Lørdag 6. oktober
Idag va plan å lese. Vi har nemlig arabiskprøve på mandag. For å kunne læse hadde vi bestemt oss for å bryte fastn (egentlig ikke gyldig grunn, men, men) så dagen starta me frokost (hurra!). Ho Eli (som bor i Beirut) inviterte oss me på stranda i Saida (circa midt mellom Beirut og Rashedieh), og det ville vi jo gjerne vær me på. Vi fór til Havana Beach utafor Saida, ei rein og fin strand nestn utn menneska (det e haram å bade under ramadan). Det va skikkelig fint. Vannet va akkurat passe varmt, og det va sol hele dagen. Æ som blir så lætt solbrent kunne ligge under en parasoll. Æ og ho Eli og ho Jorunn va invitert på middag til ho Sahar, så i god tid bjynte vi å tenke på hjemveien. Vi fant en buss inn til Saida og en ny buss til Sour. Men å komme ut av Saida va ikke bare, bare. Det va så masse bila på veian, og flere gang sto vi helt stille. Når vi endelig va kommet ut på motorveien så det ganske stygt ut i forhold til å være i Rashedieh før solnedgang. Bussjåførn kjørte på alt han kunne, vi holdt virkelig på å kræsje en gang under ei forbikjøring, men det hjalp ikke. Vi va ikke kommet lengre enn til Al-Bass da dem ropte allahu akbar (gud er stor) fra moskéan. Så vi kom forseint til middag, og det skulle vise sæ å straffe sæ.
Når vi kom til ho Sahar va selvfølgelig familien godt igang me spisinga (man vente ikke på nån under ramadan). Vi kom inn og ho Sahar sporte om vi ville sitte inne i stua lammi familien eller på kjøkkenet lammi bare ho. Vi lot ho bestemme, og da blei oss fire på kjøkkenet. Æ tænkte at ho kanskje hadde løst å ha oss litt for sæ sjøl sånn at vi kunne sitte i fred og ro og prate engelsk, men hvis det va plan hennes funka den ihvertfall ikke. Vi hadde knapt satt oss ned før de første kom tassanes fra stua og ut på kjøkkenet for å se på oss (og dem har sedd utlændinga før altså, opptil flere og lenge, så vi va ikke en så stor attraksjon). Og det va tre av søstran til ho Sahar (ho har ni), svigersøstra, et par-tre tantonga og nån andre vi ikke helt skjønte kem va. Så sto dem der da og stirra. Nån gjor et forsøk på å late som dem vaska opp, eller sku ha nå i kjøkkenskapet eller i kjøleskapet, mens andre (voksne menneska), stirra helt usjenert. Ho Sahar prøvde å jage dem vekk, men til ingen nytte. Og dem stilte sæ ikke opp langs veggen eller i døråpninga, nei rett ved sidn av. I tillegg til å ha et bråkat publikum (palestinera, eller kanskje arabera generelt snakke mye i munn på hverandre, og da må man jo bare snakke høyere og høyere), e lyspæra i taket plassert rett over vifta sånn at alt flimre hele tida. Æ va sjælegla når middagen va over og vi kunne fløtte oss over til et rom utn flimring. Like mye bråk, men vi va ikke det store hovedfokuset lenger.
Historier fra takterrassn:
Etter å ha sotte nede ei stund, fådd kaffe, søtsaker og frukt fløtta vi oss opp på taket. Vi kvitta oss me halvpartn av slekta på veien, så vi blei ei fin lita ansamling på bare åtte persona. Og der oppe fortalte ho Sahar (dela av) si historie fra krigen ifjor sommer.
Ho va på et kurs i Beirut når krigen brøyt ut. I Beirut bodde ho hos søstra si og mann hennes i Dahi (se blogg dag 7), en Hisbolla-kontrollert bydel i Beirut. Dem bestemte sæ for å rømme til Bursj el-Barasjne, en palestinsk flyktningeleir som ligg i utkantn av Beirut. Å komme sæ tilbake til Rashedieh va bortimot umulig, for Israel hadde allerede bjynt å bombe bruer. I Bursj el-Barasjne bodde dem hos onkeln til ho Sahar. Den andre dagen der slapp israeleran flygeblar over leirn der det sto at alle måtte ut, for dæm sku bombe leirn. Men kor skulle dæm fær. Alle bruer va bomba, og bila på veian blei bomba. Tilbake til Dahi kunne dem ihvertfall ikke fær, for det området va iferd me å bli bomba sønder og sammen. Så dem blei. Det va ikke nå anna å gjøre. I én måne va ho i Bursj el-Barasjne, utn kontakt me familien i Rashedieh, for telefonnettet va ødelagt. Det va ikke strøm. Bomban ramla ned på alle kanta. Ho Sahar fikk for vane å rømme til naboen når et nytt bombregn starta (som om det sku hjelpe), bare for å kunne rømme en eller anna plass. Dagan gikk til å vente på katti Israel skulle bjynne å bombe leirn. Men det skjedde aldri. Etter én måned va krigen over, og ho kunne reise hjem til familien sin i Rashedieh. – Æ håpe aldri dåkker oppleve krig, va hennes avslutning på fortelinga.
Oppe på taket satt ei av søstran til ho Sahar. Ho fortalte om den første ongen ho hadde fådd. Etter sju daga døde han, men ho hadde ikke skjønt at han va død og hadde tadd han me fra Saida, der ho bor, til sykehuset i Rashedieh. Så han e begravd her i Rashedieh. Onkeln hennes, som ikke lenge før hadde fådd en dødfødt sønn ville muntre ho opp og sa. – Ikke vær lei dæ, nu e din sønn og min sønn ilag. – Bare pass dæ, svarte ho, hvis æ høre så mye som et knyst om at din sønn plage min sønn så kommer æ til å hevne mæ på dæ!
Og så flire ho godt, og går over til å fortelle grove vitsa (vi va bare damer der oppe).
Etter en del vitsa (som vi da fikk oversatt på dårlig engelsk, nåkka som kanskje gjor dem bare enda artigere), te, frukt og mere kaffe, va det sengetid. Vi tre som va på besøk fikk hver sin madrass, pute og ullteppe. Ikke nå laken, putetrekk eller dynetrekk. Litt spesielt, tenkte æ, men helt vanlig i Rashedieh. Da e det godt at man har nattdraktn me sæ.
