Idag fór vi til Bursj el-Barasjne, en flyktningeleir i utkantn av Beirut, lammi ho Elisabet. Det va så sykt. Den e så trang. Gatan e små ganga som snor sæ mellom husan. Sollyset når ikke ned til bakken, og plutselig står du inne i stua hos nån for du ser ikke kor gata slutte og kor husan bjynne. Det e mye rare opplegg på elektrisitetn i Rashedieh, med ledninger på kryss og tvers og i klasa, men Bursj el-Barasjne e tusn gang verre. Der går også ledningan og vannrøran ilag, bare for å gjør det farligst mulig.
Først va vi på besøk hos ei venninne av ho Elisabet. Ho kunne fortelle at Fatah el-Islam hadde vært i Bursj, men hadde blidd kasta ut av PLO. Ho venninna mente at Bursj e den neste leirn til å bli utsletta (etter Nahr el-Bahred). Nummer tre e Ein el-Helwe. Rashedieh kommer et stykke ned på lista.
Vi spiste lunsj hos en anna familie. Dem holdt på å pusse opp, så vi satt nu der i malingslukta. Æ blei så dårlig at æ næstn ikke klarte å ete, selfølgelig til stor skuffelse for vertskapet. Før vi fór hjem fikk vi oss en guida tur rundt om i leirn. Vi gikk litt rundt om kring. Rundt hjørna, opp trapper og ned trapper. Han som viste oss rundt har bodd hele livet sitt i Bursj, men fortalte at han hadde gådd sæ vill samme dag. Det e virkelig en labyrint.
Før vi fór derfra kom det en mann i rullestol me amputerte bein for å hilse på ho Elisabet. – I’m sorry you have to see me like this, sir han. Ho Elisabet fortell etterpå om beleiringa av Bursj under leirkrigan på åttitallet. Det kom ingenting ut og ingenting inn. Så hadde det gådd et rykte om at FN sku komme inn me mat, og han her mann hadde stilt sæ i kø. Men istednfor mat kommer det ei bombe, og han får kappa beinan rett av, mens flere titalls andre dør.
Etter en hard dag i Bursj spiste vi middag me ho Eli og mann hennes, Shazad. Ho har ikke gjort anna enn å prate om han, så vi va gla for endelig å få satt et ansikt på den her figurn. Seinere på kvledn treff vi arabisklærern til ho Eli, Salah. Han bjynn å fortell historier om demonstrasjona mot den amerikanske ambassadn og den libanesiske hærn der fok har blidd skutt og han har hadd me sæ Molotovcoctail i ryggsekken. – Blir du ikke redd? spør æ. –Ts, svare han, mens han skyv leppan litt fram og løfte haka opp (den arabiske måtn å si ”nei” på). Så fortell han om første gang han skøyt me sånn skulderkanon (da va han 14) og første gang han blei skutt etter, men ikke troffe (da va han 4). Og så flire han på sluttn av hver historie. Og det e så typisk. Når ho Soha fortell om at ho som niåring va vitne til at en mann blir henretta me si ega datter i arman, så flire ho. Når ho Nina fortell om da dem bomba bakeriet her i leirn ifjor sommer, så flire ho. Når ho Sahar fortell om da ho va i Beirut under krigen ifjor og sprang fra hus til hus for ho visste ikke kor ho sku gjør av sæ når bomban hagla på alle kanta, så flire ho. Men det e kanskje ikke anna å gjør
