På vei til Beirut:
På fredagen dro vi til Beirut, hurra! Etter arabiskundervisninga på morran fór vi inn til Sour og brøyt fasten me en enorm frokost/lunsj på Al-Fanar. Etter å ha spist gjor vi leksan vårs, og på utekaféen ved havet. Så fikk vi sitte på me han Dagfinn fra NORWAC i hannes bil inn til Beirut. Det va så sykt å komme inn til storbyen etter en måned i Rashedieh. Først fór vi hjem til han Dagfinn (haraam! To jenter på besøk hos en mann) og drakk te på verandaen hannes. Så fór vi til ho Eli som jobbe for Norsk Folkehjelp. Ho bor i kollektiv me både gutta og jenter (haraam!). Vi hadde en middagsavtale me ei norsk jente, Solveig, som bor og jobbe i Beirut. Sjøl om klokka va sju på kveldn og vi ikke hadde spist sidn klokka ett va æ ikke spesielt sultn. Det e vel magen som går på ramadantid. Så fór vi vidre til en ”lounge”.
Det va bare så sykt å være der. Vi va i Gemayzeh som e en kristn bydel. Det va ikke en eneste hijab å se. Folk oppførte sæ bare så rart. Gikk lettkledt (sjøl om det va dritkaldt der inne, aircondition sto på fullt og sjøl om æ hadde bukse og skjorte satt æ og frøys), flørta, drakk... Vi syns det her va bare så rart. Så gikk vi vidre til en anna uteplass (det va ikke så arti der i kulda egentli) og traff han Vegar fra ambassadn, før vi endte opp på en bar. Der satt vi oss ned lammi nån libanesera. Hyggelige, artie folk. Æ blei sport om ka æ holdt på me i Libanon. Tenke, tenke. Ska æ si Rashedieh, eller ikke. Æ bestemte mæ for å fortelle at æ va engelsklærer i Sour. Det gikk skikkelig dårlig. Æ hadde liksom ikke nå plan for ka æ holdt på me, så for hvert spørsmål æ fikk (korsn skole, korsn aldersgruppe, kor mange e det i klassn, jobbe du og ho Jorunn ilag) måtte æ tænke skikkelig lenge, så det må jo ha virka bare skikkelig rart.
Nei, vi sku hørt på han Dagfinn (som e sykepleier).
