Første dag me engelskundervisning på Abu Jihad. Tre eleva. Inne på et kontor. Ingen pulta, ingen tavle. Vi brukte timen til ”conversation”. Det gikk nu på et vis.
Vi gikk en tur på stranda etter formiddagsmaten. Det va nydelig. Overskya og litt vind. Det va lite folk. For kaldt til å bade, men nån bada likavæl. Nån fiska. Dem sett garn her fra sånne bilringa, og da bade man jo på en måte. Det va veldig rart å se leirn utenifra. Når vi kommer me bil ser man ikke leirn før man e inne i den, for mellom leirn og veien e det bananplantasja. Og virkelig, utanifra så ser det ut som en slum. Husan e liksom bare kasta sammen. Skeiv og rar. Uferdig. Blikktak. Blikkvegga. Så ligg det kvit røyk over hele leirn fra generatoran. Idag velta det også svart røyk utover fra det ene hjørnet av leirn. Det så ut som det va en generator som brant, men det står ingen generator der. Seinere fikk vi høre at det va plastdepotet som hadde bjynt å brenne. Det e en fyr som kjøpe opp plast her, nestn som en skraphandler, og så selg han det vidre en eller anna plass.
På kvelden va vi på argilibesøk hos han Marwan, ledern for Al-Quds. Onkeln hannes va også der. Han bor i Danmark, emigrerte dit for over 20 år sidn. Veldig hyggelig mann. Vi snakka lenge om palestineran sin sitvasjon her i Libanon. Og i Danmark. Det at dem leve under et apartheid her i Libanon. Ingen, ingen rettigheta. Æ har sagt det før, men det e på mange måta vanskelig å fatte, sjøl for mæ som e her nede og faktisk ser det. Ingen stemmerett. Ikke bevegelsesfrihet. Ingen krav på nån som helst slags støtte til utdanning, helse, ingenting. For å komme inn i det området i Libanon som ligg nærmest Palestina, Sør-Libanon, må palestinera søke egen tillatelse. Dem kan ikke bo kor dem vil. Dem ”tilhøre” den leirn dem e fødd i. Dem har vært her i flere generasjona, men ingen har permanent oppholdstillatelse. Dem har ikke statsborgerskap nån plass. Ikke i Palestina, ikke i det som idag e Israel, ikke i Libanon. 400 000 menneska på vent. Å ikke idag, ikke imårra og ikke dagen etter det heller, men kanskje, kanskje én dag, kanskje. Kanskje om en generasjon eller to eller tre. Kanskje da, kanskje.
