say ”kifik” what do you say then? (kifik betyr korsn har du det, og e nåkka av det første du lære på arabisk) – Maybe you girls speak a little bit of English? Nei, ho va bare helt koko og behandla alle rundt ho som om dem va lettere tilbakeståanes.
Ho va der igjen idag. Ho syns det æ hadde skrevve va kjempebra. Virkelig, virkelig bra. Men det skal vel ikke så mye til for å imponere når ho hadde tadd utgangspunkt i at æ hadde en IQ på linje me en sjimpanse.
