Dag 7:
Idag sku vi jo egentlig til sør i Libanon, men planan blei endra, så vi fór heller til Dahi som e en bydel i utkantn av Beirut. Vi va en litn gjeng på kanskje ti støkka, blant anna han Nou fra Danish Church Aid sitt Mine Awerness Program og ei dame fra UNIFIL. Æ e jo livredd for FN. Både fordi de fem spanske FN-soldatan blei drept, men også fordi dem e en hær. Nu treff æ på representanta for den libanesiske hærn hver gang vi ska inn og ut av Rashedieh, og Fatah går nu rundt om kring her inne i leirn, men på en eller anna måte føle æ at FN-soldata e mer uberegnelig. Ihvertfall, da vi starta ut fra Sour ville æ heller sitt i biln mærka Danish Church Aid, enn den UNIFIL-biln (se bilde). På en måte va det greit at UNIFIL va me, for dem får ikke kjøre fortere enn 100 km/t (som e den øverste fartsgrensa på motorveien her), og vi kunne jo ikke kjør fra dem.
På vei inn til Beirut va det sotte opp et nytt checkpoint. DCA og UNIFIL glei rett igjennom, men den sivile biln me fem palestinske/libanesiske menn blei stoppa. Seinere hørte vi at den libanesiske hærn hadde storma Nahr el-Bared, og at nån av dem fra Fatah el-Islam hadde klart å komme sæ unna. Nu skjedde det ikke nå mer me den biln som blei stoppa, dem slapp dem vidre etter ganske kort tid, men for palestinera som e fra Nahr el-Bared e hverdagen blidd litt vanskeligere. Alle palestinera har et identitetskort der det står korsn leir dem tilhøre. Av og til så fløtte folk mellom leiran, pga jobb eller kjærlighet eller andre ting. Nu e libanesiske myndigheta blidd veldig skeptisk til palestinera fra Nahr el-Bared som vil inn og ut andre leira. Så hvis det står Nahr el-Bared på kortet ditt og du kanskje jobbe utafor leirn e det en daglig tålmodgihetsprøve å komme sæ på jobb og hjem igjen.
I Beirut blei vi møtt av en mann, Hassan, ”som ikke e akkurat fra Hezballah”, som sku vis oss rundt i Dahi. Dahi e Hezballaland og blei bomba sønder og sammen under krigen ifjor. Dem hold ennu på me opprydding og oppbygging, så sjøl om det e gådd et år og mye e kommet på stell va det enda hele kvartala soom lå i grus. Aller først blei vi tadd me på et museum. Her va det modella av ”liberation army”-observasjonsposta, utsilling bita fra et nedskutt israelsk helikopter, bilda fra krigen og litt forskjellig. Vi hadde me oss en guide som forklarte at hovedbudskapet til muséet va å prøve å bryte ned mytn om den israelske hærn si uovervinnelighet. Det aller villeste inne på muséet va demonstasjon av et dataspill dem hadde lagd der man va en ”freedom fighter” og gikk rundt i området helt sør i Libanon der krigen va og skjøyt på israelske soldata, Vi va så heldig å få hver sin kopi av spillet me som et souvernir, så dåkker kan glede dåkker til spillkveld hjemme hos mæ når æ kommer tilbake.
Etter muséumsbesøket va vi og så på utbomba plassa i området, blant anna der TV-stasjon til Hezballah holdt til (se bilde). Etterpå va vi på en anna plass, men der kom det nån fra Hezballah og sa at vi ikke fotografere.
Hezballah i Libanon e på mange måta en stat i statn; egen hær, egne TV-og radiokanala, eget telefonnett og så vidre og så vidre. Hezballah e sjiamuslimsk, i likhet me Iran og Syria, og får mye av pængan og våpnan sine derfra. Spesielt fra Syria kommer det mye våpen. Den ene grenseovergangen til Syria e stengt av libanesiske myndigheta som et slags forsøk på å stoppe våpensmuglinga, men æ vet ikke om det virke.
I de palestinske flyktningeleiran e det også mye våpen. Sivile går ikke rundt me våpen, men alle har et våpen i klesskapet eller hos naboen i tilfelle.
Tilbake fra Beirut havna æ i FN-biln. Det hadde sine fordela. Air-condition, for eksempel. Vi kunne også kjøre forbi bilkøen foran checkpointet inn til Saida (som ligg mellom Beirut og Sour) i feil fil. Men det kan ha sine ulempa også. På vei inn til Sour blei vi stoppa av FN sitt militærpoliti. ”Shit, shit, shit! I’m in deep trouble now. Be quiet, don’t say anything.” Vi blei vinka inn fordi ho FN-dama ikke hadde på FN-flagget bak på biln. Et flagg som ho må bruke i Sour, men ikke får bruke utafor Sour. Ho hadde ikke me sæ legitimasjon. Ho har ikke lov å ha andre enn FN-ansatte i biln. Da dem sporte kor ho hadde vært, svarte ho Saida, og for å fær dit sku ho egentlig ha søkt tillatelse på forhånd. Alle FN sine kjøretøy har en GPS som registrere kor dem e og har vært, så hvis nån kik etter så ser dem at ho har vært i Beirut. Nu e ikke alle de her små overtredelsan så ille i sæ sjøl, men ho jobbe me å lær opp FN-folk i korsn regla dem ska følg og send hjæm dem som ikke følg dem, så det ser ikke helt heldig ut å sjøl bli tatt.
I biln bort til Beirut blei det en diskusjom mellom han danske Nou og ei libanesisk jente, Rana. Det handla om borgerkrigen i Libanon fra 1975 til 1990. Det kom fram at ho Rana mente det va de palestinske flyktningan sin feil at det hadde vært borgerkrig. Og ho e ikke den eneste. Mange libanesera e ikke spesielt begeistra for alle de her flyktningan (400 000, som utfgjør 10% av folketallet). Vi e blidd råda til å ikke fortelle at vi bor i Rashedieh når vi treff på folk utafor leirn.
