levandebloggir

æ la mærke til at æ har havna i kategorien daudebloggir (hos ho silje), og det kan æ jo ikke ha nå av. og kan man finne ei mer passanes tid å starte blogginga igjen enn 6 daga før innlevering av masteroppgaven?

det har jo skjedd en del sidn æ fikk brevbombe i postn, men æ ska bare nevne det viktigste her:

- æ fikk ikke visum til usa, og e derfor enda i tromsø.
- æ har fådd mæ jobb på Nasjonalt Senter for Telemedisin, og e veldig fornøyd med dét. det beste va at æ blei headhunta til stillinga, nå som va en fantastisk deilig følelse.
- æ ska flytte ut på lande i ei hytte lammi ei enøyd katt og en kongepuddel.

brevbombe

tidligere på bloggen her skreiv æ om en mystisk pakke som va kommet til mæ fra Israel, som lå og venta på mæ på posthuset i tromsø. det her va jo veldig, veldig merkelig sidn æ aldri har vært i Israel, og heller ikke kjenne, eller engang vet om nån som e der. på vei til posthuset me pakkelappen i handa og hjertet i halsn kom æ plutselig på ka det måtte være: æ hadde nemlig bestillt nån bøker fra Palestina, som da e nabolandet til Israel, men sidn Israel okkupere nestn hele Palestina og har kontroll over alt som går inn og ut av det landet, så har dem også kontroll over pakka til utlandet. så, nei, ingen bomber, bare bøker.

analyse

her på institutte har vi to hovedfagskontor, hvert me plass til seks stykk. her om dagen satt æ helt aleina på kontoret når d banka på døra. en ung mannlig student viste sæ i døråpninga etter at æ hadde sagt "kom inn". - e d her masterstudentan sitt? sporte han. -ja, d e her og i romme ve sia av, svarte æ. han va akkurat iferd me å lukke døra bak sæ på vei ut i gangen igjen når æ spør han om det va nån spesielle han så etter. -nei, han trengte bare hjelp m nå analyseoppgava, og så va ikke professorn der. og så forsvant han.

mitt spørsmål e: ser d ut som æ ikke har peiling på analyse, lukte æ tåfis eller har æ bare et lite imøtekommanes uttrykk?

kino

} f{le at d eneste som opptar m} for tida e de herrane f{flekkan. s\ mye opptar dem m} at } har bytta om tastan p\ tastaturet (eller remappa, som d hete p\ engelsk). sidn } ikke treng ae, oe og aa i f{flekkforskninga har } bytta dem ut m }, { og \. for \ ha }, { og \ lettere tilgjengelig. sj{l om d tok m} en halv dag \ finn ut av korsn } sku gj{r d, s\ trur } } tjene p\ d. } trur kanskje } har tjent p\ d allerede, etter \ ha hadd d s\nn i bare en m\ne. nu kan } jo v et enkelt grep bytte tilbake til d norske tastaturet, d e ikke s\nn at d tar m} en halv dag, så æ ska slutte og plage min ene leser mer.

nån snorke, andre knirke

de to siste netterne har æ delt seng m ho heidi. mora til kjærestn til ho heidi e på besøk i tromsø, og ho bor hos oss, på soverommet til ho heidi, sidn kjærestn bare har en stygg kjellerhybel og vi har ei fin leilighet. altså, mora sover på rommet til ho heidi, ho heidi sover lammi mæ, og kjærestn sover i stua. æ har ikke lagt merke til det før, men ho heidi knirke i søvne. knirke sånn som når man lukke halsn nestn og bare lar det slipp ut litt luft gjennom en trang kanal, sånn at man høres litt ut som ei 17-mai-rangle. og det her hold ho heidi på med på hver utpust, og ho legg på ganske mye lyd. natt til igår våkna æ sikkert fem gang i løpa natta, natt til idag våkna æ bare to gang.

føflekka og kreft

det e det masteropgaven min e. finne en metode og lage et program som kan ta inn et bilde av en føflekk og så fortelle pasienten med minst like stor sikkerhet som en fastlege, om den her føflekken e kreftfri eller om pasienten bør få den nærmere undersøkt. æ har foreløbi bare bilda av friske føflekka å jobbe me. æ kan ikke vise dåkker korsn en frisk føflekk ser ut, for æ har skrevve under tausehetserklæring, og da kan man ikke driv å legge ting ut på nettet. så kan æ heller ikke vise dåkker programme æ har laga, for der benytt æ mæ av et underprogram lagd av en anna fyr, og det får æ heller ikke lov å vise til nån sidn han ska ta patent. den forskninga, den forskninga. programme e ikke spesielt bra engang.

ipod

vel, det blei tilsutt ikke nå av den der graveringa. æ hadde tænkt å få skrevve "synden straffer seg selv", som både e et fint bokstavrim og en slags dobbeltsidig leveregel for ateista. når gud ikke finns e det jo greit å vite at man blir straffa når man synde, ellers hadde man jo bare pult rundt og drokke sæ dritings og røyka hasj hele tida. samtidig treng man ikke å være så altfor forsiktig med det man gjør, for sålenge det e synden som straffe, så e straffa ganske oversiktlig. man må ikke sitte i et bål i tre tusn år sjøl om man har sex før ekteskapet, men man kan få klamydia hvis man ikke bruke kondom.

sykkel eller ipod

ho mamma vil ikke kjøpe mæ sykkel i bursdags/julegave før tidligst i april når sneen e gådd (æ har bursdag i november og jula va som kjent i desember). det her fordi æ blei påkjørt av bussn for to år sida, på sykkel. men det va ikke mens d va vinter, d va på høstn, så æ vet ikke akkurat ka logikken e. uansett så e d et støkke å sykle fra mæ til universitete, så æ tar bussn. men å ta bussn e veldig kjedelig, og d tar 20-25 min hver vei. løsninga e å kjøpe sæ en ipod. og d e ikke så dyrt at æ træng å ønske mæ d i bursdags/julegave. for bare 650 krona kan man få en mini-ipod m bare 1GB. d tilsvare 240 sanga, ingen bilda og ingen vidjo, men æ blir uansett kvalm av å se film mens æ kjøre buss, så d e helt greit. men så e tingen da at man kan få gravert inn 38 tegn på ei linje gratis, og d må æ jo benytt mæ av. d e bare så jævli vanskeli å kom på nå lurt, nå kult, på 38 tegn. æ kan ha navn og nr, men d e så dritkjedli at d gidd æ ikke. dessutn e æ ganske flink å ta vare på tingan mine, så æ træng ikke at folk vet kem d e sin når dæm finn den.

hjæmme igjen

nu e æ hjæmme igjen, og d har æ vært ei stund. og d skjer jo ting her hjæmme også. og d skjer ting i libanon og i palestina. nu trur æ ikke d e så mange som læs bloggen min længar, så æ blogge nu mæst for mæ sjøl. uansett, i overigår fikk æ et brev fra Nederland. vi (æ, heidi og lill-tove) va veldi spent på ka d kunne være, men så viste d sæ å bare vær en ordrebekreftelse på ei mus æ har bestilt, som ska sendes til mæ fra irland. så igår fikk æ en pakkelapp fra israel. fra MAEN. æ må jo slutte å kjøpe apple-produkta hvis dem produseres i israel. samtidig så e adressa på pakkelappen ikke identisk m adr på ordrebekreftlsn, nåkka som kan tyde på at d ikke e apple. ja, så ser æ hær at den veie 2 kg, og d va nu litt i tøngste laget for ei mus. kanskje d e ei bombe? d vil vise sæ.

Mandag 24. desember

Julaftn! Igår henta vi han Hans Magnus på flyplassn, fikk han sjekka inn på hotellet (sjøl om dem va litt skeprisk til at en mann sku dele rom me to jenter) og klokka seks i dag mårres la vi oss for å sove. Klokka ni sto vi opp, og tok bussn til Saida, der vi skulle søke tillatelse.
Han mann på kontoret va i utgangpunktet ikke så veldig villig til å gje han Hans Magnus en tillatelse på dagen (æ lure på om det e fordi han har fådd helskjegg), men etter ei stund og litt syting fra mi og Jorunn si side gikk det greit. Vi kom oss til Sour og inn i leirn også utn problem. Faktisk e det første gang æ har opplevd at det e så lett på checkpointet for førstegangsbesøkende.
Julaftn har gådd me til å spise grøt me cashewnøtt (som ho Jorunn fikk), røyke og spise melkesjokolade. Og åpne julegava. Æ fikk ei bok, et julehefte, ei tegneseriebok, en sjokolade, ei t-skjorte og det ytterste leddet av ei russekrabbeklo i metall.

dorullnisse

dorullnisse

dorullnisse

Søndag 23. desember

Lille julaftn. Mens vi hadde arabiskundervisning kunne vi høre israelske fly. ”Olmert is visiting.”

Nu e det ikke så lenge til vi ska hjem. Imårra tidlig kommer han Hans Magnus (brorn min), tredje juledag kommer foreldran til ho Jorunn, tredje januar kommer dem nye jentan, og tiende januar tar vi flyet hjem.

Etter nån daga me iskaldt vær og regn og vind har vi nu hadd nån fine daga me sol og varme. Igår spiste vi lunsj på taket; grilla fårekjøtt og oksekjøtt, og salat, hummus og pomm fri. Hmmm.

Idag har vi vært på suvenirbutikken og hos CD-mann. Man skjønne kor kort tid det e igjen når man bjynn å gjør sånne ting. CD-mann ska sette sammen tre CDa til hver av oss; én me debke (dans) –musikk, én me romantiske sanga (det e mye av dét her) og en me Fatah-sanga. Æ e mest spent på den siste.

dorullnissa

dorullnissa

Lørdag 22. desember

Nu e æ tilbake! Som tidligere nevnt lånte ho Eli laptopen min for å skriv ferdig masteroppgaven sin (som ho fikk B på. Gratulerer!) etter at ho hadde ødelagt sin andre laptop på fire måna. Sidn den gang har det skjedd mye rart, men det blir for masse å skriv om alt. Men æ kan nevne at

- vi har vært i Syria; Midtøstens Russland for å fornye visumet
- presidentvalget e blidd utsatt og utsatt. Nu utsatt for tiende gang
- ett parlamentsmedlem e blidd drept i ei bilbombe
- det har vært Eid på nytt og vi har slakta en sau på fortauet utfor huset

Nu ska æ framover komme me daglige oppdateringer på livet i leirn.

Vi har hadd juleverksted, og i den forbindelse legg æ ut bildan av dorullnissan som e blidd lagd. Det e mulig å stemme på den man like best. Bare gå inn på ”write a comment”/”skriv kommentar” og legg igjen navnet ditt, så blir det registrert som en stemme. Stemman vil bli tellt opp i bjynnelsn av januar.

God Jul og Godt Nyttår alle sammen fra Kajsa og Jorunn og resten av Rashedieh

ikke-blogg

laptopen min e enda i Beirut hos ho Eli. vi har fortsatt ingen president. det e enda ikke blidd borgerkrig eller krig me israel. kommer tilbake naar ae faar laptopen min, evt hvis det blir krig, eller vi faar ny president (minst sannsynlig).

Onsdag 5. desember

Storm inatt igjen, men ae sov mae gjennom det hele.

Tirsdag 4. desember

Ingen president enda, men kanskje det kommer en paa fredag.

Mandag 3. desember

Ny arbeidsuke. Ikke saa mange igjen nu. Dessverre.

soendag 2. desember

inatt va det storm. lyn og tordn og vind og regn. og stolan dansa debke paa taket, men ae blei ikke redd

Loerdag 1. desember

Til idag sov vi hos ho Sahar. Ho hadde bedd om aa faa fri fra jobb fordi foreldran sku til Beirut for aa si hadet til naan sidn daem ska paa hajj (pilgrimstur til Mekka) seinere i desember. I aar kommer hajj-festn og jula nestn samtidig. Vi ska ikke til Mekka. Vi blir i Rashedieh og feire jul.

Fredag 30. november

Idag va vi i Sour for aa kjoepe inn ting til juleverste vi ska ha neste helg. Og ho Jorunn sendte en fax. Det hadde ho aldri gjort foer i hele sitt liv. Ho gjor det egentlig ikke nu heller, men fikk naan andre til aa gjoer det mot betaling.

Torsdag 29. november

Oppe og gaar igjen. Engelskundervisninga paa Abu Jihad blei avlyst fordi en av elevan mine sku kopiere et spoerreskjema opp i 50 eksemplara.

Onsdag 28. november

AE e kvalm og e hjemme fra jobb. Sover hele ettermiddagen.

Tirsdag 27. november

AE e oppe og gaar igjen. Etter lunsj e vi paa kaffe hos en av elevan mine. Huset e fullt av slektninga som e kommet for aa se paa oss. Med varieranes engelskferdigheta. Nevoen snakke om "United Stations" (USA), mens onkeln fortell om "Newsland" (New Zealand).

Mandag 26. november

AE e dritslitn etter turn fra Damaskus igaar, saa ae ligg bare hjemme og sover hele dagen.

Soendag 25. november

Tilbake i Beirut. Eli sin datamaskin e "beyond repair". Ho faar laane min, saa det blir enda et par uker me litt slapp blogging.

Tilbake i Rashedieh. Vi fikk ikke testa ut den nye tillatelsn vaarres, for dem vinka oss bare inn paa checkpointn utn aa sjekke papira.

Loerdag 23. november

Vi e enda i Syria. Proeve aa foelge me paa sitvasjon i Libanon via BBC World. Men det e ikke saa laett. Daem bruke samme videoklippet fra Beirut for foerst aa vise at "libaneseran e nervoes foer valget og det e nestn ingen folk i gatan", og saa for aa fortelle at "libaneseran tar det ganske med ro og fortsette daglilivet sitt. se alle e ute i gatan som paa en vanlig dag"

Igaar hadde vi militaerdiktatur, men det e det ikke lenger idag.

Fredag 23. november

arrg! nu hadde ae skrevve naa som blei viska vaekk av blogger, saa nu gidd ae ikke aa skriv det en gang til.

Torsdag 22. november

Eli sin datamskin har gaadd i stykker, derfor laane ho min saalenge, og ae gidd ikke aa blogge naa saerlig.

Idag for vi til Syria. Syria e midtoestns Russland. Ganske fint. Alt e mye mer paa stell enn i jalla-landet Libanon. Politiet staar og passe trafikken istednfor aa henge paa gatehjoernan og royke og drikke kaffe og plystre paa jentan.

Onsdag 20. november

Igaar regna det, og ae kom paa arabisktime i regnjakke og stoevla (utpaa buksa). Arabisklaerern vaars sa at ae ikke burde gaa i stoevla, og hvis ae sku gjoer det maatte ae ihvaertfall ha buksa over. For i Rashedieh e det bare boender som gaar i stoevla, og alle kommer til aa flir av mae. Og jaggu, da ae kom paa Abu Jihad, saa flirte dem av mae.

Idag for vi til Saida for aa soeke tillatelse. Det gikk helt utn problema. Ingen streik, ingenting. Naar vi kom til Beirut traff vi han Vegard som jobbe paa ambassadn og han hadde me et brev til mae fra Norge, fra ho Heidi. AAh, da blei ae saa gla!

Tirsdag 20. november

Vi hoere igjen libanesiske antiluftskyts proeve aa skyte ned israelske F-16 fly som krenke libanesisk luftrom. Ingen fly dett ned den her gangen heller

Mandag 19. november

Åh, det e så forvirranes å være her nede. Vi må nu få oss nytt visum og ny tillatelse til Rashedieh. Det sku i utgangspunktet ikke vær nå problem. Onsdags mårra fær vi til Saida for å søke tillatelse, torsdag fær vi til Syria for å fornye visumet, kommer tilbake på søndag, og da sku tillatelsn være i ordn. Men så får vi høre at det ska vær streik onsdag og torsdag og at alle veian ska vær stengt. Ja, da blir det jo litt vanskelig å komme sæ nån plass. Så får vi høre at på onsdag e det public holiday, libanesisk frigjøringsdag, og da kommer sikkert kontoret i Saida til å være stengt. Så får vi høre at det e ikke på onsdag, men på torsdag det e public holiday. Og så får vi høre at det ikke e nå streik i det hele tatt, men bare public holiday.

Ja, ja. Vi fær nu på onsdag, så får vi se ka som skjer. Visumet vårres går ikke ut før den 29., så vi kommer oss nu uansett ut av landet før da.

Idag har vi vært på kaffe hos han Bilal fra Abu Jihad. Han ser litt ut som julenissn i rullestol. Ellers fikk vi spørsmål av arabisklærern vårres om vi hadde tenkt å gifte oss me en mann eller ei dame. Ho har nemlig hørt at i Norge kan man gifte sæ me nån av samme kjønn. Vi svarte begge at vi sku gifte oss me en mann.

Ho Nina, dattra i huset, har vært i Syria og henta visumet sitt til Sverige. Og kjøpt flybillett. Så nu reise ho, på fredag, og ska bo i Sverige i tre år lammi den danske mann sin, til ho blir 24, og så fløtte dem til Danmark.

Jorunn

Søndag 18. november

Igår blei det kasta to små bomber her inne i Rashedieh. Men det va visst bare nå unggutta som kasta på hverandre. Han ene havna på legevakta, men det gikk visst ganske greit.

Igår va vi på kaffebesøk hos han Abed, han hadde nemlig så lyst at vi sku se det nye stuemøblemange hannes. ”Arabic seating”, altså madrassa på gulvet. Veldig fine madrassa, altså. Og nytt golvteppe og nye gardina. Han hadde kjøpt alt det her når han fikk etterbetalt tre måneders lønn.

Vi va óg på besøk hos han Osman, den litt slitsomme sjåførn på Abu Jihad-senteret. Han satt bare og klaga på at vi aldri kom på besøk. En ting e masing, men når vi nu e der så bør han jo gjør det litt hyggelig for oss sånn at vi har løst å kom igjen. Men det fikk han altså ikke til. Æ lure på om den taktikken han brukte, om han bruk den på palestinera også, og om det funke på dem.

Idag har vi sotte oppå taket hele formiddagen og lest avisa og løst Sudoku og hørt på musikk og spillt snake på mobiln. Nu som det e blidd vinter kan man sitt i sola på formiddagen. Men om natta blir det ganske kaldt. Æ sover me pysjamas, sommerdyne og fleeceteppe. Heldigvis regne det ikke (enda).

I ettermiddag va vi i bryllup. Kjønnsdelt bryllup. Så vi satt lammi alle daman og ungan. Etter ei stund kom brura. Da spillte dem en slags arabisk versjon av den der klassiske brudemarsjn som bestandig e på film. Så va det masse dansing. Så kom brudgommen. Når brudn ikke danse sitt ho på ei slags trone og prøv å se pen og lykkelig ut. Brudn idag satt og tørka tåra hele tida. Når vi så brudgommen skjønte vi jo koffor. En mann som va ihvertfall dobbelt så gammel som ho og som e sheikh (islamsk prest). Ja, ja. Ho gifta sæ nu utn slør ihvertfall. Ihvertfall holdt dem en slags seremoni fremme ve trona som ikke vi så nåkka av, og så spiste dem kake og drakk jus, og så fikk alle gjestan kake og jus, og så va det mere dansing. Og så gikk vi hjem.

På vei hjem va vi innom apoteket og kjøpte syrisk antibiotika til ho Jorunn. På pakken va det nåkka som va strøke over med korrekturlakk, og vi klarte ikke å skrape det av. Det va ingen lapp inni eska som sku fortell om dosering og eventuelle bivirkninga. Men, men. Det e nok likavel tryggere enn å gå til legen her.

Eli i Rashedieh

Lørdag 17. november

Igår fikk vi melding på LIBANCALL om ”clashes” i Boursj el-Barasjne (palestinsk flyktningeleir i Beirut) og ”tension” i Ain el-Helwe (palestinsk flyktningeleir utafor Saida), men alt va over på veldig kort tid og fikk ikke utvikla sæ til nå større.

Ellers e alt stille og rolig før presidentvalget. Vi har besøk fra Beirut i helga; Eli, Stine og Peter. Skjer det nå mer? Ja, katta og kattongan e blidd kasta ut. Nu har dem slådd sæ ned ved stammen til drueranken vårres, rett utafor huset. Dem slu nu sendes til bondegårdn til han Abu Said, men det har tydeligvis ikke skjedd.

Katta i hagen nu

Fredag 16. november

Ratatatatatatata! Daratatatatata! Ratatatatatata!, hørte vi idét vi va iferd me å avslutte arabiskundervisninga igår. Ho Soha, arabisklærern vårres sprang ut for å ta en titt. – Dem sir det e libanesisk antiluftskyts. – Som skyt mot israelske fly? – Ja, ha, ha. Dem treff jo aldri.
Vi kom hjem og sporte ho Amira om hennes mening. – Libanesisk antiluftskyts. Dem e så teit, dem treff jo aldri. Ikke sjans i havet! De israelske flyan e altfor bra, pilotan e altfor godt trent. Men israelske fly bekymmer oss ikke. Dem e veldig treffsikker, og dem har ikke nå interesse av å bombe oss. Verre e det når dem skyt raketta fra båta. Dem treff litt mer på måfå.
Ja, det e godt å vite. Og, nei, det e ingen israelske krigsskip i uniddelbar nærhet for øyeblikket.

Idag hadde vi engelskundervisning for onga for første gang. Ho Jorunn fikk fem gutta, æ fikk 16 jenter, 10-11 åringa. Dem e 16 søte og veloppdragne jenter som e veldig, veldig dårlig i engelsk. Men vi hadde det nu arti første timen. Æ likte spesielt deln der dem sku gjette kor gammel æ va. De fleste gjetta 22-24, men det va ei som va helt nede i 18 år.

gata vi bor i

Torsdag 15. november

Fridagen starta me arabiskundervisning. Helvete til språk. Bare tull. Ingen tilsynelatanes regla. Substantiv driv å skifte kjønn i eininga og å bøye et verb består mye av vill gjetting. Sku kanskje lært klassisk arabisk istednfor. Det e visst fullt av regla.
I Sour leita vi etter sko til ho Jorunn, men fant ikke. Vi gikk på fønisk fiskeresturang for å feire bursdagen min enda en gang. Det va en veldig søt gammel mann som dreiv den lille resturangen. Han sprang rundt med ei sprayflaske og spruta vann på kattan som tigde ve bordet vårres. Når vi va ferdig å ete ga han restan til kattan. Ikke rart dem heng rundt resturangen hannes da. Når måltidet gikk mot sluttn ville han by oss på et glass brennevin (det her va i den kristne bydeln, altså), men vi måtte takke nei. Så fikk vi et fat me frukt istednfor.
Vi fant en servis tilbake til Rashedieh ganske fort. Sjåførn spør om vi har tillatelse til å komme inn i leirn. Det e et spørsmål vi får ganske ofte av servissjåføra. Æ klare ikke å se for mæ at det e et problem me utlendinga som tar servis til Rashedieh utn å ha tillatelse. De fleste utlendingan i Sour trur æ ikke engang har tenkt tanken på å stikke en tur innom den ene av de palestinske flyktningeleiran dem har i nærheta.
Vel framme i Rashedieh går vi innom butikken på hjørnet for å kjøpe røyk. Der vi havna i begravelse her i forrige uke. Idag va en av de gamle daman fra begravelsn der. Ho syns det va storveies at vi kom på besøk igjen. Prata ivei, hilste og hilste. Æ snur mæ for å kjøpe røyken, og plutselig har æ halve handa hennes inni munn min. Da har ho gjedd mæ en toy. Kjempesnilt.

bilda fra Bursj el-Barasjne i Beirut

foto: Elisabet Sausjord

Onsdag 14. november

Idag har det ikke skjedd nån ting. Imårra e det palestinsk frigjøringsdag, og vi har fri.

engelskklassn min spille fiolin

Tirsdag 13. november

Idag har æ bursdag. Hurra! Æ blei vekt av ho Jorunn som sang Hurra for deg og deretter gikk ned og lagde frokost og kokte kaffe til oss. Så hadde vi arabisk, og så hadde æ engelsk, og så va det bursdagslunsj hjæmme. Kyllingmann hadde glemt av Amira si bestilling, så lunsjn blei litt utsatt, men vi døyva ventetida me røyk og ananasjuice, så vi overlevde fint.
Etter lunsj fór vi på kaffe til ho Alia og nevøen hennes. Han hadde kjøpt ei gullklokke i bursdagsgave til mæ (altså, gullfarge) og så fikk ho Jorunn det samme. Det e ingen som feire bursdaga her i Rashedieh, det e litt haram, men han nevø ZamZam har canadisk statsborgerskap og har bodd flere år i Canada, så han hadde vel en idé om at gave va en god idé. For tida bor han i Saudi-Arabia, og der e dem jo så jævla rik, så vi lurte litt på om vi kanskje hadde fådd ekte gullklokker, men det va nok ikke det. Fin va dem, uansett, og det e godt gjort, for estetikken her nede e litt anna enn i Norge. Etter frukt, te og maiskolba hos ho Alia gikk vi vidre til han Yosef ZamZam, der vi fikk falafel og brus. Vi va ganske mett allerede, men det går ikke an å si nei her nede. Når vi endelig kom oss hjem va dem i full gang me kveldsmatn her hjemme, men den slapp vi heldigvis unna. Det føles som æ har spist for de neste tre dagan.

kattemor og to kattonga

bor hos oss

Mandag 12. november

Tilbake til Rashedieh. Vi sto opp drittidlig og spiste frokost på kafé før vi satt oss i en servis som sku ta oss me til busstasjon. Vi brukte sikkert tre kvarter på en tur som tidligere har tadd ti minutt. I tillegg til at det va mye trafikk dreiv sjåførn og kjørte alle mulige omveia for å plokke opp flest mulig passasjera. Men vi kom fram tilslutt, fant riktig buss til Saida (den utn suicidal sjåfør), og fra Saida kom vi oss vidre til al-Bass. I al-Bass sku vi finn en servis til Rashedieh, men det e blidd en smule vanskeligere enn før. Nu e det kommet en ny lov (har æ fortalt om det her før), som e nå me registrering og tysting og herjing, så det e ikke like mange som kjøre inn i Rashedieh lenger. Men det va en mann som stilte sæ opp midt i veien for oss og ropte ”til Rashedieh! Til Rashedieh!”, så det tok ikke så lang tid før det kom en som kunne ta oss med. Etter å ha kjørt fem meter måtte han stoppe og fikse nå under pansre, men så va vi igang igjen.
På checkpointet gikk alt smertefritt. Sjåførn vårres måtte fram me nå papira og vi måtte levér fra oss passan, men det va ingen kjefting og smelling, som æ syns det har blidd mer og mer av i det siste. Vi forstår nu uansett ikke ka dem sir, entn dem snakk arabisk eller engelsk, så for oss må dem bare kjefte ivei.
Endelig hjemme. Æ va dritslitn og brukte hele ettermiddagen på å sove og lese aviser. Det e veldig slitsomt å ta buss her i Libanon for mæ, for det e så kort avstand mellom sætan. Æ må sitt me ræva så langt inn æ klare og helt rett i ryggen og enda presse knærne mine mot sete foran. Når æ i tillegg får haue opp i taket, og sjåførn kjøre som om han hadde fandn sjøl i hælan, akkompagnert til arabisk popmusikk på bilsteroen og fire forskjellige ringelyda fra medpassasjeran sine mobila, som dem sitt og gjentar og gjentar fordi det e fin musikk, da tenkte æ at, fan, æ sku’kke skrevve nå stygt om han Dagfinn igår (alt va bare løgn og fanteri fra ende til ann), for han har en nydelig bil me bare Hotel California.